– Fortsatt mangel på elementær kunnskap om egne rettigheter
– Det er nedslående at en artikkel som ble skrevet for nærmere 50 år siden fortsatt er like aktuell i dagens Norge, skriver Raha Moafi.
På 1970-tallet ble det skrevet en artikkel om datidens Jussbuss. I artikkelen skrives det at velferdsstaten er en velferdsstat for det veltilpassede, friske og arbeidsdyktige mennesket. Mange faller av ulike årsaker igjennom i konkurransen om samfunnsgodene. Men forutsetningen for at den enkelte skal kunne ivareta sin rett, er at han har kunnskaper om sine rettigheter.
Mangel på elementær kunnskap om egne rettigheter er fortsatt et problem i dagens Norge. Det er fremdeles en lang vei mellom å ha rett og få rett. Hvorfor er det slik?
Det er nedslående at en artikkel som ble skrevet for nærmere 50 år siden fortsatt er like aktuell i dagens Norge. Da Jussbuss ble etablert i 1971 var dette med henblikk på å ivareta rettssikkerheten til folket. Jussbuss jobber fortsatt med å gi rettighetsinformasjon, og med hjelpe folk til å manøvrere seg i lovverket. Behovet er likevel langt større enn det Jussbuss og andre rettshjelpstiltak har mulighet til å dekke.
For mange kan loven i dag oppfattes som utilgjengelig og kompleks. Som oftest må det et dyrt Lovdata-abonnement til før en har tilgang til de nødvendige rettskildene. Når man først har denne tilgangen vil man raskt forstå at loven er mer enn kun en oppramsing av hvilke rettigheter man har. Først må man orientere seg i loven, som kan være kompleks og utilgjengelig. Av og til er den svært kortfattet, og det kan være vanskelig å vite hva som faktisk menes. Deretter må man undersøke om regelen utdypes i forarbeider, forskrift, instruks, rundskriv og rettspraksis. Disse reglene må ses med en god del andre regler i mente, for eksempel EØS-rettslige direktiver og forordninger, eller den europeiske menneskerettskonvensjonen. Da er det ikke rart at det går galt noen ganger...
Norges lover er en jungel som til sammenlikning med andre lands lover kan anses som liten. Men det betyr ikke at en ikke likevel kan gå seg vill. Har man ikke forutsetningen til å finne frem i loven – eller noe så enkelt som å finne frem til loven – har man heller ikke forutsetningen til å ivareta sin rett. Velferdsstaten er som artikkelen tok for seg på 1970-tallet, en stat for det veltilpassede, friske og arbeidsdyktige mennesket. Det krever ressurser å kjenne rettighetene man har, og få hevdet sin rett. Flere av dem som står uten ressurser må derfor få tilgang til gratis rettshjelp. Folk flest har ikke disse ressursene.
Artikkelen om Jussbuss fra 1970-tallet kunne blitt publisert i en norsk avis i dag uten at noen ville stusset over innholdet. At problembeskrivelsen er like relevant femti år senere viser at tiden er mer enn moden for et kraftig rettshjelpsløft.
Skal vi virkelig slå oss til rette med at rettssikkerheten i Norge anno 2022 og 1970 er på lik linje?