Barnebortføring Skjev fremstilling av norske myndigheters håndtering av barnebortføringssaker
Departementet bruker de mulighetene vi har til klart og tydelig å si ifra dersom vi mener et annet land ikke overholder sine internasjonale forpliktelser
En bortføring innebærer en belastning for barnet selv, og er svært krevende for den forelderen som sitter igjen i Norge. Departementet prioriterer arbeidet med internasjonale barnebortføringssaker høyt. Jeg gjør det jeg kan for å sikre en god håndtering av de konkrete sakene og det arbeides fortløpende med å utvikle tiltak på dette feltet.
Vårt viktigste virkemiddel for å løse slike saker er Haagkonvensjonen. I tillegg er mye gjort for å sikre økt informasjon og styrke behandlingen av disse sakene, som nettportalen www.barnebortføring.no, etablering av en kontaktdommerordning for å styrke kompetansen i Norge og for å bistå utenlandske dommere som håndterer barnebortføringssaker fra Norge. Det er utnevnt en kontaktperson i Kripos, og det er etablert en liste over advokater med særlig kompetanse på barnebortføringssaker.
Videre har en ekstern arbeidsgruppe gjennomgått alle sider ved behandlingen av internasjonale barnebortføringssaker i Norge. Rapporten ble ferdigstilt i desember 2013 og inneholder forslag både til lovendringer og generelle tiltak på barnebortføringsfeltet. Departementet har jobbet med oppfølging av denne og Regjeringen fremmet 19.06.15 en lovproposisjon til Stortinget, Prop. 143 L (2014–2015), med forslag til endringer i barnebortføringsloven, barnevernloven, straffeloven 2005 og rettshjelploven.
Regjeringen foreslår blant annet å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssaker til én domstol (Oslo tingrett), innføre kortere ankefrist i disse sakene (to uker) og å innføre en regel om hvordan høring av barn i barnebortføringssaker skal gjennomføres. Det foreslås videre å utvide straffansvaret, slik at også bortføring fra barnevernet etter blant annet akuttvedtak gjøres straffbart. Det foreslås også utreiseforbud i barnevernloven når en sak er oversendt fylkesnemnda, samt å utvide reglene for fri rettshjelp i barnebortføringssaker. I tillegg til dette er det innført en ny lov om stans i utbetaling av offentlige ytelser og barnebidrag når et barn et bortført fra Norge, som trådte i kraft 01.01.15.
Det er i artikkelen vist til at Haagkonvensjonen ikke fungerer etter hensikten. Dette er ikke helt riktig. Haagkonvensjonen løser riktignok ikke alle saker, men den er ofte det beste virkemiddelet. Uten konvensjonen hadde vi stått uten internasjonale verktøy. Haagkonvensjonen bidrar til en konform behandling av sakene med de variasjonene enkeltsakene innebærer. Hensikten med konvensjonen er at barn som er bortført eller ulovlig tilbakeholdt i et annet land skal returnere til sitt bostedsland, og at en barnefordelingssak skal behandles der. Det er ofte en utfordring for parter i disse sakene å se skillet mellom hvilke spørsmål som gjelder barnefordeling og hvilke som gjelder barnebortføring eller samvær etter konvensjonen. Haagsaken skal imidlertid ikke avgjøre spørsmål om foreldreansvar eller bosted, kun spørsmålet om retur.
Det er imidlertid ikke til å legge skjul på enkelte barnebortføringssaker fra Norge enten tar svært lang tid eller på annen måte ikke løses i tråd med konvensjonen. Det er disse sakene som er de vanskeligste barnebortføringssakene Justis- og beredskapsdepartementet jobber med. Departementet nedlegger svært mye tid og ressurser for å bistå gjenværende i disse sakene, ofte med god bistand fra UD og ambassadene/konsulatene. I særlige tilfeller kan det være behov for at det avholdes møter mellom myndighetene eller tilstedeværelse i rettsmøter som observatører. Det er videre alltid et spørsmål hvilke virkemidler en har, men vel så ofte om hvilke virkemidler som bør tas i bruk og hvilke som kan skade saken. Det er ingen internasjonal eller overnasjonal domstol i disse sakene, og heller ingen formell klageordning, men departementet bruker de mulighetene vi har til klart og tydelig å si ifra dersom vi mener et annet land ikke overholder sine internasjonale forpliktelser.
En vanlig misoppfattelse er at sakene skal være løst innen seks uker. Dette er en veiledende frist i konvensjonen, og både denne og andre bestemmelser understreker konvensjonens mål om en rask behandling. Det er mange faktorer som spiller inn på saksbehandlingstiden, herunder fremskaffelse av nødvendig dokumentasjon, lokalisering av bortfører og barn, ankebehandling m.m. Det er svært få saker som løses innen seks uker, men de langt fleste er løst innen ett år. I norske tingretter er gjennomsnittlig saksbehandlingstid 10 uker.
Det er videre viktig å få frem at en barnebortføringssak også kan være løst selv om barnet ikke returneres til Norge, enten ved at domstolen ved anvendelse av unntaksbestemmelsene finner at barnet ikke skal returneres eller ved en minnelig løsning mellom foreldrene.
Det er også viktig å se hen til at det er 93 stater som har tiltrådt Haagkonvensjonen, og at det er 93 land med ulike rettssystemer som skal håndheve samme regelsett. Det kan by på utfordringer å få en ensartet tolkning av konvensjonen i samtlige land. Men Haagkonferansen for internasjonal privatrett (HCCH) jobber kontinuerlig med tiltak for å sikre en enhetlig anvendelse, som f.eks. utvikling av retningslinjer, håndbøker og en internasjonal database med rettsavgjørelser i disse sakene.
Det hevdes i artikkelen at saker lettere løses utenfor konvensjonssamarbeidet og at norske myndigheter passivt lener seg på Haagkonvensjonen. Av personvernhensyn kan jeg ikke kommentere hva vi har gjort i enkeltsaker. Jeg vil imidlertid fremheve at alle saker departementet har til behandling er viktige og får tett oppfølging.
Jeg er ikke enig i påstanden om at Haagkonvensjonen vanskeliggjør sakene og at det er enklere å få løst en barnebortføringssak utenfor konvensjonssamarbeidet. I saker utenfor konvensjonssamarbeidet har ikke myndighetene i landet barnet er bortført til noen forpliktelse til å følge et felles, internasjonalt regelverk med krav til dokumentasjon, hurtighet og felles unntaksbestemmelser. Sakene utenfor konvensjonssamarbeidet er derfor blant de vanskeligste barnebortføringssakene å håndtere.
I saker etter Haagkonvensjonen er det jevnlig kontakt mellom sentralmyndighetene og det purres opp svar på henvendelser vedrørende saksgangen fortløpende. Dette er klare uttrykk for at norske myndigheter følger med på saken og prosessen. Imidlertid kan ikke departementet blande seg inn i interne rettsprosesser i andre land eller påvirke utfallet av en sak som er til behandling i en domstol i det landet barnet er bortført til. Domstolene er uavhengige og dette er et viktig prinsipp som må respekteres også i forhold til andre lands domstoler.
Jeg har stor forståelse for den frustrasjon en forelder som sitter igjen i Norge opplever når et barn er bortført til utlandet. Jeg synes imidlertid ikke det ville vært riktig om norske jurister skal sitte igjen med en oppfatning om at Haagkonvensjonen ikke fungerer. Konvensjonen er det beste virkemiddelet vi har til å løse disse sakene, og jeg oppfordrer derfor de som opplever barnebortføring eller som kommer i kontakt med noen som har opplevd barnebortføring til å ta kontakt med departementet.