Advokat Rizwana Hasan Vil ha slutt på skipsopphugging i Bangladesh

Arbeiderne ved huggestedene jobber forluselønn, og har svært dårlige arbeidsforhold.

– Det finnes ingen infrastruktur nårdet gjelder denne industrien, forklarer Rizwana Hasan.

Skipsopphugging på strender er nemligmange sjøfartsnasjoners mørke bakside. Og på strendene i Asia finnervi arbeidsforhold man ikke har sett i Norge på hundre år. Dels handlerdet om altfor lave lønninger, og dels om helsefarlig arbeid forarbeiderne.

Bellona arrangerte i slutten av novemberet seminar om skipsopphugging i Oslo, der Rizwana Hasan var tilstedeog der dokumentarfilmen «Et hjerte som aldri dør» av Erling Borgenog Tom Heinemann ble vist for første gang. Dokumentaren handler RizwanaHasans mangeårige kamp for bedre arbeidsforhold for skipsopphuggere. Hunhar jobbet med denne problematikken som advokat siden 2003. Dokumentaren skaletter planen vises på NRK i januar. Bangladesh, Pakistan og Indiastår i dag for om lag 90 prosent av verdens huggekapasitet for storeskip. Selv om det er betydelige forskjeller mellom huggestedene,er forholdene ved mange av dem helt uforenlige med de forventningerog krav vi i andre sammenheng stiller til helse, miljø og sikkerhet.

Rizwana Hasan opplyser til Juristkontaktat de fleste av skipsopphuggerne kommer fra nord i Bangladesh ogblir hentet av bakmenn til den sørlige delen av landet for å jobbemed skipsopphugging. Mange av arbeiderne er dermed ikke klar overhvilket arbeid de går til.

– De fleste av arbeiderne holder ikkeut å jobbe med skipsopphugging i mer enn ett eller to år, for detteer et arbeid som er svært hardt, forteller hun.

Dermed blir arbeidsstokken jevnlig byttetut og det er liten interesse for å slåss for bedre rettigheter forarbeidere på stedet.

– Disse arbeiderne har dårlig med vann,ikke skikkelig sanitærforhold, helsehjelp eller ordentlig husvære.Og de har heller ingen arbeidskontrakter, forteller Rizwana Hasan.

Strengekjennelser

Faktisk har rettssystemet i Bangladeshtatt affære, og har forlangt at skipsopphuggings bransjen i landetmå reguleres bedre.

– Rettsvesenet har avsagt strenge kjennelsermot skipsopphugging. Problemet er at det ikke er noe politisk støttefor disse kjennelsene og regjeringen har ikke endret de lovene somtrengs for å få gjort noe med dette. Det er ingen politisk viljetil å stanse skipsopphugging i landet vårt, forklarer Rizwana Hasan.

Hun sier at Bangladesh nå er inne i«en følsom» politisk periode og at de demokratiske prosessene ilandet fortsatt er veldig skjøre. Hasan forklarer at hovedårsakentil at regjeringen i landet nøler med å innføre den nødvendige lovgivningen erøkonomisk. Til tross for alle problemene bidrar nemlig skipsopphuggingsbransjenmed finansielle midler og sårt tiltrengte arbeidsplasser til Bangladesh,og da sees det gjerne mellom fingrene på de kritikkverdige forholdenei bransjen.

Selv er Rizwana Hasan helt klar på hvasom må gjøres for at skipsopphuggingen i Bangladesh skal opphøre.

– Skipseiere må selv sørge for at avfallfra deres skip blir fjernet på en forsvarlig måte. Det må ikke sendesflere skip til Bangladesh før arbeiderne som jobber med skipsopphoggingfår bedre fasiliteter og det blir en bedre oversikt over de farlige materialenesom er brukt ved hvert skip.

Norges Rederiforbund har, som det førsterederiforbundet i verden, sagt nei til såkalt «beaching» av skip.

Kampen mot skipsopphoggingsbransjenhar kostet mye for Rizwana Hasan personlig. I fjor ble hennes mannkidnappet og holdt fanget i flere dager før han ble satt fri, ogselv har hun mottatt flere trusler og har nå fått livvakter. Likevelgjør hun det klart at hun ikke akter å gi seg.

– Hvis ikke jeg gjør dette viktige arbeidet,vil ikke noe bli gjort.