- Rettshjelpsordningen – på tide å bry seg?

Av Michelle Danker, daglig leder av Jussformidlingen

Jussformidlingen fyller 50 år i år og dette skal feires. Jubileumsfeiringen er likevel bittersøt, da den også symboliserer at Norge – 50 år senere – fortsatt opererer med en rettshjelpsordning som ikke lenger oppfyller sitt formål. Det er klart at en fungerende rettshjelpsordning vil koste, men ikke å ha det vil koste mer.

Våren 2023 skal det legges frem et forslag til ny rettshjelpslov. Den nye rettshjelpsloven vil være av stor betydning for en stor gruppe mennesker, både for de som skal motta hjelpen så vel som for de som skal gi den. Likevel er engasjementet og den offentlige debatten tilsynelatende fraværende. Er det fordi vi tar rettssikkerheten i Norge for gitt?

Ingen rettssikkerhet uten rettshjelp

Som leder av ett av fire studentdrevne rettshjelptiltak i Norge har jeg erfart hvor mangelfull dagens rettshjelpsordning er og hvor avgjørende det er for den enkelte å få den rettshjelpen Jussformidlingen tilbyr.

Norge anses som en rettsstat og velferdsstat, og ligger alltid høyt oppe på internasjonale rangeringer over verdens beste land å bo i. Det kan vi være stolte av. Men, til hvilken nytte er det å ha lovfestet rett til en velferdsordning dersom du faktisk ikke får det når du trenger det? Hva har det å si at du har klagerett på et forvaltningsvedtak når forvaltningen selv er blind for sin egen menneskerettighetsstridige praksis? En rettsstat står seg ikke over tid uten nødvendig vedlikehold og korreks. Rettssikker­heten krever at vi har en tilgjengelig og dynamisk rettshjelpsordning.

Den offentlige rettshjelpsordningen er i seg selv et velferdsgode vi har i Norge. Rettshjelpsordningen er en sosial støtteordning med formål å sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger til å ivareta sine interesser i saker av stor personlig og velferdsmessig betydning. Ordningen er viktig fordi det er forskjell på å ha rett og få rett.

Det er ingen nyhet at sakskostnadene i domstolene har økt betraktelig de siste ti årene. Det kan nesten virke som at domstolsprøving er blitt et gode kun enkelte kan ta seg råd til. Jussformidlingen opplever ofte at klientene ikke ønsker å ta sakene sine videre til rimelige tvisteløsningsorgan som forliksrådet og husleietvistutvalget fordi allerede der oppleves sakskostnadene som avskrekkende.

Tar vi et steg tilbake, ser vi at rettshjelpsordningen også har en viktig funksjon knyttet til rettsavklaring og kontroll. Dette gjør seg særlig gjeldende i saker som ellers aldri ville ha sett dagens lys i domstolen. Rettsstaten trenger en fungerende rettshjelpsordning. Den skal bidrar til å utjevne sosiale forskjeller og korrigere rettsstaten der det trengs. Det gjør den ikke, slik det er i dag.

Alt var faktisk bedre før

Frem til januar 2022 var inntektsgrensen for fri rettshjelp 246 000 kroner for enslige og 369 000 kroner for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Formuesgrensen var på 100 000 kroner for både enslige og par. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn ett år for å finne hårreisende eksempler på ordningens utilstrekkelighet. I 2021 tjente uføretrygdede for mye til å motta behovsprøvd rettshjelp av staten. Her snakker vi om personer som – av staten – er vurdert å ha en varig nedsatt inntektsevne som gjør at de ikke kan stå i vanlig arbeid. Når selv denne sårbare gruppen faller utenfor den offentlige rettshjelpsordningen er det klart at ordningen er blitt illusorisk. Fra januar i år ble inntektsgrensen for første gang på 13 år justert opp med 30 prosent. Rettshjelpsordningen mottok 100 millioner i friske midler.^[1] Det er vel og bra, men dessverre ikke godt nok.

Rettshjelploven vi har i dag trådte i kraft 1. januar 1981. Den gang hadde rettshjelpsordningen ingen avgrensning for saksområder for fritt rettsråd. Det var tilstrekkelig at de økonomiske vilkårene var oppfylt, da kunne advokaten selv innvilge inntil ti timer nødvendig rådgivning og bistand i en sak.^[2] Den gangen var veien kort fra rettshjelpsbehovet oppstod til rettshjelpen ble gitt. Loven har siden undergått flere endringer – deriblant betydelige innskrenkninger. Den økende utgiften forbundet med rettshjelpsordningen ble dempet blant annet ved å innskrenke advokaters adgang til å innvilge fritt rettsråd. Dermed ble veien frem for å få rettshjelp lengre.

Frem til 2022 var dekningsgraden på rettshjelpsordningen vår ni prosent. Det vil si at ordningen omfattet kun en liten andel av Norges befolkning. Det er på grensen til pinlig. I Danmark har den tilsvarende offentlige ordningen en dekningsgrad på om lag 49 prosent.^[3] Dekningsgraden i Norge har sunket som følge av at inntektsgrensen har stått tilnærmet urørt samtidig som samfunnet ellers har hatt en normal lønnsvekst. For hvert år som går faller flere og flere utenfor rettshjelpsordningen og dekningsgraden reduseres. Dagens rettshjelpsordning treffer derfor ikke like mange som i 1981. 

Statlig tunnelsyn

Det neste vi kan spørre oss om er om dette kunne ha blitt oppdaget tidligere. Ja, det kunne det, dersom det hadde vært politisk vilje til det. I likhet med en rekke andre engasjerte og frivillighetsbaserte rettshjelptiltak mottar Jussformidlingen statlig støtte for å gi gratis rettshjelp til personer i saker av velferdsmessig betydning. Dette er personer som faller utenfor den offentlige rettshjelpsordningen og som ikke har råd til å betale for juridisk bistand selv. Hvert år legger rettshjelptiltakene ned et større arbeid i å utforme årsrapporten som sendes til staten for å vise arbeidet vi har utført med tildelingene vi har fått. I rapporten gis det utførlig informasjon om hvor mange vi har hjulpet, hva vi har hjulpet dem med og hvilken livssituasjon de vi hjelper befinner seg i. Rapportene kan hjelpe beslutningstakere med å kartlegge hvilke nye rettslige problemstillinger samfunnsutviklingen fører med seg og hvilke personer som ikke fanges opp av eksisterende rettshjelpsordning.

Jussformidlingen bistår bare personer som ikke kan motta rettshjelp fra andre aktører, slik som eksempelvis forsikringsselskap eller fagforening. Personene som kommer til oss, har faktisk ingen andre å støtte seg på. Sakstilfanget de siste 20 årene har økt betydelig, og særlig de siste ti årene. I 2013 lå antallet på rundt 3000 saker i året, i dag ligger det på rundt 6000 saker. Utviklingen viser at det er et stadig økende behov for gratis rettshjelp. Dette har vært et tydelig tegn på at rettshjelpsordningen ikke lenger oppfyller sitt formål. Istedenfor å behandle sykdommen har vi behandlet symptomene, ved å lappe på en dysfunksjonell ordning. Det hele bærer preg av statlig tunnelsyn.

Ny sjanse

Staten bør se sin egen rolle i det økende rettshjelpsbehovet i befolkningen. Samfunnet vi lever i blir mer komplekst. Det er blitt vanskeligere å ivareta sine egne interesser. Økt rettsliggjøring er en viktig årsak til dette. Selv om det opprinnelig er tiltenkt som et virkemiddel for å sikre den enkeltes rettigheter, har rettighetsfesting ført til at også staten kan ha vanskeligheter med å finne frem i eget regelverk. Dette har vi sett flere ganger, med «Nav-skandalen» som det mest åpenbare eksempelet på det. Staten bør anerkjenne den verdien det er å få saker gjennomgått og overprøvd av andre, enten det er gjennom fritt rettsråd eller fri sakførsel. På samme måte bør vi, jurister og advokater, erkjenne at vi kunne ha bidratt mer til denne debatten.

I Jussformidlingen har jeg sett hvor mye ansvar staten i realiteten har skjøvet over på ideelle organisasjoner ved å fortsette med en egentlig utdatert rettshjelpslov. Dagens faktiske rettshjelpsbehov i befolkningen dekkes ikke av denne ordningen. Rettshjelptiltakene er tvungen til å glatte over disse manglene etter beste evne. Frivillighet er bra, men spørsmålet er om det er riktig. I en rettsstat som Norge, er det riktig at ansvaret for å hjelpe i saker om lønnstyveri, ID-svindel, isolasjon i fengsel og familiegjenforening ligger på skuldrene til en frivillig og overarbeidet jusstudent?

Rettshjelpsordningen trenger en helhetlig reform. Nå byr det seg en ny sjanse, men det nytter ikke å tro at dette vil komme kostnadsfritt. Det er klart at en fungerende rettshjelpsordning vil koste, men det vil koste enda mer ikke å ha det.

^[1]       https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-20222023/id2930712/?q=
rettshjelpsordning&ch=2#kap2_ch7_ch1

^[2]       NOU 2020:5 Likhet for loven s. 34

^[3]       NOU 2020:5 Likhet for loven s. 37 og s. 135