- Begrepet «rettssikkerhet» må fylles med innhold

Av Sverre Bromander, president i Juristforbundet

Alle er tilhengere av rettssikkerhet. I vårt land skal borgerne ha et rettsvern. Det er et lovord og et festord som alle vil være for og alle vil ha mer av. Som ofte trekkes frem ved de store anledninger. Men begrepet rettssikkerhet må alltid konkretiseres. Det er et innholdsløst ord inntil det fylles med innhold. Med konkrete tiltak. Det er ofte langt vanskeligere. Kanskje ikke minst når rettssikkerhet skal gjelde også for de vi kanskje ikke synes fortjener det like mye. Dette må være Juristforbundet og juristenes rolle. Å fylle begrepet med innhold. For alle er for rettssikkerhet. Men alle er ikke alltid like for når det skal konkretiseres.

For hva er egentlig rettssikkerhet i møte med barnevernet, kommunens byggesaksavdeling, NAV eller politiet. Ingen er imot at innbyggerne rettssikkerhet skal ivaretas i disse møtene. Men når begrepet rettssikkerhet skal gis innhold blir det ofte betydelig vanskeligere. De konkrete tiltakene vil det ofte være større uenighet om og mindre vilje til å satse på og avsette ressurser til. Mindre vilje til å gjennomføre. For også rettssikkerhet koster. Av og til oppfattes de til og med som manglende tillit. Men det handler jo ikke på noen måte om tillit eller mistillit. Det handler om at vi i en rettsstat på et prinsipielt grunnlag skal ivareta og sikre rettssikkerhet for befolkningen på en systematisk og forsvarlig måte.

Prisvinnerne har tatt en rolle hvor de ordinære institusjoner ikke har fungert som de skulle. For da ville vel ikke feilen skjedd?

Som juryen sier i sin begrunnelse: «Rettssystemet er ikke ufeilbarlig. Det bør alle rettssystemets aktører erkjenne. Likevel er fravær av ydmykhet overfor systemets svakheter typisk i mange justismordsaker. I den norske rettshistorien har engasjement fra frivillige ildsjeler og enkeltstående forfattere med en kritisk holdning til makten, flere ganger fungert som siste skanse.»

Det er all grunn til å minne om at et av ytringsfrihetens primære formål er å tillate makt- og myndighetskritikk. Og ikke bare i en slik forstand at det er lovlig, men også at det faktisk er ønskelig. Det skal være velkomment. Men denne saken gir nok et eksempel på at rettssikkerheten ofte må drives på dugnad. En dugnad som ikke alltid er velkommen. Det er ikke rettsstaten Norge verdig. Det er ingen rettsstater verdig.

Vi skal ikke spekulere i hvilken rettssikkerhetsinstitusjon som skulle sørge for at rettssikkerheten ble ivaretatt her. Det er vel lett å tenke at det er flere steder. Vi jurister har ofte, nesten alltid, en sentral rolle i de aller fleste av disse institusjonene, kanskje med unntak av media. Vi må være rettssikkerheten i praksis. Noe som ofte kan være en upopulær og vanskelig rolle. Som prisvinnerne har opplevd. Men det er kanskje da den er som viktigst.

«Den som er uriktig dømt, bør ikke være prisgitt gratisarbeidende støttespillere. Samtidig spiller sterke sivilsamfunn og engasjerte borgere som påpeker feil og mangler, en avgjørende rolle i den demokratiske rettsstaten.», skriver juryen. Dette har Juristforbundet hevdet lenge og tydelig. Rettssikkerhet er Stortingets og regjeringens ansvar. Ikke dedikerte og samvittighetsfulle enkeltpersoner. Når det er sagt, disse enkeltpersoner bør vi som samfunn heie frem. Og ikke minst bør vi jurister gjøre dette.

Juryen avslutter med: «Årets tre prisvinnere er eksempler til etterfølgelse, og det gleder juryen å kunne tildele dem prisen. Samtidig antar vi at de alle tre er mer opptatt av at vårt rettssamfunn lærer av de feil som deres arbeid har avdekket, slik at vi reduserer risikoen for at tilsvarende feil skjer igjen.»

Min utfordring til deg som leser dette blir da: Ta opp den hansken og følg prisvinnernes eksempel. Gratulerer med Rettssikkerhetsprisen!