Barnevern: Skivenesutvalgets utredning er imponerende, men trenger noen forbedringer

Av professor emeritus Mons Oppedal, advokat Ingunn Alvik, professor Bente Ohnstad og tidligere fylkesnemndleder og advokat Geir Kjell Andersland (bildet). Medlemmer av barnerettsutvalget til ICJ avdeling Norge 

Vi understreker utvalgets syn om behovet for omfattende systemendringer for å sikre rettssikkerhet og tilstrekkelig medvirkning for barn i barnevernet. I det følgende kommenteres noen tema vi savner og noen tema hvor vi har en annen vurdering enn utvalget.

Skivenesutvalget (NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid) har fremlagt en dyptpløyende utredning om rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet. Utredningen konkluderer med 118 forslag. Utvalget ble oppnevnt etter et anmodningsvedtak i Stortinget utløst av daværende barneminister Kjell Ingolv Ropstads manglende forståelse for behovet. Utvalget fastslår blant annet at situasjonen i barnevernet er «alvorlig og presserende». Det gjør Ropstads motvilje ytterligere uforståelig.

Barnerettsutvalget til Internati­onal Commission of Jurists (ICJ) avdeling Norge har skrevet en grundig høringsuttalelse til NOU 2023: 7.  I det følgende omtales de mest ­sentrale innspill.

Først er det grunn til å understreke at Skivenesutvalget har fremlagt mange viktige vurderinger og forslag som vi støtter. Vi vil særlig fremheve forslaget om å innføre en barnerepresentasjonsordning (BRO). Det er påkrevet at disse forslagene vinner tilstrekkelig politisk støtte til å bli gjennomført. Vi understreker utvalgets syn om behovet for omfattende systemendringer for å sikre rettssikkerhet og tilstrekkelig medvirkning for barn i barnevernet.

I det følgende kommenteres noen tema vi savner og noen tema hvor vi har en annen vurdering enn utvalget.

Følgende punkter burde vært drøftet i lys av rettssikkerheten:

Barnevernssaker starter oftest med bekymringsmeldinger. Offentlig ansatte har plikt til å melde bekymring til barnevernet. Denne meldeplikten er et unntak fra taushetsplikten. Men forutsetningen er at det foreligger reell bekymring for alvorlig omsorgssvikt eller for alvorlige atferdsvansker hos et barn. En melding fra barnehage, skole eller helsepersonell vil ofte foranledige en omfattende undersøkelse i den berørte familien. Dette er et belastende inngrep i familieliv og privatliv og må ha solid forankring i alvorlig og konkret bekymring.

Likevel ser vi stadig at skoler sender rutinemessige bekymringsmeldinger om skolefravær uten konkrete bekymringer knyttet til omsorgssvikt.

Det er i strid med lovens bokstav og intensjon.

Slik deler av praksis har utviklet seg, står vi overfor et rettssikkerhetsproblem hva bekymrings­meldinger angår. Temaet ble også spilt inn til Skivenesutvalget fra Bente Onhstad med flere våren 2022. Men utvalget er forunderlig taus om tematikken.

Utvalget nevner heller ikke at barn har rett til å klage til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). EMD tar imot klager fra barn, uansett alder, på samme vilkår som når voksne ­klager.

Utvalget unnlater videre å utrede barns rett til å klage til en nasjonal ­klageinstans over brudd på Den ­europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i medhold av artikkel 13. Barn har antakelig rett til å reise klagesak for en nasjonal klageinstans tilsvarende klageretten til EMD. Men dette anerkjennes ikke i Norge i dag. Desto mer beklagelig er Skivenesutvalgets unnlatende holdning.

At barn også har rett til advokat ved iverksettelse av frihetsberøvelse nevnes heller ikke i NOUen. Rettigheten følger av barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav d. Det er særlig aktuelt og viktig ved akuttplassering av barn med alvorlige atferdsvansker.

Endelig savnes en utredning av barns rett til rettferdig rettergang, slik dette er nedfelt i EMK artikkel 6.

Så til noen vurderinger som bryter med utvalget:                  

Den uklare grensen mellom hjelp og inngrep

Barnevernet skal hjelpe barn og fami­lier som trenger det. Samtidig er barnevernet utstyrt med kontroll- og tvangsmidler. Mye av den manglende tilliten som vi vet at barnevernet i dag opplever, skyldes ganske sikkert   barnevernets truende rolle som kontroll- eller tvangsinstans. Frykten for at en henvendelse om hjelp skal ende i tvangstiltak, kan føre til at mange vegrer seg for å søke hjelp der det er nødvendig og til barnets beste.

ICJ Norge foreslår derfor, i motsetning til utvalget, at det nå bør utredes nærmere om barneverntjenestens førstelinje bør bli en ren hjelpetjeneste. Dagens rolle som «inngriper» kan eventuelt legges til et eget organ bemannet med faglig kompetanse innen barnevern, juss og psykologi.  Temaet er en gjenganger og en utredning nødvendig. 

Regulering av krav til samtykke

Utvalget vurderer i for liten grad behovet for å sikre at samtykke som gis til frivillige plasseringer reelt er frivillige. Det må avklares om dette bør lovreguleres tydeligere gjennom krav til hvilken informasjon partene må ha mottatt for at samtykket kan anses som gyldig, og krav til skriftlig form. Det bør også være legalitetskontroll med at samtykket er gyldig for å sikre at saken ikke heller skulle ha vært behandlet som en tvangssak.

Akuttsakene 

Vi deler ikke vurderingen til flertallet i utvalget om at akuttsakene fungerer så godt at det ikke er nødvendig med forbedringer på dette feltet. ICJ Norge vil vise til at når dagens godkjenningsordning innebærer at mellom 95 og 98 % av vedtakene godkjennes år etter år, er ordningen snarere egnet til å tildekke mangler ved akuttvedtakene enn å avdekke mulige mangler. Vi foreslår at det alltid holdes et etterfølgende møte i barneverns- og helsenemnda. Dette må også gjelde i de såkalte frivillige akuttsakene. Hensikten med møtet skal være å bringe på det rene om det var en akuttsituasjon, om den eventuelle akuttsituasjonen fortsatt består, om vedtaket er nødvendig og om det foreligger alternative tiltak som plassering hos slekt eller i nærmiljø.

Skjerpet  kompetansekrav til beslutningsorganene

ICJ beklager at mandatet til utvalget fastslo at nemndene skal bestå som domstolslignende forvaltningsorgan, i motsetning til anbefalingene i sin tid fra Særdomstolsutvalget om å la alle saker starte i domstolene (NOU 2017: 8).

Men i lys av pålagt status quo, er det prekært viktig at det etableres en styrket barnefaglig kompetanse både i nemndene og i domstolene.  En høynet kompetanse vil nettopp styrke rettssikkerheten.

Dette understreker også utvalget, men følger i liten grad opp konkret. Vi foreslår derfor at forslaget fra Særdomstolsutvalget om en obligatorisk barnefaglig skolering av alle beslutningstakere i barnesaker (både etter barneloven og barnevernsloven) gjennomføres.  Dette krever en lovendring som  Særdomstolsutvalget utformet.

Dobbeltsporsakene

Det er saker som samtidig berører barneloven og barnevernloven. Sær­dom­­stolsutvalget foreslo at fylkes­nemndene (nå barneverns- og helsenemnda) gis kompetanse i slike saker, etter klare kriterier, til å bestemme overføring av omsorgsansvar mellom foreldrene uten å måtte gå veien om tvangsvedtak i form av omsorgsovertakelse.

Utvalget hadde oppfordring til å vurdere temaet, men unnlot dette ved å «legge til grunn at det allerede pågår et arbeid».

Det er ukjent for oss hvilket arbeid dette er. Men temaet trenger uansett ikke mer utredning, bare den nødvendige lovendring.

Autorisasjonskrav til ansatte i barnevernet

Det er uforståelig at ikke samme krav om autorisasjon som gjelder for helsepersonell gjelder for sosialfaglig personell sosionomer i barnevernet. Autorisasjon handler både om en faglig legitimasjon og om allmennhetens tillit. Det er like viktig for ansatte i barnevernet som i andre velferdstjenester. Det er derfor underlig hvor lettvint dette spørsmålet behandles av utvalget. Mot en stemme (FOs representant i utvalget), avviste utvalget en slik autorisasjonsordning fordi det ikke er dokumentert at ordningen vil ha vesentlige gevinster». Det er uklart hvordan utvalget har målt eventuell gevinst. Sentrale tema som faglig troverdighet og allmenn tillit er uansett ikke vurdert og autorisasjonsordningen droppes uten noen god begrunnelse.