Omstilling av den juridiske profesjonsutdanningen

Dagens studenter, og morgendagens jurister, vil møte et arbeidsliv hvor økt grad av automatisering, digitalisering av saksbehandling og teknologi med dens utfordringer vil bli en del av arbeidshverdagen. Vi risikerer å bygge en arbeidsstyrke uten kompetanse til å omstille seg, eller til å skape løsninger for morgendagens utfordringer. Det er ikke teknologien som vil overta våre oppgaver - men de som mestrer den vil forbi gå de juristene som ikke gjør det. 

Programmet Master i Rettsvitenskap er det mest sentrale verktøyet vi har for å heve juristers digitale kompetanse. Som student ved Det juridiske fakultet i Oslo hører det til sjeldenheten å møte fagansvarlige som problematiserer digitalisering og teknologi i den obligatoriske undervisningen. 

Som forvaltningsrettstudent kan man kort høre om automatiske forvaltningsavgjørelser, og forvaltningslovutvalgets behandling av fremtiden med slike avgjørelser. Som avtalerettsstudent kan man i forbifarten høre om avtalelovens utdaterte relasjon til moderne avtaleinngåelse, uten en oppfordring til kritisk tenkning rundt teknologiske utfordringer. Som strafferettsstudent er man heldig om fagansvarlig kommer inn på politiets nye digitale behandling av strafferettssaker, eller domstolens bruk av Aktørportalen. 

Implementeringen av Lovdata på eksamen for alle fag så sent som i 2018, blir av professorene selv beskrevet som tidenes mest forsinkede innrømmelse av arbeidsmetoden til den moderne jurist. 

Hvorfor er dette realiteten ved de juridiske fakultetene, når de samtidig beskriver et arbeidsmarked i endring utenfor universitetets fire vegger? 

Jurister er sentrale samfunnsdebattanter. Jurister utpensles som fremragende, kompetente og med innsikt i de problemstillinger som skal løses. Som dommere, advokater, rådgivere, lovforfattere og lovanvendere, forventes man å være fremragende på sitt felt. Å være en jurist eller candidatis juris, er et æresstempel. 

Spørsmålet er om den juridiske fagdidaktikken og metodikken slik den utvikler seg, vil medføre at utdanningen og dens æresstempel vil gi samfunnets borgere et falskt bilde av hvilke spørsmål jurister realistisk kan besvare. Det mener jeg er et alvorlig demokratisk problem. 

Medisinutdanningen utvikler seg i rasende fart, tilpasset nye metoder og ny teknologi hvert år som går. De medisinske fakultetene vet at det står om liv og helse. Jusutdanningen beveger seg i motsetning til dette, så lite som den kan. Fakultetenes mest prominente og langvarige figurer begrunner dette med at juridisk metode ikke endrer seg, og at forståelse i de sentrale fagene er langt viktigere enn undervisningsutvikling og innovasjon. 

Jeg påstår at dette er å frarøve norske borgere deres rett til dommere, advokater, rådgivere, lovforfattere og lovanvendere som innehar reell digital kompetanse – og som i teknologiens lys vil være rettferdige jurister også om tjue år. 

Jeg tror det er en feilfundert frykt for at juristene skal bli erstattet av AI-teknologi som for eksempel ChatGPT, som gjør at man ikke ser fremtidens muligheter. Vi vil tross alt trenge jurister som forstår faget, også i den konteksten det vil eksistere i om 20 år.

Ved Det juridiske fakultet i Oslo har det riktignok vært satset tungt på utviklingen av nye valgfag innenfor teknologi. Likevel vil jeg påstå at dette ikke er nok. Uansett hvor mye disse bidragene vil revolusjonere valgfagporteføljen, møter prosjektet fortsatt på den utfordringen at ikke alle studenter ved Det juridiske fakultetet i Oslo vil få denne kompetansen. 

Er det virkelig slik at man ikke skal måtte forholde seg til at for eksempel personvern har blitt en anerkjent og integrert del av menneskerettighetene og EØS-retten når man tar disse obligatoriske fagene? Fagfelt vi alle bør ha kunnskap om utstøtes for de få som ønsker det, uten at man anerkjenner behovet for allmennkompetanse i arbeidslivet. 

At dekanatet og det formelle beslutningsorganet PMR ikke har satt implementeringen av digital kompetanse og kritisk refleksjon rundt teknologi på dagsorden i de store obligatoriske programfagene, viser at jusutdanningen enda ikke utvikler seg slik den bør. Verden rundt det juridiske fakultet står nemlig ikke stille. 

Arbeidslivet, både dets private og offentlige aktører, roper ut om behovet for økt teknologisk kompetanse fra de nyutdannede studentene. Flere advokatfirmaer oppretter innsatsteam innen teknologi, kunstig intelligens og personvernutfordringer knyttet til økt digitalisering. Domstolene vil møte tvister knyttet til kompliserte teknologiske problemstillinger, og det offentlige vil støte på avveiningen mellom effektiv automatisert saksbehandling og offentlighetens forventning til personlig behandling og personvern. 

Det er ikke uten grunn at NAV blant annet satser tungt på teknologi. De ser at fremtiden i juridisk saksbehandling ligger i skjæringspunktet mellom teknologi og juss. Likevel sitter de fleste kommende juristene uten ny eller tilstrekkelig kompetanse på dette fagfeltet. De få som gjør det, blir revet vekk av de mest høylytte og attraktive aktørene. 

Det er et faktum at arbeidsmarkedet i Norge mangler denne typen tverrfaglig kompetanse hos jurister, uten at utdanningen svarer til samfunnsendringene. Arbeidsgivere bruker kostbare midler som burde gått til problemløsning på å skape denne kompetansen hos de ferdigutdannede. Samfunnet har et behov for at jurister har grunnleggende kjennskap til teknologi og juridiske utfordringer fra sin obligatoriske utdanning, i tillegg til noen med særlig fordypning innen disse områdene. 

Flere og flere fagansatte ved de juridiske fakultetene har innsett dette, men det eksisterer fortsatt en bred konsensus og frykt for å endre den juridiske utdanningen slik den nå ser ut. Samfunnet har et behov for en omstilling av den juridiske profesjonsutdanningen, og de tre dekanatene bør starte kompetansehevingen før det er for sent.