Velkvalifiserte kandidater

Det sier professor Jørn Øyrehagen Sundeved UiB, som har skrevet det tredje bindet av Høyesteretts historie.

– Dette er et resultat av internasjonaliseringenav retten, som gjør at ikke Stortinget men Høyesterett er den øverstenasjonale fortolker av den transnasjonale retten Stortinget harbesluttet at Norge skal være en del av.

– Fordi man denne gangen kunne velgemellom mange juridisk velkvalifiserte kandidater, kom regjeringensvalg til å stå mellom ulike personlige kvalifikasjoner. Skoghøyog Bårdsen var kandidatene som er sterke både på kunnskap om internasjonalrett, og som har deltatt aktivt i internasjonale nettverk og nettverksbygging.Utgård har erfaring som styreleder for Domstolsadministrasjonen,mens Øie har engasjert seg i arbeidsmiljøet i Høyesterett og utviklingenav institusjonen. Graver lanserte nærmest et program for Høyesteretti et essay i Morgenbladet før han gjorde det kjent at han var enkandidat, mens Ryssdal var «the dark horse» i racet. Det er på dennebakgrunnen man må forstå hvorfor valget av ny høyesterettsjustitiariusfikk ganske stor medieoppmerksomhet. Og et reelt valg til en mektig stillingskal ha offentlighetens oppmerksomhet, sier Øyrehagen Sunde.

– Kan vi vente noen kursendring?

– Øie har ikke som dommer utmerket segsom en person med et på forhånd fastlagt program tuftet på et settverdier som alltid får prioritet. På den ene siden mistenker jegat hun også som justitiarius vil ta avgjørelser basert på den enkeltesaks spesielle trekk, og være lydhør overfør argumentene som blirfremført. På den andre side ville jeg ha sagt det samme om Scheii 2002, og det ville i så fall ha vist seg å være feil. I etterpåklokskapenslys kan man se at Schei fra midten av 1990-talet utviklet en forståelseav Høyesteretts oppgave og rettsutviklingen som kom til å få formav et program han har fulgt som høyesterettsjustitiarius.

Øyrehagen Sunde beskriver det som etprogram der domstolenes uavhengighet og deltakelse i den transnasjonalerettslige diskusjonen i Europa har stått i sentrum.

– Jeg ser ikke bort i fra at Øie vilkomme til å følge samme linje. Schei la også stor vekt på å utvikleHøyesterett sosialt, og har gjort domstolen til en ganske unik øverstedomstol i Europa med sitt velsmurte arbeidsmaskineri. Øie har deltatti dette arbeidet, og kommer nok helt sikkert til å utvikle Høyesterett viderepå dette punktet. I så fall blir det ingen kursendring.

Personligeegenskaper

– Hva tror du departementet har lagtvekt på?

– Som sagt har det ikke siden 1969 hardet vært så mange juridisk velkvalifiserte kandidater til høyesterettsjustitiariusembetetå velge mellom. Derfor har personlige egenskaper vært avgjørende.Øie har utmerket seg som interessert i Høyesteretts arbeidsmiljøog institusjonsutvikling. I en tid med samfunnsmessige endringerbåde nasjonalt og internasjonalt, har nok dette vært avgjørende.For dersom Høyesterett ikke klarer å fungere godt sosialt og sominstitusjon, vil den ikke klare å holde tritt med det høye endringstemposom preger de øverste domstolene over hele Europa.

Øyrehagen Sunde mener regjeringen ien slik situasjon kunne ha lagt vekt på internasjonal orientering.

– Det ville ha gjort Skoghøy og Bårdsenhøyaktuelle som kandidater. I stedet ser det ut til at valget stodmellom Øie og Graver. Det vil si at regjeringen, ved siden av å haØies kvaliteter knyttet til intern ledelse av Høyesterett, ikkeville ha en høyesterettsjustitiarius med sterk vilje til å endrenasjonal rett i lys av transnasjonal rettsutvikling i Europa. Dermedkunne Gravers program presentert i Morgenbladet, og i et internseminari Høyesterett i oktober 2015, ha passet bra. Men Graver har ingen entydigjuridisk profil på dette området, og har ingen dommererfaring. Detå være en god dommer er viktig for evnen til å få respekt og slikbli i stand til å faktisk lede Høyesterett. Og dermed falt man noktilbake på Øie, sier han.

Samtalemed Øie

Jørn Øyrehagen Sundes bok om Høyesterettshistorie 1965 – 2015 inneholder en epilog som han selv beskriversom det viktigeste i den.

– Epilogen er nok den delen av bokenfærrest leser, men som likevel er det viktigeste i den. Den er skrevetetter en samtale med nåværende høyesterettsjustitiarius Øie. Ettersamtalen innså jeg at Høyesterett de siste 25 årene hadde endretseg radikalt for å bevare domstolen fra 1815, men at forandringenenå hadde kommet så langt at Høyesterett aldri igjen ville bli densamme. Men dette er ikke unaturlig. Det norske samfunnet og norskstatsrett har også endret seg så mye at forbindelsen til 1814 er brutt.Bare gjennom å innse dette kan man ta til med å stake ut kursenvidere. Den viktigeste jobben må norske politikere gjøre. Men Øiemå bidra som leder for vår øverste domstol, en domstolen disse endringenehar gjort til en sentral samfunnsaktør. Hvordan Øie takler denneutfordringen er avgjørende for hvordan hun blir husket i forholdtil sine to store forgjengere, Smith og Schei, sier han.