Juristen – endringsagent og pådriver for forbedring?

Av Hans Tangen, endringsvillig jurist

Juristforbundets tariffkonferanse 2022 ble i starten av mars avholdt på Hotel Bristol i Oslo hvor et av foredragene ble holdt av professor i økonomisk historie Einar Lie ved Universitetet i Oslo, med tittelen «Endringer i offentlig forvaltning – og hvorfor lykkes man ikke alltid med store reformer?». 

Det fikk meg til å tenke på juristers bidrag i forbindelse med reformer og ulike forbedringer i egenskap å være jurist – ikke som eksempelvis byråkrat eller politiker. Mange jurister både er og har nok vært bidragsytere i arbeid knyttet til reformer og ulike forbedringer, men hvor ofte er det jurister som er pådrivere for å få gjennomført slike?

Som vi alle vet gir juristutdannelsen innsikt i og forståelse av systematikk og sammenhenger, herunder særlig forhold mellom årsak og virkning. Vi jurister har derfor i svært mange tilfeller en særegen posisjon for å kunne bidra med vår kompetanse til at forbedringer av ulik art kan finne sted. I det følgende vil jeg trekke frem eksempler som kan illustrere dette.

Ved manglende etterlevelse av regelverk. Det bør være tankevekkende for enhver jurist at det særlig i offentlig sektor altfor ofte synes å være et noget lemfeldig forhold til etterlevelse av relevant regelverk, noe som i ytterste konsekvens kan bryte med den enkelte borgers rettssikkerhet. Videre er det et stort paradoks at institusjoner som er gitt myndighet til å håndheve etterlevelse av ulikt regelverk hos borgerne, ikke selv evner å etterleve regelverk på en rekke områder – man kan stille spørsmål ved integriteten. Også Sivilombudet og Riksrevisjonen har hatt utfordringer med å få tiltenkt gjennomslagskraft hva angår etterlevelsen av regelverk. 

En forklaring på en tilsynelatende aksept for manglende etterlevelse, er det tilsynelatende stadig økende misforholdet mellom krav som stilles og ressurser som bevilges - uten at ansvarlige myndigheter later til å forstå verken dét eller medfølgende konsekvenser.

Hvor blir så juristenes formodentlige kritiske stemmer av når det gjelder disse problemstillingene? Er vi bevisste nok ivaretakelsen av vårt samfunnsansvar? Fungerer «ryggmargsrefleksen» tilstrekkelig når regelverk har mangler eller (unødig) utfordrer eller ikke ivaretar den enkelte borgers rettssikkerhet?

En trolig medvirkende årsak til at manglende etterlevelse av ulikt regelverk kan finne sted, er mangelfull dekningen av jurister, eksempelvis i flertallet av landets kommuner. Dette er dessverre en kjent utfordring, men på aktverdig vis arbeider Juristforbundet stadig med å gjøre både borgere (og beslutningstakere) oppmerksom på mulige konsekvenser av denne mangelen.

Videre bør vi jurister både være pådrivere for og aktive deltakere i gjennomganger av gjeldende regelverk i den hensikt å foreta nødvendige oppdateringer og mulige samordninger. Sjøfartsdirektoratets gjennomgang og oppdatering av regelverket direktoratet er ansvarlig for bør tjene som et eksempel til etterfølgelse. Beslutningstakeres (og kanskje også juristers?) manglende vilje (og evne?) til å besørge en langt mer fortløpende oppdatering av eksisterende regelverk, er i mange tilfeller direkte hemmende for å kunne gjennomføre nødvendige forbedringer, og kan også unødig utfordre borgernes rettssikkerhet.

Et eksempel som kan illustrere deler av problemstillingen er «Forskrift om handelsverksemd med brukte eller kasserte ting mv.» av 22. desember 1999 nr. 1379, hvor politiet i forbindelse med sin kontrollvirksomhet benytter forseglingsvoks og stempelsegl…Er det kanskje for de fleste av oss jurister langt mer interessant å bidra i utviklingen av nytt regelverk til fordel for «kjedeligere» oppgaver med å oppdatere eksisterende? 

I arbeid med forbedringer bør vi jurister også bidra til å bedre en nærmest ikke-eksisterende evne til helhetlig- og enhetlighet, igjen særlig innen offentlig sektor. Man er i altfor stor grad opptatt av å vektlegge særegenheter istedenfor å trekke veksler på det som er felles. Utpreget "silo-tankegang" og "tunnel-syn" gir utslag i form av dårlige og utilstrekkelige løsninger samt fravær av (tidvis svært) tiltrengte samordninger. Resultatet blir ofte unødig tidkrevende og ineffektive fremgangsmåter eller løsninger.

En slik nærmest eselaktig uvilje til å søke felles løsninger hvor det er mulig, medfører blant annet en massiv sløsing med fellesskapets ressurser. Sett hen til juristers formodentlige evne til å se sammenhenger, burde vel vi være viktige bidragsytere både til å belyse slike utfordringer og bidra til å løse slike på mest mulig både hensiktsmessig og ressurseffektiv måte? 

Måten mange omorganiseringer i offentlig sektor gjennomføres på tilsier at juridisk kompetanse bør involveres tidligere i omorganiseringsprosessen(e). Eksempler som kan bidra til å belyse dette er at det i altfor mange tilfeller, etter at omorganiseringen er foretatt, benyttes uforholdsmessig mye unødig tid og ressurser til møtevirksomhet o.l. grunnet manglende rettidige avklaringer av særlig ansvars- og myndighetsforhold. Slik virksomhet kan reduseres til et minimum dersom juridisk kompetanse benyttes rettidig.

Vi jurister bør kanskje i forkant av omorganiseringer som skal gjennomføres være mer «fremoverlente» og søke å hevde egen relevans?

Den stadige mangelen på kontinuerlige forbedringer har bidratt til utviklingen av svært tungrodde kulturer hvor selv enkle og lite omfattende forbedringer blir «altfor vanskelig» og tar uforholdsmessig mye tid og ressurser å få gjennomført. Uttrykk som «Slik gjør vi det bare» og «Slik har vi alltid gjort det» er betegnende for kulturen - en kultur særlig Forsvaret blir kritisert for å være bærer av.

Min erfaring, med 11 års tjeneste i Forsvaret, tilsier imidlertid at nevnte kritikk bør rettes helt andre deler av offentlig sektor, da Forsvaret har, som muligens kjent, vært under kontinuerlig endring siden slutten av «Den kalde krigen». Deler av kritikken kan det også være grunn til å rette mot deler av juriststanden – spesielt jurister som nok dessverre har en tilnærming til regelverk om at «dette er hugd i stein» og bortimot umulig å endre på. En tilnærming som etter min vurdering synes å bygge på en noe vel rigid og konservativ oppfatning av egen rolle.

Videre synes mangelen på kritiske personer som våger å stille «ubehagelige» spørsmål o.l. stadig mer påtakelig. Det er nok dessverre slik at det foretrekkes langt mer behagelige løsninger ved å rekruttere personer som helst er utpreget opptatt av konformitet, og synes å lide av utstrakt beslutningsvegring og overdreven konfliktskyhet.

Disse «ja-menneskene» som nærmest tenderer mot å være servile, og ikke synes evne å skille mellom lydighet og lojalitet, oppfattes mer komfortabelt å arbeide med. Konformitetens voktere bør stille seg spørsmålet om det stimuleres til utvikling og forbedring dersom man er omgitt av «nikke-dukker» uten kritisk sans. Hvor passer så vi jurister inn i en slik beskrivelse?

Jeg tør våge den påstand at flere av dere har nikket gjenkjennende til beskrivelsene ovenfor. Selv om det nok er noget utopisk å tro at det jeg har søkt å belyse blir tatt tilstrekkelig ad notam, er det personlige initiativ som danner grunnlaget for at forbedringer finner sted. 

Carpe potestatem!