Vergemål Vergemålsordning på kollisjonskurs med menneskerettighetene

Den nye vergemålsordningen skulle sikremenneskerettighetene og styrke selvbestemmelsen og rettssikkerhetentil de som av ulike årsaker trenger hjelp til å ivareta sine interesser.Min forsking på hvordan ordningen praktiseres ovenfor voksne menneskermed psykisk utviklingshemming viser at vergemålsmyndighetenes interesseri stor grad går foran interessene til de enkeltmenneskene ordningener ment å hjelpe.

Prinsippet om individuell selvbestemmelse(autonomi) ligger til grunn for alle menneskerettigheter: alle skalkunne bestemme over sine egne liv. Dersom vi fratas muligheten tilå ta egne avgjørelser – dersom andre for eksempel bestemmer hvorvi skal bo, om vi skal gifte oss og med hvem, hva vi skal brukepengene våre på, og hva vi skal gjøre når vi er i våre egne hjem– så har vi i realiteten brudd på menneskerettigheter.

I 2006 gjorde FN-konvensjonen om rettighetenetil mennesker med nedsatt funksjonsevne det klart at retten tilselvbestemmelse skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne.Norge fikk i 2013 en ny vergemålsordning som skulle være i trådmed denne konvensjonen.

Norske myndigheter mener riktignokat innskrenkninger i selvbestemmelsesretten for utviklingshemmedeog andre grupper som kan trenge en verge til å hjelpe seg med åta beslutninger – for eksempel demente og psykisk syke – kan tillatesi ytterst nødvendige tilfeller. Det overordnede målet er imidlertidå beskytte disse gruppenes selvbestemmelsesrett.

Min forskning på vergemål for utviklingshemmedeviser at på dette punktet er den nye ordningen mislykka – fratakelseav selvbestemmelse er i praksis regelen snarere enn unntaket. Myndighetenegriper inn i autonomien til enkeltindivider uten en direkte begrunnelsefor hvorfor dette er ytterst nødvendig for å sikre liv og helse.Dette er svært alvorlig. Behovet og retten til å kunne påvirke egetliv blir ikke mindre med lavere kognitivt nivå.

Hovedformålet med den norske vergemålsordningener å beskytte interessene til personer under vergemål. Men hvembestemmer hva disse interessene er? I min forskning finner jeg atdisse interessene ikke først og fremst forstås som vedkommendesuttrykte preferanser og vilje eller må sees i sammenheng med personensidentitet og personlighet. I de tilfeller hvor personen ikke bliransett som kompetent til å ta egne avgjørelser blir i stedet individetsskjebne lagt i hendene på hva vergemålsmyndighetene finner mestfornuftig.

En høyesterettsdom fra 2016 bekrefterat personer under vergemål kan fratas sin selvbestemmelsesrett –i dette tilfellet over arv som vedkommende ønsket å bruke på taxiturer,sigaretter, helse- og feriereiser – bare fordi de anses å ikke værekompetente til å ta egne avgjørelser. Ikke et eneste sted i Høyesterettsflertallsavgjørelse finner man en begrunnelse for hvorfor fratakelseav råderetten over arvede midler skulle være et gode for personenselv.

Min gjennomgang av alle de 167 vergemålssakenefor utviklingshemmede fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2015viser at i halvparten av tilfellene ble vedkommende ansett for åikke være beslutningskompetent.

Utviklingshemmede blir fratatt rettentil selvbestemmelse gjennom ustandardiserte kompetansevurderingersom vedtas av fylkesmennenes saksbehandlere på grunnlag av legeerklæringer.Vurderingene varierer fra en setning til flere sider og henger tettsammen med personens diagnose.

I noen tilfeller framstår konklusjonenesom vilkårlige. Flere fikk ny status av å skifte lege. I en av de167 sakene jeg forsket på endret legen over natta personens statusfra beslutningskompetent til ikke-beslutningskompetent fordi pasientenringte inn og fortalte at hun ikke ville være under vergemål likevel.Ifølge legen gjorde dette det åpenbart at personen ikke kunne værebeslutningskompetent.

I tillegg til å styrke rettssikkerhetenskulle den nye vergemålsloven sikre at vergemålene ikke ble meromfattende enn nødvendig ved å gi vergene individtilpassede oppdrag.Min forskning viser at ingen av mandatene i Oslo og Akershus i 2015var individtilpasset. I 90 prosent av sakene fikk vergen et vidtog generelt mandat til å ta beslutninger på vegne av den utviklingshemmedei både økonomiske og personlige forhold. Det er ingen nasjonaleretningslinjer for menneskerettighetsopplæring av verger. Manglendeopplæring og vide mandater gjør at potensialet for utnyttelse avvergemålsmakt er stort.

Vergemålsordningen er viktig for åkunne gi nødvendig støtte til de som trenger hjelp til å fatte egnebeslutninger, men så lenge den bygger på en tankegang om at laverekognitive ferdigheter medfører at man ikke kan bestemme over sitteget liv, kan ikke selvbestemmelse sikres. Det er nettopp dennetankegangen menneskerettighetskonvensjonen vil til livs.

Det er individets selvbestemmelse,og ikke verge- og vergemålsmyndighetenes «objektive» interesser,som må ligge til grunn for ordningen. Dersom en person ikke harmulighet til å uttrykke sin mening, kan selvbestemmelse sikres vedat man forsøker å utlede meningen til personen ut ifra kjennskaptil vedkommendes personlighet, interesser og generelle preferanser.

Frykten for at noen vil gå til grunnedersom de ikke nektes å ta enkelte avgjørelser er legitim, men Norgebør kvitte seg med kompetansevurderinger. Grunnleggende rettigheterer noe vi har, og ikke noe vi skal behøve å kvalifisere oss for.

Ordningen kan bli mer i tråd med Norgesinternasjonale forpliktelser dersom man i nødstilfeller veier skadenved å nekte personen selvbestemmelse opp mot skaden personen eventueltvil påføre seg selv. Restriksjoner i en enkeltsituasjon bør viderebegrunnes med at det åpner opp for mer selvbestemmelse og frihetpå andre områder av personens liv på kortere eller lengre sikt.Vedkommendes subjektive interesser må ligge til grunn.

Dagens praksis er ikke holdbar.