Byggesaksgebyr: Standardisering eller maksimalsatser?

I en artikkel i avismedier juni 2023 retter adm. dir. Ole Erik Almlid i NHO oppmerksomheten på forhold bedrifter anser viktige, som rammevilkårene der virksomhetene har sin produksjon samt hva som vektlegges når beslutninger tas om nyetablering og valget av kommune i den forbindelse.

– Med et stadig høyere kostnadsnivå i landet generelt, vil eksisterende og nye bedrifter komme til å se seg grundig om etter kommuner som kan gi dem de beste og mest forutsigbare vilkår for å drive, hevdes det. 

Adressat for utspillet er i første rekke kommunen og dels fylket. Foranledningen er undersøkelsen utført tidligere i år av Opinion på vegne av NHO. Det fremholdes at denne illustrerer tydelig hva som er viktig for små og store bedrifter i bygd og by. Og det dreier seg mye om nivået på kommunale gebyrer og avgifter. Dessuten om saksbehandlingstid, arealplanlegging, samferdsel og strømpriser.   

Etter det opplyste var det 1567 beslutningstakere i offentlige og private bedrifter som er intervjuet om hva de synes om lokalpolitikernes innsats innenfor ulike områder og hvordan dette påvirker deres virksomhet.

Undersøkelsen viser at det er bransjemessige forskjeller når det gjelder hvor fornøyde bedriftene er. Hele 67% av lederne i bygg- og anleggsbransjen er misfornøyde med det arbeidet kommunen og fylket gjør. Disse bedriftene er de mest representerte rundt om i hele landet, og står for en vesentlig del av verdiskapningen og sysselsettingen lokalt, bemerker NHO. 

– Resultatene viser at det også er regionale forskjeller, og skille mellom store og små bedrifter. Men i det store bildet kommer det fram at det spesielt er nivået på gebyrer, avgifter og saksbehandlingstid som berører flest bedrifter og som de er minst tilfredse med. Gode rammebetingelser er helt sentralt for bedriftene, og dermed for levende lokalsamfunn. Ikke minst er gode betingelser viktig for de små, lokaleide bedriftene. De representerer limet i lokalsamfunnet. De gir lokale arbeidsplasser og sikrer bosetting og eksistensen til skoler, idrettslag og butikker, anføres det.

Gebyrordningen i byggesaker

Jeg vil knytte noen kommentarer til gebyrordningen i byggesaker. Plan- og bygningsloven gir kommunen hjemmel til å pålegge gebyr ved plan- og byggesaksbehandling. Gebyrene kan samlet sett ikke være høyere enn de «nødvendige kostnadene» kommunen har med behandlingen av slike saker. 

Hva det koster å drifte en byggesaksavdeling kan altså dekkes inn med gebyrer. Og hvilken kommunedirektør vil ikke benytte seg av denne muligheten, i sin anbefaling for det kommende budsjettåret. Joda, det finnes unntak. For å øke bosettingen og tiltrekke seg mer aktivitet var det 4 kommuner her i landet som i fjor praktiserte kr 0 i gebyr for behandlingen av søknad om enebolig. Og ut fra de samme hensynene forekommer det nok, sannsynligvis ikke særlig ofte, at enkelte kommuner bevisst ikke krever full inndekning.

Til sammenligning krever kommunens vann- og avløpssektor også gebyr. Bestemmende for størrelsen på årsgebyret er blant annet omfanget av anleggsinvesteringene, som naturligvis kan variere betydelig fra en kommune til en annen.

Byggesaksbehandlingen derimot er helt lik hva enten den utføres i Alta, i Egersund eller på Nesodden. Likevel, innholdet i kommunenes gebyrregulativ varierer. Det finnes antakelig ikke to kommuner her i landet som har et gebyrregulativ i byggesaker med like satser.

Departementets veileder

Høsten 2017 stormet det som verst i mediene om gebyrstørrelsene en del kommuner praktiserte. Det toppet seg da ordføreren i en kommune like nord for Oslo, i et innslag på Dagsrevyen, forsøkte å forklare hvorfor det ble krevet hele 60.000 kroner for behandlingen av en søknad om oppføring av enebolig. Selv når søknaden på alle måter er kurant. Organisasjonen Huseierne og Forbrukerrådet var begge svært frustrerte. 

Vedkommende kommune besluttet senere, antakelig som følge av den negative oppmerksomheten, å redusere gebyret for eneboliger. I det samme dagsrevyinnslaget ble det opplyst at det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeider med forslag til tiltak på området.

Det skulle gå noen år før departementets varslede tiltak ble gjort kjent. Det skjedde 6. september 2021, dvs. kort tid før regjeringsskiftet. Da publiserte departementet en veileder for beregning av selvkost og gebyrforskrift spesifikt for byggesaker.

Veilederen er klar på at utforming av denne type forskrift er kommunens ansvar.  

Formålet med veilederen er etter det opplyste å hjelpe kommunene med å utforme riktigere og likere gebyrer på byggesaksområdet. Det skal også bli enklere for folk som skal betale byggesaksgebyr å forstå hva de betaler for. I veilederen gis det råd om hvordan kommunene skal utarbeide selvkostregnskap og gebyrforskrift for byggesaksområdet. 

Veilederen gjelder gebyrer i byggesaker. Mange av rådene og presiseringene som gjelder for byggesaksområdet vil likevel også ha relevans for planområdet, uttaler departementet. 

– Lovgiver har gitt kommunene vide fullmakter til å bestemme hvordan gebyr og gebyrforskrift, innenfor rammene av selvkostprinsippet, skal beregnes. I dette ligger en tillit til at kommunene vedtar en forskrift som er gyldig og ivaretar grunnleggende hensyn til en forsvarlig forvaltning, bemerker departementet i veilederen.

Medlemsbedrifter i NHO har ganske sikkert erfart at blant annet gebyrnivåene varierer fra en kommune til en annen. Av grunner som nevnt behøver ikke det bety at et gebyr nødvendigvis er ulovlig, selv om det kan diskuteres om gebyrsatsen er urimelig.

Forhåndskonferanse

Næringsdrivende, private huseiere og tiltakshavere ellers kan be om forhåndskonferanse med kommunen før søknad sendes inn. Dette for å avklare forhold som er av betydning for saken og som søker bør være oppmerksom på. En slik forhåndskonferanse er som oftest gebyrbelagt. Kommunaldepartementet frarådet for flere år siden gebyr for forhåndskonferanser. 

Begrunnelsen var at forhåndskonferansen kunne være ressursbesparende for begge parter, og at det vil være uheldig hvis gebyret hindrer tiltakshavere fra å benytte denne muligheten. Senere er reglene for forhåndskonferanse riktignok endret, med krav til forberedelse, gjennomføring og referat. 

I dag gebyrlegges denne tjenesten forskjellig i kommunene, for eksempel med 1000 kroner, 5000 eller 7000 kroner. Eller ikke gebyr.

Terskelen for å be om forhåndskonferanse bør ikke oppleves som høy for den som har byggeplaner. Departementets intensjon med veilederen er blant annet å oppnå likere gebyr på byggesaksområdet. For tjenesten forhåndskonferanse kan det synes som om veilederen så langt ikke har hatt den tilsiktede virkningen.

Departementets veileder fra 2021 gir svar på viktige spørsmål om utformingen av forskrift om byggesaksgebyr og herunder om selvkostprinsippet. Men vil veilederen bidra til å skape en mer felles forståelse av hva som er riktig gebyr? Og er ikke nettopp dette litt viktig når tjenesten som sådan er ganske likeartet i alle kommuner. Tiden vil vise om det etter hvert blir behov for evaluering av dagens ordning. Vil utviklingen på dette gebyrområdet gå i retning av standardisering eller maksimalsatser som alle kommuner må holde seg innenfor?