Ståle Eskeland – minneord

Med Eskelands bortgang 2 dag jul, 72år gammel, er en av vår rettshistories mest markante aktører ikkelenger blant oss. Han var, for så mange av oss, både læremester,veileder og inspirator. Han var en som viser at det nytter å kjempefor hva man tror er rett – også i kampen mot det etablerte. Somfå andre brukte Eskeland sitt intellekt og akademiske ståsted tilå være en velbegrunnet talsmann for enkeltmennesket i spørsmålene ommakt og kriminalisering. Symptomatisk for hans sosiale ståsted varat han valgte «Fangerett» som sin oppgave for å bli Dr. Juris. Bådehans standpunkter og hans standhaftighet kunne provosere mange.Men ofte viste det seg at han hadde rett.

Som Anders Bratholm i sin tid, var Eskelandutsatt for anklager og personangrep. Men han vek aldri unna. Detviser med hvilken enestående kraft, faglighet og stor personlighethan var. Med rak rygg og trygg på faktum påpekte og dokumenterte Eskelandforsømmelser og svik fra politi, påtalemyndighet og domstoler, likesåmediene. Som få andre våget Eskeland å kjempe mot hva mange mentevar overmakten.

Mindre kjent er for allmennheten erat Eskeland var den som alltid var positiv til å høre på, å rådgi,og hjelpe de mange enkeltmennesker som tok kontakt med ham. Deter også mange av oss som har hatt gleden av å bli lyttet til ogfå gode råd på veien når det juridiske temaet har vært uavklarteller kontroversielt. Ståle var, som en annen læremester; AndersBratholm, personen som ga deg oppmuntring og troen på at det arbeiddu gjorde var rett vei å gå videre. Som lærerbokforfatter og foreleser erEskeland kjent for generasjoner av jurister. Mye av det han harskrevet vil være «evig oppdatert». Heldigvis utkom han med ny utgaveav læreboken «Strafferett» sist høst.

For ettertiden vil Eskeland alltid væreden som våget der andre tiet. Sammen med Bratholm utga han boken«justismord og rettssikkerhet». Den, som så mye annet ført i pennenav Ståle Eskeland, vil alltid være inspirerende for mange av oss.Selv erfarte også jeg at Eskeland engasjert seg i enkeltsaker. IBjørn Olav Jahrs kriminalkommentar «Hvem drepte Birgitte Tengs?»omtales Eskeland helt korrekt med det uegennyttige engasjement,faglige tynge og støtte han utøvet og tilførte de av oss som skullegå løs på saken. Eskeland var aktivt med i arbeidet vi gjorde, som ledettil avsløringer av grovt, uakseptabelt politiarbeid og som tvangfram en ny og høyere standard til alle aktører i straffesaker. Detteinkluderer krav til bedre avhørsmetoder, så vel som et eget rundskrivfra Riksadvokaten om «Etterforskning». Jahrs omtale av Ståle i boken,og med en dedikasjon fra forfatteren, brakte jeg til hans hjem enuke før han døde.

Eskeland var et forbilde – han var aldriredd for å utfordre makten. Tryggheten fikk han fordi han alltidhadde solid dekning for sine standpunkter. Når det gjaldt fakta varhan kompromissløs — alt skulle på bordet, uansett i hvilken retningdet trakk. Eskeland har betydd mye for mange som har vært utsattfor maktovergrep. Noe er velkjent, mye er mindre kjent. Eskelandtrodde godt om alle, også om dem som forfulgte og motarbeidet ham.

Ståle var åpen på at han i 2014 at hanvar rammet av kreft. Av den grunn var han ikke med Arvid Sjødinsom meg på den årlige «The Innocence Network Conference» i USA,i 2015 i Orlando. Det var Ståle som tok initiativ til et seminari Oslo i august 2010 som gjorde meg kjent med organisasjonen. Hanpresenterte meg for professor Keith Findley, som da var styrelederav organisasjonen – og de årlige konferanser. I 2011 var Arvid,Ståle og jeg de første og da eneste norske deltakere på konferansen, dai Cincinnati. Ståle og jeg hadde samtaler, opp til det siste, omå innføre «The innocence Project» til Norge. Oppfordringene frainitiativtakerne og ledelsen i USA har vært mange.

Ståle Eskeland var et flott menneskemed mange særdeles gode egenskaper og usedvanlig gode kvalifikasjoner.Hans faglige kunnskaper, hans vilje, hjelpsomhet, utrettelige kampfor enkeltmenneskets rettsikkerhet og evne til å dele med oss andre vari en særklasse. Ved Ståle Eskelands bortgang har en av de mest kunnskapsrike menneskerjeg kjenner lagt ned sin penn og virke, så altfor tidlig.