- Vi må ha debatt og oppmerksomhet rundt lovgivningsprosesser 

- Det er veldig overraskende å få Rettssikkerhetsprisen og jeg er overveldet og takknemlig. Jeg opplever jo at dette er en pris som mange har fortjent. Etter hvert har stadig flere fått en større bevissthet om hvor viktig det er å jobbe for rettssikkerhet, også i en bredere forstand, for å sikre det norske demokratiet og rettsstaten i vår egen tid, sier Benedikte Moltumyr Høgberg da Juristen møter henne på kontoret ved Det juridiske fakultet i Oslo. 

- Vi kan ikke lenger ta disse verdiene for gitt. Det har vært noen tiår hvor vi kanskje ikke har tenkt så mye på hvor viktig det er å ta vare på det de før oss bygget opp. Min opplevelse er at jeg med denne prisen står på skuldrene til alle som har lagt ned et viktig arbeid for rettssikkerhet før meg. 

I juryens begrunnelse pekes det på viktigheten av å løfte frem diskusjonene, debattene og samtalene om hvordan vi varetar rettssikkerhet, demokrati og rettsstat i det norske samfunnet. 

- I de debattene trenger vi mange stemmer og at flere engasjerer seg. Jeg håper at prisen kan ses på som en inspirasjon til andre som kommer etter meg. 

- Men når det gjelder akkurat sivilbeskyttelsesloven var det din stemme som gjorde at det ble en bred debatt i de store mediene og i det politiske miljøet. Du hadde skrevet om dette en stund, men så plutselig ble det tatt tak i. Hvordan opplevde du det? 

- Det var nesten litt absurd. Det tok mange dager før det gikk opp for meg at dette endelig var noe som begynte å engasjere, og at vanlige folk satte seg inn i og forsto hva lovforslaget innebar. 

Store medier våknet 

Regjeringen foreslo nye hjemler om bruk av sivil arbeidskraft i sivilbeskyttelsesloven dersom «riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». De foreslåtte hjemlene reiste prinsipielle spørsmål om adgangen til å pålegge innbyggerne arbeidsplikt og om regjeringens fullmakter. 

Det var ingen stor offentlig debatt om lovforslaget selv om det hadde kommet kritiske høringsinnspill fra organisasjoner og fagmiljøer. Forslaget ble vedtatt av Stortinget med stort flertall i første lovbehandling før påske.  

Benedikte Moltumyr Høgberg skrev kritisk om forslaget allerede for halvannet år siden, men etter at hun igjen skrev om forslaget på Facebook i år, «våknet mediene» som juryen for prisen skriver i sin begrunnelse. På kontorveggen hennes henger kronikken om lovforslaget som hun hadde på trykk i Morgenbladet i april 2024.

- Den henger der for å minne om at det var viktig å starte den debatten og jeg oppfordret også daværende justisminister til å gjøre det. Flere var kritiske til forslaget og hadde konstruktive innspill underveis – blant annet Juristforbundet og Advokatforeningen. Mange gjorde en formidabel innsats i høringsrundene for å forsøke å løfte frem flere viktige spørsmål og kom med konstruktive innspill, men det meste falt lenge på stengrunn.  

Høgberg advarte mot lovhjemler hun fryktet kunne bli gjenstand for maktmisbruk og på sikt true demokratiet og rettsstaten. Det ble en større debatt om saken rett etter påske og Stortinget utsatte annengangs lovbehandling av saken. Lovforslaget ble revidert og i juni ble det vedtatt med flere innstrammende endringer.  

Fremtidige regjeringer 

- I debatten hørte vi politikere som mente at de ville legge til grunn en høy terskel før de ville bruke hjemlene, og at det derfor ikke var fare for misbruk. I realiteten er dette et politisk løfte på vegne av fremtidige regjeringer, noe de selvfølgelig ikke kan gjøre, sier hun.  

- Sakens kjerne er at Stortinget gir fullmakter til en fremtidig regjering som vi ikke vet hvem er og i en situasjon vi ennå ikke kjenner, og over hele sivilbefolkningen. Da er det særlig viktig at fullmaktene er begrenset i selve lovteksten og at det er god kontroll i Stortinget med regjeringens bruk av fullmaktene. Det er nettopp i krisetider at fullmakter har lett for å bli overskredet eller misbrukt og derfor må vi være ekstra på vakt ved utformingen av slike fullmakter. 

Da hun skrev om forslaget etter førstegangsbehandlingen på Stortinget, opplevde hun at det fortsatt var lite bevissthet både i mediene og i befolkningen.  

- Jeg var litt frustrert i påsken etter å ha lest de redaktørstyrte medienes daglige kritikk av USAs president Trump. Han har fortjent kritikk, men hans spesielle oppførsel betyr ikke at vi skal la være å ta tak i våre egne utfordringer og debattere også disse med en kritisk lupe. Norske ordtak er ofte gode ordtak, og «man må feie for egen dør først». At Facebook-posten min spredde seg videre til alle lag av befolkingen, var overraskende, men det viser at den norske befolkningen er mer opptatt av demokrati, rettsstat og rettssikkerhet her hjemme enn pressen kanskje tror.  

Kriselovgivning ble etter hvert slått bredt opp i ulike kanaler, blant annet på NRKs «Debatten», der Moltumyr Høgberg ble invitert. Hun mener lovforslaget som til slutt ble vedtatt i juni er mye bedre enn det opprinnelige, men savner enkelte forbedringer, blant annet saksbehandlingsregler. 

Taushetsplikt 

- Saksbehandlingsregler har en viktig side til innbyggernes rettssikkerhet. Ved hjelp av blant annet Juristforbundet og Advokatforeningen fikk vi i debatten etter påske heldigvis fjernet fra forslaget at myndighetene skulle ha adgang til å pålegge advokater, leger, psykologer og prester å bryte sin profesjonsbaserte taushetsplikt. Men vi har like fullt fått en lov med vide fullmakter og arbeidsplikt, som verken er ledsaget av saksbehandlingsregler eller en plan om hvordan dette skal gjennomføres i praksis, sier hun og peker på mange åpne spørsmål som fortsatt bør være gjenstand for offentlige debatter:  

Hvem skal kalle inn folk og være ansvarlig for det sivile arbeidet i en krise? Skal det skje ved enkeltvedtak? Skal det skje gjennom masseutrulling? Hvordan skal prosessen for unntak være?

- Man har fått fullmakter til å gjøre svært mye overfor sivilbefolkningen og det gjør denne loven alvorlig. Vi kan beordres til å stå i stillingen vår eller vi kan tas ut av jobben og settes til å gjøre noe annet. Vi vet imidlertid ikke hva vi kan bli satt til å gjøre, eller om vi har kompetanse eller fysikk til å gjennomføre arbeidsoppgavene. Her er det en lang rekke praktiske utfordringer som myndighetene burde tatt tak i før lovforslaget ble fremmet.  

- Hvis Norge virkelig er i krig, som vil være den mest alvorlige krisesituasjonen for landet, må myndighetene først og fremst ha en plan for hvordan sivilbefolkningen skal få mat, medisiner og helsehjelp, og ikke bare en ide og en fullmaktslov der sivile skal brukes til å bistå forsvaret med å lempe sandsekker eller frakte mat til fronten. 

Tvang 

- Men tanken med å utforme lover i roligere tider er jo at de skal bli bedre og ikke bære preg av panikk. Det er vel bra? 

- Det er bra. Men myndighetene har allerede en rekke hjemler og kan gjøre mye i en krise. Og vi trenger mer enn fullmaktshjemler, vi trenger planer og prosesser. Dersom folk opplever at det er en virkelig krise, vil mange trolig stille opp gjennom frivillighet. Tvangselementet som fremdeles ligger i denne loven, vil kreve saksbehandling. Vi bør heller spille på frivillighet og samarbeid med organisasjonene og fagforeningene – de har den praktiske oversikten over hva som er utfordringene innen sin sektor og hvordan disse best kan løses. Tvang er unorsk, og jeg tror ikke det vil fungere særlig godt i Norge. Men her kan det jo være ulike synspunkter, selvsagt. 

Formidling og debatt 

«Med sine store pedagogiske evner klarte hun å invitere folk flest med i en faglig debatt som angår oss alle», skriver juryen for Rettssikkerhetsprisen. 

- Er du bevisst på formidling og engasjement i debatter? Blant juridiske forskere og professorer er det vel litt ulikt hvordan man tenker om det? 

- Ja, jeg har nok et bevisst forhold til det, men jeg tenker at det er opp til hver enkelt forsker, og jeg mener ikke noe om hvordan andre forskere forholder seg til eller håndterer sin formidling. Formidling er vanskelig, og det er tidkrevende. Det er heller ikke all formidling som nødvendigvis lander. Noen ganger formidler man, og det er ingen som helt skjønner poenget, og man må eventuelt prøve en annen tilnærming.  

- Jeg tror nok også at mange føler på utfordringer med hvordan man skal nå frem med viktige budskap i den nye informasjonsjungelen. Og det gjelder ikke bare forskere. Tilnærmingen vi har hatt tidligere, om at det strengt saklige og ryddige løftes opp og vinner frem til slutt, det er blitt en sannhet med modifikasjoner.  

- Mange forskere – og jurister generelt – vegrer seg nok for å krige om medienes oppmerksomhet. I denne saken har det vært mange som har jobbet godt og hardt og levert høringsinnspill, helt etter boka. Men så blir det kanskje ikke lest, og i hvert fall ikke fulgt opp. Da jeg skrev om saken på en annen måte, tilpasset sosiale medier, så fikk vi endelig den debatten vi burde ha hatt for mer enn ett år siden. Både innholdet i lovforslaget og tilliten til politikere ville imidlertid stått seg bedre om debatten hadde vært løftet frem tidligere. Da hadde vi kanskje også fått en bedre debatt. 

Ta mer ansvar? 

- Har du fått mange reaksjoner? 

- Ja, enormt! I all hovedsak har jeg fått positive reaksjoner. Da jeg begynte å skrive om sivilbeskyttelsesloven på sosiale medier var det jo på en måte siste utvei. Jeg tenkte at løpet var kjørt. Stortinget hadde votert over dette én gang, men jeg ville likevel forsøke å opplyse befolkningen om at det skjer noe også i Norge som er alvorlig og som er verdt å diskutere.

Da hun deltok i Debatten på NRK fikk hun høre at de hadde fått mange henvendelser om å ta opp saken, og at det hadde bygget seg opp et stort engasjement i løpet av påsken, etter at hun hadde skrevet om det.  

- Jeg tror at man undervurderer befolkningens vilje og evne til å ta tak i komplekse og alvorlige debatter. Kanskje må flere jurister forsøke å ta mer ansvar for å nå ut med kunnskap om komplisert juss og vanskelige saker?  

- Lovgivningen er en del av fundamentet for vårt samfunn, og endringer i lovgivning kan i stor grad bidra til å endre samfunnet. Samtidig har lovgivningsprosesser lett for å gå under radaren i den offentlige debatten, kanskje fordi det kan være litt teknisk og vanskelig eller fordi pressen ikke helt har forstått poenget. Andre ganger ser man at ting blir tåkelagt, bevisst eller ubevisst, eller at noen bruker hersketeknikker for å undergrave troverdigheten til kritikere. Alt dette gjør at det er viktig at jurister uten klare politiske slagsider er der ute for å bidra til å opplyse offentligheten. 

Desinformasjon 

- Du etablerte debatten flere steder, men ikke minst i sosiale medier. Samtidig har vi en situasjon der Regjeringen legger frem en strategi mot desinformasjon og man snakker mye om faren med sosiale medier. Er ikke det litt tankevekkende?   

- Jo, særlig fordi man i denne saken hadde forsøkt alle andre formelle kanaler og redaktørstyrte medier før de sosiale mediene. I tillegg opplevde jeg, når jeg tok opp denne kritikken på Facebook, at Justisdepartementet nærmest avfeide kritikken som tull. Tilsvarende gjorde partiledelsen i Høyre. Og det til tross for at flere høringsinstanser og småpartier hadde påpekt tilsvarende eller andre svakheter ved lovforslaget. Man sitter derfor, dessverre, igjen med et inntrykk av at dette ikke var en debatt som var ønsket velkommen av våre styringspartier, og det er ikke bra for ivaretagelsen av demokratiet.   

- Det er like fullt viktig å være klar over at det spres noe desinformasjon. Men raske anklager om dette kan ha en nedkjølende effekt på reell og viktig politisk og faglig uenighet, med fare for at også de store mediene slutter å stille de kritiske spørsmålene til myndighetene som de bør stille, av frykt for å bli stemplet. Alternativt at det bygger seg opp en mistanke i befolkningen om at de store mediene ikke stiller de viktige spørsmålene. En slik mistanke, begrunnet eller ikke, kan i seg selv bidra til å svekke pressens posisjon og redusere oppslutningen om demokratiet. Det er en grunn til at man bør ha en viss avstand mellom makta og pressen. Akkurat som man bør ha en viss avstand mellom makta og akademia. 

Tillitssamfunnet og avmakt 

- Dette at vi kanskje har litt lav oppmerksomhet rundt en del lovgivningsarbeid, handler det om norsk naivitet eller at vi har litt for stor tiltro til det vi kaller tillitssamfunnet?  

- Historisk har vi i Norden hatt homogene og små, gjennomsiktige samfunn, som gjør at man har kunnet ha mye tillit. Samtidig har vi også negative erfaringer, for eksempel at de hemmelige tjenestene ble brukt i politisk øyemed under den kalde krigen. Generelt må vi ikke være fremmed for tanken at det som har skjedd før også kan skje igjen. Det gjør at vi må ha et sterkt fokus på nettopp rettssikkerhetsgarantier for individene i samfunnet. Og det er viktig at folk med ulike oppfatninger ikke fiendeforklares, men heller blir imøtegått med argumenter.

Når det gjelder begrepet tillit merket hun seg at det ble brukt svært hyppig under koronapandemien. 

- Jeg synes det er et tankekors at det først og fremst er personer som sitter i maktposisjoner som gjerne snakker mest om tillitssamfunnet. Det være seg politikere eller politiske kommentatorer. Meningsmålinger viser at det er større tillit i det norske samfunnet enn i mange andre samfunn, men det betyr likevel ikke at alle institusjonene nyter stor tillit. Vi kan gjerne forvalte tilliten i samfunnet enda bedre enn det vi gjør i dag. Det heter seg jo – litt forslitt – at tillit er noe man gjør seg fortjent til og ikke noe man kan kreve.  

Hun frykter at mange i Norge føler på avmakt i møte med det politiske systemet og at denne avmaktsfølelsen er økende. 

- Mange opplever nok at de ikke når frem. Inntrykket mitt er også at mange oppfattet saken om sivilbeskyttelsesloven som skremmende, ikke bare fordi man mislikte hva som var i ferd med å bli vedtatt, men fordi man ikke hadde lyttet til fagpersoner eller til partene i arbeidslivet. For mange ble saken derfor, dessverre, også et eksempel på at politikere selv bygger opp under forestillingen om at det finnes en maktelite som bare har bestemt seg for hvordan ting skal være på forhånd, uten å bry seg med innspill.  

- Jeg er derfor mest bekymret for at de som befinner langt unna makta, blir sittende igjen med en voldsom avmaktsfølelse. For hvordan skal de nå frem? Når selv ikke jusprofessorer, småpartier, NIM, LO og andre fagorganisasjoner lyttes til? Dette er nok en av de store utfordringene fremover for det norske demokratiet.  

Demokrati og valg 

Basert på flere av de tilbakemeldingene hun har fått fra folk land og strand rundt, tror hun saken om sivilbeskyttelsesloven ble et slags symbol på at man tross alle odds klarte å nå frem til slutt.  

- Kanskje nettopp derfor ble saken så ekstra viktig for mange – noe som gjorde at også jeg fikk mye personlig oppmerksomhet. Men jeg hadde aldri klart dette hvis det ikke var for at fagorganisasjoner og andre hadde gjort svært mye bra forarbeid, slik at NRK i sin research før Debatten kunne lese hva alle organisasjonene hadde skrevet. Og det hadde heller ikke vært mulig hvis ikke vanlige folk hadde engasjert seg i påsken. 

- Hva tenker du om politikerne i forhold til det å ha oppmerksomhet på rettssikkerhet? 

- Jeg har ofte tenkt at mange politikere kanskje ikke helt forstår dette med rettssikkerhet. At det ikke nødvendigvis er vond vilje, men mangelfulle kunnskaper. Jeg snakker jo med unge studenter hvert eneste semester og ser hvordan de gjennomgår en oppvåkning og at de bare i løpet av noen uker stiller gode spørsmål og reflekterer godt. Det gjør at jeg tror det er altfor lite oppmerksomhet på rettsstat og rettssikkerhet i grunnskole og videregående skole. Det er nok mye snakk om demokrati, men det sidestilles ofte bare med valg og politiske partier.  

- Jeg frykter at vi får stadig flere politiske broilere som tenker for snevert om demokratiet – som tenker at når de er valgt, ja så har de fått folkets tillit til å utøve makt. Men hvor de samtidig mangler den treningen mange jurister har, nemlig at man ser konsekvenser av lovgivningen og hvor uhyre viktig rettssikkerhet og skranker for politisk makt er for oppbygging og ivaretagelse av et godt demokrati og en god rettsstat.  

Ny sikkerhetssituasjon 

- Juryen for rettssikkerhetsprisen peker på at et aktuelt spørsmål er hvordan frie nasjoner nå bør innrette seg for å møte den sikkerhetspolitiske virkeligheten. Det tegnes jo et dramatisk bilde av truslene? 

- Vi skal og må ta den nye sikkerhetssituasjonen vi står på alvor. Det tror jeg alle er enige om. Det er et økt behov for både beredskap og sikkerhetslovgivning. Vi må like fullt huske på at vi også hadde en vanskelig sikkerhetssituasjon bare vi går tilbake til 1980-tallet, selv om verden er en annen nå. Ikke alt ble nødvendigvis håndtert godt den gang, og jeg tenker særlig på det som kom frem i Lund-rapporten om de hemmelige tjenestene. Dette var tider vi bør ta lærdom av og vi bør forsøke å håndtere sikkerhetssituasjonen vi står i nå bedre med tanke på individenes rettssikkerhet. Vi må i tillegg ha en beredskap som kan sikre mat, medisiner og helsehjelp til sivile. Og vi må ha et mye større fokus på hva vår demokratiske og rettsstatlige beredskap skal være og hvordan den skal ivaretas i krisetider. 

- Vår rolle som jurister er å ha oppmerksomhet på slike spørsmål og jeg håper at Rettssikkerhetsprisen vil være en inspirasjon for alle andre som hver dag jobber med nettopp rettssikkerhet. Det er en kollektiv øvelse, og juristene har et spesielt ansvar. Vi skjønner jussen og forstår i større grad konsekvensene av de ordene man leser i en paragraf, både på kort og lang sikt. 

- Jeg vil også oppfordre befolkningen til ikke å gi opp eller tenke at de som sitter i posisjoner, som egentlig er veldig få personer, gjør alt riktig eller ikke er justerbare når de gjør feil. Vi gjør alle feil fra tid til annen. Det betyr ikke at vi er dårlige mennesker. Det betyr bare at i pressede situasjoner, særlig i kriser, øker faren for dårlige valg, fordi det er ting man ikke overskuer. Nettopp derfor er det viktig å ta alle aktører og prinsipper i vårt demokrati på alvor, enten det er valgsystemet, lovgivningsprosessene, individenes rettssikkerhet eller organisasjonslivet. Alt henger sammen med alt. Og skal vi lykkes, må vi jobbe med både delene og helheten.  

Dagens utfordringer 

- Hvilke rettssikkerhetsdebatter savner du nå? Hva er utfordringene våre? 

- Hovedutfordringene ligger fortsatt i hvordan vi skal sikre beredskap i alvorlige kritiske situasjoner, hvordan vi skal kunne stå i hybride hendelser over lang tid og hvordan samfunnet skal møte disse truslene og utfordringene samtidig som vi må ivareta det som er vår norske egenart og kultur, herunder demokrati og rettsstat.  

- For å få dette til, må vi våge å møte de sikkerhetspolitiske truslene med åpne debatter om for eksempel matforsyning, medisinforsyning, fortsatt kulldrift på Svalbard, og så videre. Det er uheldig dersom viktige diskusjoner bare tas av få politikere på bakrommet. Når befolkningen ikke er med vet de heller ikke hva som skjer, hva de kan gjøre og hva de kan bidra med. Da kan man få følelsen av avmakt i befolkningen og stadig flere som tenker at «det spiller ikke noen rolle om jeg lever i et demokrati eller ikke: Jeg blir ikke hørt, ingen bryr seg og jeg får bare beskjed av noen andre hva jeg skal gjøre».

- Hvordan opplever du jusstudentene? Er den nye generasjonen jurister interesserte og engasjerte i slike spørsmål. 

- Jeg opplever at det er et ganske stort engasjement i studentmiljøet generelt, uten at jeg har oversikt over alt som rører seg. Jeg har stor tro på Generasjon Z, som ellers får litt mye pepper i mediene. Jeg opplever dem som reflekterte og tenksomme – og gøyale. Kanskje de sosiale mediene har gjort dem litt friere fra sine foreldre og besteforeldre, slik at de er mer selvtenkende og ironiske? Jeg vet ikke helt hva det er, men de er litt mer opposisjonelle som typer og jeg har sans for det. Og jeg opplever absolutt at de er interessert i å snakke om hvordan vi kan ivareta rettssikkerhet og møte de store sikkerhetsutfordringene i vår tid. 

- Det kommer antakelig mange viktige debatter i årene som kommer som handler om beredskap? 

- Ja, og da er det viktig at de som sitter i maktposisjon ikke bare snakker til befolkningen, men at man er i dialog med befolkningen, med organisasjoner og fagmiljøer. At man ikke bare presenterer ferdige løsninger, men presenterer problemstillinger og forslag til løsninger, slik at folk får ta del i debatter og gis reelle påvirkningsmuligheter.  

- Jeg mottar prisen med glede og håper at alle som jobber med rettssikkerhet fortsetter det gode arbeidet og ikke gir opp, sier mottakeren av årets pris.