Oppvekst: Hvem tar ansvar?

Av Liv Solfrid Storebø

Hvem er den kriminelle ungdommen vi finner i en av gjengene i Oslo? En hardbarket person eller en ungdom som ingen så i oppveksten. Har vi empati nok til å oppdage en sårbar person under masken til et gjengmedlem. Hva skjedde? Hvem sviktet et sårbart barn i oppveksten?

Det sårbare barnet og deres foresatte må få juridisk bistand slik at de får nødvendig forebyggende hjelpetiltak. Jurister ansatt i kommunene og gratis hjelp til juridisk bistand. Det bør være selvsagt at det er en offentlig oppgave å gi økonomisk støtte til dette. Konsekvensene av at barnet ikke får sin rett, blir store menneskelige konsekvenser for barnet og andre og økonomiske konsekvenser for samfunnet.

Norge er ganske bra for barn og unge som ikke har noen problemer. Men er det mangler ved barnets omsorg, barnet har psykiske problemer eller andre helsemessige problemer, barnet har skolefaglig problemer og familien har veldig dårlig økonomi – så følger ikke politikerne med. 

Noen av disse barna klarer seg greit fordi for eksempel en nabo eller andre ser dem. Men noen blir psykisk syke. Noen blir rusmisbruker eller kommer med i en gjeng som utøver vold og ran. Dette hadde kunnet vært forhindret med gode forebyggende tiltak over forsvarlig lang tid med god evaluering og samarbeid mellom barnevern, skole, psykiatri, politi og andre som jobber med barn og ungdom.

Barn som har god nok omsorg kan også få problemer. Dagens førsteklasse er ikke det som ble lovet da seksårsrefomen ble innført. Myk overgang fra barnehage til skole, slik det var lovet da seksårsreformen ble innført, er stort sett borte.

Hvorfor heter det ikke første klasse i Sverige, Danmark og Finnland det første året på skolen? Der heter det førskole. Innbiller norske politikker at norske barn er mer modne enn barn i andre land vi kan sammenligne oss med? Hva kan politikerne om utviklingspsykologi? I Finland var det i 2020 10,2 elever på hver lærer. Finland brukte 5,9 % av sitt BNP på utdanning i 2020. Dette er de siste tallene jeg har funnet.

Skole, PPT og BUP følger ikke godt nok opp skolefaglige og emosjonelle problemer, trolig fordi de har dårlige med ressurser. Barn med emosjonelle / psykiske problemer får ikke forsvarlig hjelp. Hadde foresatte gitt så dårlig omsorg som skole og BUP møter sårbare barn med, hadde barnevernet tatt omsorgen.

Selv om det er mangel på ressurser kan det også virke som det i noen tilfelle også er dårlig med empati og kompetanse. Barn og foreldre kan bli overkjørt og handlingslammet.

Her må vi få jurister som kan kjempe de svakes kamp. De må enten ha kompetanse selv innenfor psykologi eller spesialpedagogikk, eller ha samarbeid med noen med denne kompetansen. Det vil kunne forhindre urettferdighet overfor barn og ungdom og gi trygghet.

Resurser vil bli brukt på å bedre barnets situasjon og ikke på kamp. Barnet er vår fremtid. Hvem tar ansvaret? Det blir juristene som tar ansvaret når ingen andre tar det. La oss være stolte over oss selv når vi kjemper for den svakes rett – for hvor er politikerne og de andre som skulle tatt ansvar?