Ph.d-stipend for ansatte i offentlig sektor

Juristen nr. 1/2023 har fremtidens rettssikkerhet som tema. Flere artikler er viet behovet for juridisk forskning som en forutsetning for å ivareta rettssikkerheten. Redaktørens leder har overskriften «Rettsstaten trenger faglig påfyll». I en artikkel med intervjuer med dekanene ved de juridiske utdanningsstedene heter det at «alle er enige om at det er behov for mer juridisk forskning». Flere steder pekes det på at ved revisjonen av langtidsplanen for forskning må rettsvitenskapelige disipliner vektlegges sterkere.

Jeg savner omtale i bladet av Forskningsrådets stipendordning for offentlig ansatte som ønsker å skrive en ph.d-avhandling. Dette er kanskje forskning på mikronivå, men mitt inntrykk er at svært få offentlig ansatte jurister kjenner til, langt mindre bruker ordningen.

Jeg var så heldig at jeg ble tatt opp og kunne disputere ved Juridisk fakultet i Oslo 28. februar i år med avhandlingen «Kriminalitetsofre og rettssikkerhet».

Dette var ett tema i Justisdepartementets FoU-strategi. Den løp ut i 2019 og er ikke senere erstattet. Som ansatt i departementet ble jeg bedt om å utrede forholdet. Før jeg kom i gang med arbeidet ble jeg ved en tilfeldighet oppmerksom på Forskningsrådets stipendordning.

Ordningen innebærer utbetaling av noe over 1,5 million kroner over en tre til fire års periode. Departementet samtykket til at jeg kunne søke på ordningen og at stipendmidlene skulle være lønnstilskudd. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Juridisk fakultet i Oslo, var villig til å ta meg opp som stipendiat. Vilkåret var at de fikk 500.000 kroner av stipendmidlene. Etter søknad ble prosjektet mitt godkjent også hos Forskningsrådet. Alle som har søkt om støtte derfra vet at det er en komplisert og tidkrevende prosess, med godkjenning av prosjektbeskrivelser, fremdriftsplaner og budsjetter, samt årlige statusrapporteringer og regnskapsrapporter.

Off. ansatt ph.d-ordningen krever at man må arbeide minst ett år ved gradsgivende institusjon. Juridisk fakultet  ga meg eget kontor og gode arbeidsforhold – inntil pandemien kom. Deretter ble det mye hjemmekontor. 

Det jeg ikke hadde vært oppmerksom på var at å bli opptatt som ph.d-kandidat ved Juridisk fakultet også omfatter en rekke formelle forpliktelser. Det var krav om å følge kurs i vitenskapsfilosofi, overnasjonal rett, legal history og research ethics – alle med krav om avsluttende, skriftlig essay som ble sensurert og måtte være godkjent. I tillegg var det årlige doktorseminar, som gikk på omgang mellom de juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Forskningsrådet arrangerte årlige samlinger for stipendiatene, men jeg oppdaget ingen andre jurister.

Det var også krav om internasjonalt engasjement. Jeg bidro under en viktimologisk konferanse i Hongkong, en konferanse om justismord i Atlanta, Georgia og en offerkonferanse i Stockholm. Og det var krav om å publisere minst en fagfellevurdert vitenskapsartikkel.

Jeg fikk antatt et kapittel om kriminalitetsofre og politireformer, i en bok redigert av Politihøgskolen («Fornærmet, men ikke rettsløs?». I Sørli, Vanja Lundgren og Larsson, Paul (red.). Politireformer. Idealer, realiteter, retorikk og praksis, s. 91–107. Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2018) og en artikkel i tidsskriftet Kritisk juss nr. 4, 2011 om innsats for kriminalitetsofre er realitet eller retorikk.

Det har vært mer krevende å skrive en godkjent doktoravhandling enn det jeg hadde forstått ved oppstarten. (Som en av mine veiledere sukket oppgitt en gang: «Du skriver en NOU, ikke en ph.d-avhandling!) Det har vært mange lange dager; snarere syv dagers uke enn fem.

Heldigvis var det ingen timeregistrering. Og jeg erfarte at som ansatt ute av syne, var jeg også ute av arbeidsgivers sinn. Det innebar at mine årlige lønnskrav ikke bare ble neglisjert, de ble ikke en eneste gang besvart. Men pytt pytt. Det er det verd i bytte med å bli autorisert forsker.

Daværende justismininister Monica Mæland sa til VG 13. mai 2021 at: «Ofrene for kriminalitet for ofte har blitt glemt når man diskuterer kriminalpolitikk». Dette til tross for at regjeringen Solberg ved tiltredelsen i 2013 skrev i sin politiske plattform at «Hensynet til ofrene og pårørende skal vektlegges i hele strafferettskjeden». Men ofrene var ikke mere «glemt» enn at Stortinget vedtok forslag til innskrenkninger i retten til bistandsadvokat i 2021 og i retten til voldsskadeerstatning i 2022. Mitt håp er at avhandlingen kan sette ofrenes behov tydeligere på dagorden. Ett kapittel er viet forsømmelser og brutte løfter fra justisetatene.