«Et varslet drap»

Av Erik Nadheim, advokat Ph.d

Natt til 2. januar ble en 30 år gammel kvinne funnet skutt og drept i en parkert bil i Elverum. I bilen var også en 32 år gammel skuddskadet mann. Han fikk status som siktet. Noen timer senere døde mannen av skadene. Bistandsadvokaten til kvinnens pårørende har uttalt seg sterkt kritisk til politiets manglende innsats forut for drapet. De pårørende mener at det som skjedde var et varslet drap.

Jeg kjenner ikke denne saken ut over det som er fremkommet i mediene. Etter min vurdering av sakens uomtvistede faktum har politiet uforståelige tjenesteforsømmelser. Ifølge kvinnens pårørende hadde det aldri vært noe forhold mellom partene, men de omtaler en kortvarig «relasjon». Kontakten var åpenbart så ubehagelig for kvinnen at mannen i april 2023 ble ilagt kontakt- og besøksforbud. Dette respekterte han ikke og fikk et forelegg i juni for tre vilkårsbrudd. Mannen fortsatte å bryte vilkårene. Han ble derfor varetektsfengsler for fire uker i begynnelsen av august. Da fengslingskjennelsen utløp, ønsket påtalemyndigheten en forlengelse. Oslo tingrett mente at det ville være et uforholdsmessig inngrep mot mannen, sett hen til lovbruddenes mindre alvorlige karakter. Lagmannsretten var enig i vurderingen og mannen ble løslatt. 

Ønsket voldsalarm

I alt er det anmeldt ti brudd på besøks- og kontaktforbudet, det siste i desember. Kvinnens pårørende beskriver at hun levde i en konstant og eskalerende frykt. Hun ønsket derfor å bli utstyrt med voldsalarm og mannen med omvendt voldsalarm. Dette fikk hun ikke. Hvorfor er uklart. Men Oslo politidistrikt har i etterkant av drapet opplyst at det pågikk etterforskning for å kartlegge om vilkårene for omvendt voldsalarm var tilstede. 

Hva etterforskningen besto av er ikke lett å se, fordi politiet sa samtidig at det ikke var nødvendig med vitneavhør eller tekniske undersøkelser fordi mannen hadde erkjent det aller meste han var anmeldt for. Politiet skjøv ansvaret for egne forsømmelser videre ved å vise til at det var domstolen som måtte beslutte bruk av omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm reguleres av straffeloven § 57. Den elektroniske kontrollen innebærer at domfelte må bære en fotlenke som avgir en alarm til politiet dersom vedkommende beveger seg inn i en på forhånd definert forbudssone. Beskyttelsestiltaket legger byrden på gjerningspersonen. 

Men hvorfor politiet ikke utstyrte kvinnen med en vanlig voldsalarm er umulig å forstå. Politiet har anført at de ikke vurderte det til at mannen hadde «nødvendig voldspotensial». Dette til tross for at mannen allerede i 2011 var ilagt besøksforbud overfor en annen, nærstående person og at han i 2017 fikk en dom for trusler og hensynsløs opptreden.

Oslo tingrett forlenget 29. november 2023 besøksforbudet med ett år. I kjennelsen heter det: «Det er fortsatt meget høyt konfliktnivå mellom partene, og det er slik retten ser det et klart behov for å beskytte fornærmede med et slikt besøksforbud som begjært for å sikre hennes interesser.» Hvorfor begjærte ikke påtalemyndigheten bruk av omvendt voldsalarm ved det tilfellet? Politiet unnskylder seg med at anmeldelsene i perioden april til desember 2023 «har vært aktivt etterforsket» og at det foreløpig ikke var konkludert.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Oslo politidistrikt må etterforskes av Spesialenheten for politisaker. Distriktets forsikring om at behandlingen av denne saken skal evalueres internt med sikte på å finne «læringspunkter» er åpenbart ikke tilstrekkelig.

Ikke overraskende

Men manglende prioritering fra politiets side er ikke overraskende. I årevis har skiftende regjeringer forsikret om at vold i nære relasjoner har høyeste prioritet. Men i praktisk politikk har det fått små konsekvenser.

I Justisdepartementets handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra 2008 var ett tiltak (tiltak 10, s, 8.) å ta i bruk elektronisk merking av voldsutøvere (omvendt voldsalarm) Målsettingen var å øke tryggheten for ofrene og plassere ansvaret for volden hos utøveren. Tiltaket skulle gjennomføres 2008–2009, men det ble det ikke noe av. I løpet av de siste årene er det registrert over 25.000 anmeldelser om vold i nære relasjoner.

Ordningen med omvendt voldsalarm har kun vært brukt i 65 tilfeller, ifølge Justisdepartementet. (Stortingsdebatt 24. mai 2022, sak 11, jf. Dokument 8:133 S (2021–2022) og Innst. 311 S (2021–2022).  Årsaken til den lave bruken var etter departementets oppfatning at det var behov for å lovendring. Men det tok tid.

Både Partnerdrapsutvalget og Riksrevisjonen har påpekt mangler ved politiets bruk av risikovurderingsverktøy og beskyttelsestiltak. (NOU 2020: 17 Varslede drap? – Partnerdrapsutvalgets utredning og Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner. Dok 3:8 (2021­–2022).)  Riksrevisjonen pekte særlig på at oppfølgingen av brudd på besøksforbud var svak og at omvendt voldsalarm har vært lite kjent og lite brukt i politidistriktene. 

Tatt for lang tid

Stortinget ble i økende grad utålmodig med den manglende handlekraften i Justisdepartementet. I en debatt 24. mai 2022 sa stortingsrepresentant Andreas Unneland (SV): «Vi etterspurte 2. februar i år når et lovforslag kommer til Stortinget. Da svarte justisministeren at et lovforslag er på trappene. Det var et lovende svar.» Justisminister Mehl (Sp) svarte: «Jeg vil komme når lovforslaget er klart, men som representanten sa fra talerstolen i stad, er Stortinget utålmodig, og det er også regjeringen. Så dette ønsker vi å gjøre så raskt som mulig.» (Stortingsdebatt 24. mai 2022, sak 11.) Stortinget traff 30. mai 2022 et nytt vedtak hvor regjeringen ble bedt om å «fremme forslag om innføring av en ordning med elektronisk kontroll (såkalt omvendt voldsalarm) ved brudd på besøksforbud» (vedtak 583). 

«Så raskt som mulig» ble 16. juni 2023. Da oversendte Justisdepartementet en proposisjon til Stortinget med forslag til endringer i straffeprosessloven, straffeloven og straffegjennomføringsloven. (Prop. 128 L (2022–2023)) Forslaget legger til rette for økt bruk av omvendt voldsalarm og bedre etterlevelse av besøksforbud og kontaktforbud. Stortinget vedtok forslagene 7. desember 2023, og pekte samtidig på at det hadde tatt for lang tid å få frem saken. (Innst. 89 L (2023-2024).) For kvinnen som ble skutt i Elverum var det altfor sent. 

Menneskerettslig vern

Jeg mener at det også bør vurderes om Oslo politidistrikt har krenket kvinnens menneskerettslige vern. Et eksempel fra norsk rettspraksis i en liknende sak finnes i en høyesterettsdom fra 2013. (Rettstidende 2013 s. 588.) En mann var i 1998 dømt for grov vold mot en kvinne han hadde hatt et kortvarig forhold til. Etter soning av dommen brøt han ved en rekke anledninger nedlagt besøks- og kontaktforbud. Han utsatte kvinnen for en langvarig truende og skremmende forfølgelse, som hadde karakter av psykisk trakassering og terrorisering. Som følge av forfølgelsen ble kvinnens livskvalitet vesentlig forringet.  

Høyesterett kom til at den norske staten ikke hadde oppfylt sin plikt etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) til å sikre henne mot forfølgelse fra gjerningsmannen. Det ble lagt avgjørende vekt på at politiets oppfølgning av de stadige bruddene på besøksforbudet var meget mangelfull. Politiets manglende tiltak innebar klare brudd på EMK art. 8 (rett til privat- og familieliv). Om det også ble rammet av art. 3 (forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling), ble holdt åpent i dommen.

Høyesterett pekte på at politiarbeid er krevende og komplekst. Muligheten for å forutse utviklingen i en sak er begrenset, og operative valg må skje innenfor rammen av fastsatte prioriteringer og ressursmessige rammer. Konvensjonen krever ikke det umulige eller uforholdsmessige. Staten forventes ikke å avverge enhver fare for krenkelser begått av private. Men det må reageres mot reell og umiddelbar risiko som myndighetene er kjent med, eller burde være kjent med, med de tiltak som det ut fra situasjonen er rimelig å forvente, skrev Høyesterett. (Dommen avsnitt 46.) 

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) hadde i en rekke avgjørelser understreket at det er nasjonale myndigheter som er nærmest til å vurdere hva som er den beste måten å reagere på. Høyesterett viste til at det derfor er en viss skjønnsmargin med hensyn til valg av virkemidler. Det er ikke er tale om å etterprøve myndighetens valg ut fra ideelle kriterier - spørsmålet er om de tiltak som var iverksatt alt i alt var adekvate og forholdsmessige. (Avsnitt 47.) Det ble vist til at når det gjelder vold mot kvinner har EMD spesielt fremhevet «the need for active State involvement in their protection». På dette området har myndigheten altså en særlig oppfordring til både å treffe tiltak og til å sørge for at disse gir reell beskyttelse, skrev Høyesterett. (Avsnitt 49.)  

I dommen pekes det på at politiet og påtalemyndigheten hadde gjort mye for å beskytte kvinnen. Men ut fra kunnskapen om gjerningsmannen, hans handlingsmønster og intensitet, og om belastningen og risikoen for kvinnen og hennes barn over meget lang tid, burde politiet og påtalemyndigheten fulgt opp informasjonen om stadige brudd på besøksforbudet atskillig bedre. Bruddene burde fortløpende vært iretteført som selvstendige straffbare forhold. (Avsnitt 63.) Den krenkede kvinnen inngikk etter dommen et forlik med staten om erstatning. 

Riksadvokaten mente etter dommen at dersom etterforsknings- og påtalepraksis utføres i tråd med embetets retningslinjer fra 2008, vil det være i overenstemmelse med de krav Høyesterett utledet av EMK. (Riksadvokaten rundskriv 3/2008)

Løper fra ansvaret

Oslo politidistrikts manglende vilje og evne til å beskytte kvinnen i saken fra Elverum er opprørende. Distriktets unnskyldninger og bortforklaringer i ettertid er støtende. Og enkelte politikeres forsøk på å skåre billige poenger i ettertid er skamfulle. I Dagsnytt 18 5. januar kritiserte justiskomiteens leder, Per Willy Amundsen (Frp), regjeringen for ikke å ha gjort nok. Mens komitemedlem Hadia Tajik (Ap) skrøt av regjeringen som i 2023 hadde lagt frem lovforslag. Det de ikke fortalte var at i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner fra regjeringen Stoltenberg II var det lovet tiltak for bruk av omvendt voldsalarm i løpet av 2009. Og Amundsen unngikk behendig å nevne at han selv, og hans syv partikolleger som justisministre i regjeringen Solberg, unnlot å gjøre noe.

Ofre for vold og trusler i nære relasjoner fortjener noe helt annet og langt bedre enn politikere som løper fra ansvaret.