Hamsun og sløret forsett

Er det mulig for et menneske å ha gjort noe med vilje uten å en gang ha tenkt det? Hvor går den juridiske grensen mellom den forsettlige forbrytelsen og det straffrie uhellet? Og hvilket bidrag kan Knut Hamsuns skrifter gi for å forstå dette skillet, der de siste Høyesterettsdommene om temaet synes å komme til kort?, spør jusstudent Terje Hovet Horpestad.

Terje Hovet Horpestad (Foto: privat/iStock)
Terje Hovet Horpestad (Foto: privat/iStock)

Av Terje Hovet Horpestad, jusstudent

Den 30. juni i år kom en dom i Høyesterett som ga nytt bidrag til læren om såkalt «sløret forsett». Dette må jeg forklare nærmere. Sløret forsett er en form for strafferettslig skyld. I den norske straffelovgivningen er det ikke tilstrekkelig at forbryteren har gjort en handling belagt med straff. Han må også ha utvist skyld. Han må kunne klandres for det han har gjort. Ingen blir straffet for et hendelig uhell, med mindre man kan bebreides for at det fant sted. Man må enten ha utvist uaktsomhet, eller man må ha handlet forsettlig. I korte trekk kan man si at man enten må ha vært uforsiktig (uaktsomhet) eller handlet med en viss form for viten og vilje (forsett). 

Sløret forsett er en type forsett. I korthet kan dette beskrives som at forbryteren gjør noe forsettlig uten å aktivt tenke over det han gjør. Høres paradoksalt ut, eller hva? Likevel er denne formen for forsett noe som forholdsvis ofte forekommer i straffesaker.

I et anfall av sinne over en stikkende fornærmelse tar for eksempel gjerningsmannen og stikker en kniv i hjertet på offeret, uten annen tanke enn å være sint, og ville gjøre noe. Tanken på drap har han ikke hatt, han måtte bare reagere, ta igjen, på et eller annet vis. Først etterpå skjønner gjerningsmannen hva han har gjort, han har drept et menneske. Men han ville jo visst at det han gjorde var en drapshandling dersom han hadde tatt seg tid til å tenke det. Tanken lå der, passiv, latent, uklar, på et eller annet vis. Derfor har han likevel handlet forsettlig. 

Siden etterkrigstiden har jurister i Norge forsøkt å presist ordlegge hva dette slørede forsettet egentlig består i. Men det har vist seg vanskelig å lande på en god definisjon. Jeg skal gi en kort gjennomgang av forsøkene. 

Professor Johs. Andenæs introduserte begrepet i Norge gjennom læreboken Alminnelig Strafferett (1956), med videre henvisning til dansk juridisk litteratur. Andenæs forklarte det slik: "Det kreves ikke til forsett noen klar bevissthet: forsettsbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsett.". 

I forarbeidene til straffeloven fra 2004 defineres det som et forsett "uten å ha noen klar bevissthet [om at man gjorde den straffbare handlingen]. Det halvklare, slørede forsett". 

I selve straffeloven av 2005 dekkes det av formuleringen «med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen».

I en Høyesterettsdom fra 2011 defineres det som "En sløret, noe uklar oppfatning [om at man begikk den straffbare handlingen]".

I en annen Høyesterettsdom fra 2021: "Selv om [gjerningsmannen] ikke hadde noen klar bevissthet [vil] en uklar oppfatning […] være tilstrekkelig". 

Senest, i dommen avsagt 30. juni i år, prøves atter en ny definisjon, som spriker fra de tidligere. Her defineres sløret forsett som "kunnskap [om at man begikk den straffbare handlingen] selv om [kunnskapen] bare var passiv".

Det er ikke lett for lekmenn, ei heller jurister - å forstå hva dette egentlig skal bety. Slør-metaforen og termen "passiv kunnskap" er ikke akkurat en del av dagligtalen til folk flest. Dessuten kan det virke noe motsigende at straffelovens tekst viser til at man skal ha «bevissthet» om at handlingen mest sannsynlig er noe straffbart, mens de andre rettskildene viser til det å ha «uklare» og «passive» tanker. De tre Høyesterettsdommene med ulikt innhold tyder også på at Høyesterett stadig leter etter en måte å forklare dette presist og godt. Det er rett og slett vanskelig å få fått i. Jeg vet vel forresten enda ikke om jeg egentlig har forstått det fullt ut selv.

Likevel syntes jeg at jeg kanskje kom noe nærmere en erkjennelse av hva sløret forsett egentlig var, da jeg for første gang leste Hamsuns Pan. Pan handler om den forførende, naturglade og nevrotiske Løytnant Glahn sitt sommeropphold på en hytte i Nordland. Her møter han den lokale handelsmannen og bygdehøvdingen Mack, og innleder et turbulent og hemmelig forhold til datteren hans, Edvarda. 

På et tidspunkt i romanen har Edvarda arrangert et selskap ute på en av øyene ute i fjorden. Løytnant Glahn er invitert. Når han forsøker å prate med Edvarda på øyen, blir han avfeid av henne med "Husk paa, at vi ikke siger Du til hinanden nu". Han tenker ergerlig at han faktisk heller ikke hadde sagt "Du" til henne, og forlater henne. Han tilbringer deretter selskapet i en sjalu tilstand. Edvarda har, ved sin stikkende påminnelse om å ikke være dus, gjort at en følelse av å være ignorert, forlatt og desperat har "bemægtiged" seg ham, slik Hamsun uttrykket det. Han er med andre ord i sine følelsers vold, ute av stand til å kontrollere seg selv.

Under resten av selskapet veksler en vinbedrukken Glahn mellom å kjede seg, og å til stadighet få nye, pussige innfall som han håper vil vinne ham Edvardas gunst og oppmerksomhet. Han inviterer prostens datter hjem til hytten sin. Han avbryter samtaler for å vise frem sine hjemmelagde fiskefluer med tilhørende materialer (og gir i den forbindelse Edvarda de berømmelige grønne fuglefjærene som innleder romanen). Han roper, selv om alle rundt ham snakker i normalt volum. Han tar av seg luen i utide. Han bryter kort sagt alle seder og skikker om dannet menneskelig omgang, fordi han er i sine ødeleggende følelsers makt.

Når selskapet er på vei til å ro tilbake til fastlandet, topper det seg. Edvarda setter seg overfor ham i båten, og lar kneet sitt gli mot ham for et øyeblikk. Så snur hun seg plutselig vekk. Det går 15 minutter. Glahn opplever at han ikke eksisterer for henne. Edvardas sko glir deretter av foten, og Glahn

"greb den og slengte den langt henad Vandet, af Glæde over, at hun var nær, eller av Trang til at gjøre mig gældende og minde hende om, at jeg var til, - jeg ved det ikke. Det hele gik saa hurtigt, jeg tænkte ikke, jeg fik blot den Indskydelse."

Da jeg leste denne passasjen en mørk høstkveld i fjor, dvelte jeg lenge ved den. Med ett følte jeg at læren om sløret forsett ble mer håndgripelig, nærmest gjenkjennelig. Det er ikke det at Hamsun skriver i større detalj om temaet. Det er heller ikke det at han kommer med noen presist avgrenset definisjon som viser leseren hva sløret forsett er og ikke. Tvert imot, Hamsun forsøker ikke å komme med noen definisjon i det hele tatt. Men ved noen ganske få, velvalgte ord, kombinert med et tempo i teksten som får frem manien og angeren i Glahn, tror jeg kanskje Hamsun har beskrevet idéen om sløret forsett på en helt annen måte enn noen jurist har klart hittil. 

Hamsun gir oss nemlig muligheten til å få beskrevet det slørede forsettet fra perspektivet til lovbryteren. Juristene kan bare nøye seg med å beskrive det slørede forsettet i tredje person, fra perspektivet til den utenforstående: dommeren, den faglige eksperten. Glahn blir riktignok ikke straffet for det han har gjort, men ellers har faktisk «skoscenen» i Pan mange likheter med et typisk hendelsesforløp der gjerningsmannen har utvist sløret forsett. Glahn har drukket. Han er styrt av følelser. Fornuftens evne til å beholde kontroll over handlingene hans er forsvunnet. Hans stolthet er krenket på et eller annet vis. Plutselig gjør han noe overilt. Og leseren opplever hva som foregår i hans indre, fra Glahns eget perspektiv. 

Merk at Hamsun begynner med å si hva Glahn gjør, og først etterpå beskriver hvorfor han gjør det. Den første tanken om hele skokastet kommet først etter at skoen har truffet vannoverflaten, flere meter fra båten. Glahn famler i begrunnelsene for handlingen sin. Var det av glede? Var det av trang til å gjøre seg gjeldende? Han vet det ikke selv en gang, nei, han tenkte ikke i det hele tatt da han kastet skoen. Det har gått så raskt, det var en skarve innskytelse fornuftens hans ikke kunne kontrollere. 

Passer ikke juristenes utenforstående definisjoner av sløret forsett nokså godt på hva som foregår i Glahns hode her? Han hadde ingen klar bevissthet om at han kastet skoen, han tenkte ikke. Men en viss oppfatning må han selvsagt ha hatt. Det er jo tross alt åpenbart for enhver at å plukke opp en sko, slenge armen mot vannet, for så å slippe skoen resulterer i at man har gjort den handlingen det er å ha kastet skoen. Likevel må i så fall denne oppfatningen ha vært mer eller mindre uklar hos Glahn. Borte fra tankene hans. Kanskje den siste høyesterettsdommen fra juni i år treffer best: han hadde kunnskap om at det han gjorde var å kaste Edvardas sko, men denne kunnskapen var passiv. Ubevisst, kan man kanskje si. Med andre ord utfyller Hamsuns skildringer av Glahns indre tankeliv i «skoscenen» juristenes faglige forklaringer av hva læren om sløret forsett består i. Pan fra 1894 tilfører altså noe helt nytt til å forstå denne læren, som jusen ikke har vært inne på.

Da jeg leste «skoscenen», kjente jeg meg nemlig igjen. Hamsun ga meg billetter på første rad til et sinn som handler med sløret forsett, mens jusen bare hadde forklart meg hva som foregikk i slike tilfeller, på en generell og abstrakt måte. Jeg begynte å se det allmennmenneskelige i å begå mer eller mindre overilte handlinger uten å ha en eneste tanke i hodet før etterpå. De færreste av oss gjør noe kriminelt, heldigvis. Men det hender nok forholdsvis ofte at mennesker i sinne eller sorg for eksempel kaster noe i bakken, kjefter på andre, eller banner for seg selv. Alt uten å aktivt tenke over handlingen før etter den er begått. Det er som om det ligger til menneskenaturen at det ubevisste tidvis vinner kampen om kontroll over våre handlinger, mens bevisstheten og fornuften må gi tapt. Når det ubevisste leder mennesket til en straffbelagt handling, blir det relevant å snakke om det juridiske begrepet sløret forsett.

Hamsuns tidlige forfatterskap var nettopp dedikert til å undersøke denne kampen mellom det bevisste og det ubevisste, til å skrive om det «ubevidste Sjæleliv», slik han uttrykte det. Hamsuns forfatterskap er muligens derfor interessant for alle jurister som ønsker å trenge inn i de psykologiske aspektene av strafferetten. Kanskje kan ikke bare «skoscenen» i Pan gi bedre forståelse av hvilke handlinger som er forsettlige eller ikke, men også andre deler av Hamsuns forfatterskap. Hva kan for eksempel den eksentriske morderen Johan Nilsen Nagel fra Mysterier fortelle oss om grensedragningen rundt spørsmålet om utilregnelighet? Og hva kan hovedpersonen i Sult fortelle oss om hva som kreves for å utvise forsett til tyveri og hensynsløs atferd? 

I det minste er jeg overbevist om at det ikke lar seg gjøre å fullt ut forstå strafferettens psykologiske elementer gjennom jusens språklige verktøy alene. Dersom man ikke ønsker å bli forbryter selv, for å faktisk erfare hvordan det er å ha den straffbare psyke, kan nok kanskje Hamsun hjelpe oss litt på veien mot en noe større erkjennelse av den.