Wegner med dyptpløyende bok om norsk fengselshistorie

Wegner, som i 2016 ga ut boka «Djevelenfra Østfold – Kongen av Halden» om en av Hitlers verste torturisteri Norge under den annen verdenskrig, har dermed igjen «begått» enbok, drøye året etter. Også denne gang en bok med røtter i Halden.I boka «Fredrikshald distriktsfengsel, byen, fengselet og fangene»,utvider han horisonten til å omfatte hele den tids fengsels-Norge.

Fredrikshald distriktsfengsel var ettav i alt 56 distriktsfengsler som det fattige Norge bygde i 1860 – 70-årene.Fengslene var spredt ut over hele landet, både i bygd og by. Dissefengslene er i dag borte eller ombygget og påbygget til det ugjenkjennelige.Bare det totalfredete Fredrikshald distriktsfengsel står igjen someneste representant for denne epoken i fengselsvesenet.

– Det var en viktig epoke i fengselsvesenet.Historien om dette fengselet har utvilsomt mange og klare parallellermed de andre distriktsfengslenes historie. Boken handler derforegentlig ikke bare om lokal fengselshistorie, men i høy grad ogsåom nasjonal fengselshistorie, forteller Wegner til Juristkontakt.

Wegner, som selv var ekspedisjonssjefi Justisdepartementet og leder av fengselsstyret i en årrekke, fortellerat han gjennom livet har tenkt at fengselshistorien har vært etområde med lite tilgjengelig kunnskap for store deler av befolkningen.Noe som har motivert ham til å skrive boka som gjennom 240 velillustrertesider gir et sjeldent innblikk i fengselshistorie både på mikroog makronivå.

Ett av eksemplene som går i detalj handlerom giftmordersken Sophie Johannesdatter, om giftdrapene, rettsbehandlingen,hennes tid som varetektsfange i Fredrikshald distriktsfengsel, oghenrettelsen av henne i 1876. Om henrettelsen skriver Wegner i boka:

«Den skulle skje ved halshugging medøks, slik som bestemt i Kriminallovens kapittel 2 § 2. Datoen blefastsatt til 18. februar. Som skarpretter var utpekt Theodor Larsen,Norges siste bøddel. Oppgavene hans som bøddel var bare et bierverv.Paradoksalt nok var han ansatt ved Rikshospitalet», skriver Wegner,før han – som flere andre steder i boka – fortsetter tørrvittig:«Helsevesenet må den gang ha vært nokså liberale med hensyn tilhvilke bierverv deres ansatte fikk samtykke til å påta seg!».

Den dødsdømte fikk også servert et glassvin i minuttene før hun ble halshugget. Noe Wegner også kommenterer:«Forfatteren har vanskelig for å tro at et glass vin kan virke særligtrøstende for en person som noen minutter senere skal miste sitthode.»

Reform

Selv opptakten til byggingen av fengslenei Norge beskrives «fengslende» og ikke minst informativt av Wegner.«Et stykke ut på 1800-tallet begynte det å skje noe med norsk fengselspolitikk.Først ganske langsomt, men etter hvert raskere og med økende styrke.I bunnen lå opplysningstiden med sine humanitetsidealer og sittmenneskesyn, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i Europa framidten av 1700-tallet. Ideene nådde også dobbeltmonarkiet Danmark-Norge»,skriver Wegner som forteller videre om Justisdepartementet som sendtekvalifiserte personer på studiereiser i utlandet for å studere fengselsforhold,hvordan departementet fulgte opp i 1837 ved å nedsette en kommisjonsom fire år senere avga en 700 sider lang innstilling om å byggesju store landsfengsler spredt over hele landet, og helt nye prinsipperfor fangebehandlingen etter Philadelfia-systemet fra USA, som gikkut på at fangebehandlingen ikke lenger skulle være gjengjeldelseog hevn, men fangenes fremtidige utvikling og rehabilitering.

Tankegangen var at fangen bare skullevære i selskap med sin egen samvittighet og sin Gud, og fengselsvesenetgikk da vekk fra fellesskapene i fangemiljøene. I stedet ble denenkelte fange isolert fra andre fanger, som en del av fangebehandlingen.

Isolasjonen viste seg ikke å være noeman kunne fortsette med, sier Wegner, som nå er engasjert i å oppretteet fengselsmuseum i Fredrikshald distriktsfengsel, slik at publikumkan kunne komme og se et identisk fengselsmiljø slik det var for150 år siden.