Forlater domstolen etter 30 år med kappe og klubbe Tingrettsdommer Strøm går fra jus til uniformshistorie

Juristkontakt møter avtroppende tingrettsdommer Knut Erik Strøm (68) idet han rydder seg ut av sitt kontor i 4. etasje i Oslo tinghus. Minner i form av utklipp, og hele magasiner og bøker, gås gjennom. De representerer noen av minnene langs en lang tjenestevei og karriere innen norsk rettspleie.

Gjennom de siste 30 år har et stort antall mennesker fortalt sine historier foran tingrettsdommeren. Vi ber Strøm om å beskrive hva han tenker om tiden fra sommeren 1987, da han begynte som dommer i det som da het Oslo byrett, og fram til nå. I årene 1981 – 87 jobbet han som advokat.

– Jeg er glad jeg valgte dommeryrket. Mest fordi jeg er glad i jus, men også fordi jeg var svært kommersielt klønete som advokat. Det at jeg krevde av meg selv å stille mer enn godt forberedt i retten, var nok en av flere årsaker til dårlig lønnsomhet.Jeg var ikke opptatt av å begrense antall timer jeg brukte til å forberede en sak, og det kastet det dårlig av seg i kroner og øre. Følgelig var jeg mer vellykket i en ikke-kommersiell rolle, som dommer, sier Strøm.

Juristkontakt har loddet stemningen blant andre profesjonelle juridiske aktører som har møtt Strøm i retten. Fargerik er en karakteristikk som blir nevnt. En av Norges mest erfarne strafferettsadvokater, Harald Stabell, kan fortelle at tiltalte som har hatt en forestilling om dommere som korrekt kledt, og utad osende av autoritet, har klart å senke skuldrene i det Knut Erik Strøm kom inn i rettssalen.

– Jeg har da også hatt klienter som har skvettet til i stolen i det Strøm entret retten og spurt undrende; Er det dommeren, sier Stabell humørfylt. Han karakteriserer Strøm på følgende måte:

– Menneskelig, hyggelig, forståelsesfull. En dyktig og grundig tingrettsdommer. Det er synd han slutter, sier Stabell.

Formell i retten

Strøm sier han er glad for å ha blitt oppfattet som fargerik og menneskelig, men forteller at han er av de som har forsøkt å bygge opp under det autoritære i dommerrollen.

– Kall meg gjerne fargerik, men kall meg ikke for en fargeklatt, for da blir jeg provosert! Jeg er av den typen som liker høye stoler og kapper. De signaliserer dommerrollen som en maktrolle og man slipper da å måtte ta kontrollen i retten. I mine øyne er det bedre å komme inn i retten som en avgud og vise at man er et menneske, enn å komme inn som et menneske, og bli et udyr når man må ta tilbake kontrollen. Jeg har faktisk en veldig formell måte å starte rettsforhandlingene på. Dersom noen reagerer på at dommeren har langt hår, bart og skjegg, så vil jeg kalle det fordommer. Mitt 68-generasjons-utseende er vel i dag heller blitt et tegn på at jeg er et maktmenneske på vei mot pensjonen, humrer Strøm som tok juridisk embetseksamen i 1974.

Han jobbet som dommerfullmektig i daværende Asker og Bærum herredsrett fra 1978 – 1980, etter først å ha vært saksbehandler i Sosialdepartementet og i Finansdepartementet, før han begynte som advokat.

Selv om Strøm har vært bevisst på å innlede rettssakene på en formell måte, har han fra tid til annen sett grunn til å invitere partene til å løsne litt på snippen.

– Jeg er for å ha en hyggelig tone i retten selv om det kan være en vanskelig balansegang sett opp mot sakenes alvor. Under langvarige hovedforhandlinger har det hendt at jeg har sagt til partene at det er lov å ha en god atmosfære og ha det litt hyggelig, fordi det egentlig hjelper til med å få saken best mulig opplyst. Mitt syn har alltid vært at det må være tillatt med en og annen god replikk som treffer. Men en morsomhet må alltid gå på ens egen bekostning eller på bekostning av de andre profesjonelle aktørene, aldri på bekostning av tiltalte, fornærmede, vitner eller parter, sier Strøm.

Statlig voldsmonopol

Vi spør Strøm hvilken samfunnsoppgave han anser at en dommer har.

– Jeg får ofte motbør når jeg sier dette, men har sagt det gang på gang, og er ikke redd for å si det igjen. Staten har et voldsmonopol, og denne voldsbruken til samfunnets og samfunnsmedlemmenes beste, er regulert av uavhengige domstoler. Alvoret ved denne situasjonen bør gjennomsyre domstolenes virksomhet, sier Strøm, som møter reaksjoner når han bruker ordet voldsmonopol.

– Reaksjonene kommer fra de som mener jeg bør kalle det et maktmonopol. Men det er et statlig voldsmonopol vi snakker om. Pressen har makt, kapitalen har makt, fagforeninger har makt, men det er bare staten som har monopol på å bruke vold. Og da er det ikke bare at politiet slår ned på demonstrasjoner, eller går fysisk til verks mot kriminelle. Vi snakker om et voldsmonopol i alle henseender. Hvis du ikke betaler regningen din, og det går langt nok, så kommer namsmannen på din dør. Betaler du fortsatt ikke, så blir du kastet ut og fratatt eiendeler. Dette fører til at alle som får befatning med domstolene bør oppleve et system som er preget av at den enkelte møtes av dommere som har åpenhet, faglig dyktighet, sosial innsikt og tilstrekkelig tid til å behandle den enkelte med det alvor som situasjonen tilsier, sier Strøm.

Når det gjelder vold, så er det noe 68-åringen selv har følt på kroppen. Høsten 2006 ble han slått ned bakfra og slått og sparket av tre unge menn. Strøm var innom kontoret i Oslo tingrett ved halvett-tiden på natten, da han skulle hente noe der. Da han kom ut på gaten igjen, skjedde det.

– Jeg ble slått i bakhodet, og falt i bakken. Men jeg mistet ikke bevisstheten. Midt i det hele husker jeg redselen for at jeg skulle kunne komme til å miste livet. De var temmelig brutale, sier Strøm.

To forbipasserende kom til og forhindret videre mishandling.

– Adrenalinkicket jeg fikk av frykten for å miste livet gjorde gleden over å beholde det desto større, og jeg formelig svevde i tiden etter. Behandlingen og oppfølgingen jeg fikk i systemet var også veldig positiv. Noe jeg reagerte på senere var at det blant mange nærmest var en forventning om at jeg som offer for vold skulle få traumer og trenge langvarig behandling etterpå. Jeg har respekt for at andre kan få traumer av slikt, men sånn var det ikke for meg, og i dag tenker jeg at jeg ikke ville vært hendelsen foruten. Allerede i ambulansen tenkte jeg at dette jo gir en fordel hvis noen påstår at jeg som dommer ikke forstår hvordan det er å utsettes for vold. For det har jeg altså rent faktisk selv følt på kroppen, sier Strøm.

Politiet fant ikke de tre som angrep ham, men etterforskningen skal ha vist at det høyst sannsynlig ikke hadde noen sammenheng med tidligere saker pådømt av Strøm. Mysteriet vokste av at han heller ikke var forsøkt ranet.

– Det kan ha vært så enkelt som at noen visste at jeg var dommer og fant ut at de ville slå meg ned, eller det kan ha vært helt umotivert vold, sier Strøm.

Fant sitt livs lykke

Den avtroppende tingrettsdommeren forteller at han gleder seg over at han gjennom sin tid i retten har fått anledning til å få innsikt i et bredt spekter av samfunnsområder.

– Vi dømmer jo i alt fra mindre sivile tvister av privat art til større tvister innen næringslivet og får kunnskap om alt fra oljeplattformer til lakseoppdrett, sier Strøm og anslår at andelen sivile saker og straffesaker han har dømt i kan ligge i forholdet 60/40.

Av straffesaker han har administrert som tingrettsdommer har flere hatt høy medieprofil, som rettssaken mot daværende høyreorienterte Johnny Olsen i 1998, og den såkalte Sponsor Service-saken. Den siste husker Strøm særlig godt. Han fikk kritikk så håret flagret, etter at han var administrator i saken hvor Oslo tingrett dømte den tidligere konsernsjefen i Sponsor Service, Terje Bogen, til fem års fengsel, i 2006 for grovt bedrageri, økonomisk utroskap og brudd på regnskapsloven. Etter anke endte straffen i lagmannsretten på fire og et halvt års fengsel.

Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle var ikke nådig i sin kritikk av dommen, og skrev følgende i en kommentar i avisen: «Saken mot Terje Bogen er et lærestykke i lettvinte slutninger og en studie i mangel på dommerinnlevelse i et liv fjernt fra tingrettens kompetanseområde».

– Som dommer har jeg vært forsiktig med å gå ut i offentligheten for å kommentere avgjørelser jeg har vært med på å fatte, men jeg valgte å gjøre det da. Og jeg kunne gjøre det, fordi jeg hadde skrevet dommen på en måte som egnet seg for direkte sitat, sier Strøm til Juristkontakt.

I sitt tilsvar til Stanghelles sterkt kritiske kommentar skrev Strøm i en kommentar i samme avis følgende, få dager senere:

«Redaktør Harald Stanghelle hudfletter meg for dommen i Sponsor Service-saken. Jeg ber leserne lese bakgrunnen, og selv vurdere.» Deretter siterer Strøm de delene av den 51 sider lange dommen som gir begrunnelse for domfellelsen på området Stanghelle kritiserte. Det hele roet seg. Og det få vet er at den harde kritikken som dommeren ble utsatt for ga grunnlag for noe som skulle ende i et kjærlighetsforhold!

– Det viste seg at HR-rådgiveren i Økokrim kjente til avisdiskusjonen, og vi møttes tilfeldigvis på en nyttårsaften da vi hadde felles bekjente i selskapslivet. Hun ville ha meg til bords, og siden har vi nå hatt fem og et halvt år sammen. Jeg har fått takket Stanghelle, som generelt er en innsiktsfull journalist på rettsområdet, for å ha brakt lykken inn i mitt liv.

Uniformer i bilder og tekst

En annen form for lykke har Strøm også i noe som mange kanskje vil tenke på som en noe særegen hobby. Og i hele hans voksne liv har interessen for uniformer og uniformshistorie måtte spille «annenfiolin». Jussen og jobben som tingrettsdommer har gått foran. Men når Knut Erik Strøm nå går av for alderen, etter 30 år med kappe og klubbe, blir rekkefølgen en helt annen.

– Nå legger jeg jussen på hylla for godt og gleder meg til å kunne vie full oppmerksomhet til det som har vært min hobby fra barnsben av, sier Strøm som har skrevet flere bøker om uniformer av ulik art.

– Helt siden jeg som barn lekte med mine plastsoldater har jeg ikke bare hatt interesse for historie generelt, men også for uniformhistorien spesielt. Det har bare vært en hobby og genererer generelt bare utgifter, ikke inntekter, sier Strøm.

Interessen har ført til et omfattende forfatterskap i form av et tobindsverk på over 1400 sider som dokumenterer norsk uniformshistorie fra 1840 og frem til 1910, i bilder og tekst, samt en bok på 600 sider om Norges borgervæpningsuniformer.

Siden 1983 har han vært redaktør for årboken til foreningen Norsk Våpenhistorisk Selskap, som består av personer som er interesserte i uniformer og historiske våpen.

Foreningens første årbok kom i 1977. Strøm har skrevet artikler i årboken, men også hefter for Forsvarsmuseet. I 2004 klarte han å forene uniformsinteressen med sitt yrkesmessige område, da han skrev årboken «Rettssystemets uniformshistorie».