En påtalekjempe takker for
seg Sjakk men ikke matt

– Det er slett ikke ille å være pensjonist.Etter et langt, og til tider temmelig intenst, arbeidsliv er detnoe eget ved helt og fullt kunne disponere all sin tid slik manselv ønsker, smiler Lasse Qvigstad.

Vi spør ham om han kan trekke fram noenhøydepunkter fra sin yrkeskarriere. Selv ser han på sin lange karrieresom et oppdrag i samfunnets tjeneste, og mener ord som høydepunkterer upassende å bruke fra en påtalejurists arbeid.

– Jeg har gjort en jobb, og jeg hargjort den etter beste evne. Nå er jobben gjort og ting kom ut tildet beste for meg når jeg ser karrieren under ett, sier Qvigstadsom runder 70 den 2. februar.

Fra han tok sin juridikum i 1970 harhan vært med på mer enn de fleste innen påtalemyndigheten vil fåtid eller mulighet til i løpet av en karriere. I oktober i fjorryddet han pulten sin ved Oslo statsadvokatembeter og gikk av somførstestatsadvokat til fordel for pensjonisttilværelsen. Han ledetembetet fra 1993 – 1995, mens det het Eidsivating statsadvokatembeterog fra 1996 – 2010 da navnet var byttet til Oslo statsadvokatembeter.I 2010 gikk han av som embetsleder for i første rekke å konsentrereseg om aktorering av saker for Høyesterett.

Det er nettopp hit, utenfor Høyesterett,Juristkontakt inviterer Lasse Qvigstad til intervju.

Vi befinner oss utenfor landets viktigsterettsbygning. Et bygg som opp gjennom årene har «huset» rettssakersom har vært på alles lepper. Det er stille i gaten nå. Stillhetenstår i skarp kontrast til hendelsene som utspant seg her for over30 år siden. Hendelser Lasse Qvigstad befant seg i sentrum av.

Det var våren 1985. Over den gamle ærverdigerettsbygningen i Oslo sentrum svirret helikoptre rundt for å overvåkeog beskytte luftrommet mot fiendtlig aktivitet. Skarpskyttere låutplassert på takene. Sikkerhetstiltakene var på et nivå man aldritidligere hadde sett her i landet. Norge hadde fått sin første virkeligstore spionsak. Formålet med sikkerheten var å trygge rettssakenog å hindre angrep mot den da spiontiltalte Arne Treholt.

– Det var en helt utrolig, nå nestenuvirkelig, situasjon. Sikkerhetstiltakene var ikke i frykt for atrusserne skulle gjøre Treholt noe, men stemningen blant folk flestvar så opphetet at vi fryktet at noen skulle prøve å skrive seginn i historien ved å prøve å ta ham, samtidig som det var et stortantall hemmeligstemplede dokumenter i rettsbygningen som måtte beskyttes,sier Lasse Qvigstad og skutter seg mot godt under ti minusgraderi et sprengkaldt vinter-Oslo.

Det var i denne bygningen, som i dager Høyesteretts hus, den gang Oslo tinghus – hvor Qvigstad for alvorble kjent for offentligheten. Som hovedaktor i spionsaken mot ArneTreholt.

Toaktorer

Da Treholt, som var byråsjef i Utenriksdepartementet,ble arrestert på Fornebu 20. januar 1984 jobbet Qvigstad som spesialrådgiveri Justisdepartementet i en stilling knyttet direkte til daværendejustisminister Mona Røkke. Han var sentral i regjeringens arbeidfor bekjempelse av narkotikakriminalitet.

– Jeg hadde da jobbet som statsadvokati Oslo i noen år. Et arbeid hvor man som aktor nærmest vasset imenneskelige tragedier. Etter på kort tid å ha aktorert tre drapssakerhvor det var begått de mest grufulle handlinger ville jeg ha enpause og gikk over i stillingen i Justisdepartementet. Den jobbenhadde jeg da Treholt ble arrestert. Men som statsadvokat hadde jegfått ansvar for spionsaker, noe som jo ikke hadde vært særlig aktueltfør arrestasjonen av Treholt. Høsten 1984 – på en dags varsel –ble jeg bedt om å gå ut av departementet og inn i Treholt-saken,sier Qvigstad.

Etter en stund forsto han at saken varfor stor for å håndteres av bare én statsadvokat.

– Dette ga jeg beskjed om, og det gjordeat daværende statsadvokat Tor Aksel Busch, som jo var min kollegafra tidligere, også ble satt på saken slik at vi var to aktorer.Bruk av to statsadvokater i samme sak var en arbeidsform som aldrivar prøvd før. Vi fikk i tillegg avgitt daværende politiførstebetjentOdd Berner Malme fra Politiets Overvåkingstjeneste (nåværende PST,red. anm.). Alle tre var under sterkt press. Til tross for det bledet aldri noen konflikter mellom oss og jeg vil si at samarbeidetvar godt og vellykket, sier Qvigstad.

Dermed var aktoratets galleri klarti Treholt-saken. Qvigstad spilte «førstefiolin», som «hovedaktor»med hjelp fra Tor-Aksel Busch som i dag er riksadvokat og øversteleder for påtalemyndigheten. Malme ble bisitter under spionsakensom førte til at Arne Treholt den 20. juni 1985 ble dømt til 20års fengsel og inndragning av 1,1 million kroner av Eidsivatinglagmannsrett, for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionenog Irak. Blant annet fastslo retten at han hadde hatt en rekke hemmelige møteri utlandet med KGB-folk som var utvist fra Norge for spionasje,at han hadde avslørt graderte politiske og militære opplysningertil KGB, og at han hadde mottatt store pengebeløp fra Iraks og Sovjetsetterretningstjenester, som til dels hadde blitt plassert på hemmeligkonto i Sveits. Treholt anket til Høyesterett men trakk senere anken.Treholt ble benådet og løslatt i 1992 av helsemessige grunner, etterå ha sonet åtte år og fem måneder av dommen. Han hevder seg uskyldigdømt og har flere ganger forgjeves forsøk å få saken gjenopptatt.

Etter dommen var Lasse Qvigstad uteav Treholt-saken.

– I mediene har det blitt fremstiltsom at jeg nærmest har vært en pådriver for å hindre gjenopptakelse.Faktum er at jeg ikke hadde befatning med Treholt-saken etter at domfalt, før det ble min oppgave å håndtere påtalemyndighetens argumentasjon knyttettil Treholts gjenopptagelsesbegjæring i 2011, sier Qvigstad.

Fram til da hadde Høyesteretts kjæremålsutvalgforkastet Treholts begjæringer i 1988 og i 1992. I 2005 begjærteTreholt saken gjenopptatt gjennom Kommisjonen for gjenopptagelseav straffesaker, som da var etablert som en uavhengig institusjon forde som krever saker gjenopptatt. Påtalemyndigheten ved statsadvokatStein Vale innstilte på at saken ikke blir gjenopptatt. I desember2008 avgjorde kommisjonen at saken ikke blir tatt opp. I begrunnelsenhet det at det «ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter somsynes egnet til å føre til frifinnelse». Som førstestatsadvokatbestemte Lasse Qvigstad bestemte 26. juni 2013 at pressen skullefå innsyn i de ugraderte lydbåndene fra rettssaken.

Sjakkmatt

Vi forlater Treholt-saken og vinterkuldenutenfor Høyesterett og begir oss inn i varmen på cafe Sjakk Mattutenfor nåværende Oslo tinghus. Luer og votter fjernes. Iskald hudfår tilbake sin normale følelse og varme. En avslappet, imøtekommendeeks-aktor med et skarpt blikk og en humoristisk tone sitter på andresiden av bordet.

– Hvorfor begynte du som jurist, spørvi nysgjerrig.

– Det var ikke noe selvfølgelig valg,og jeg begynte egentlig å studere statsvitenskap. Men tre av vennenemine skulle studere jus, og jeg slo følge med dem, i 1961. Noe jegikke har angret, sier Qvigstad som giftet seg etter å ha tatt 1.avdeling. Etter eksamen jobbet han en tid som konsulent i daværendeRikstrygdeverket før han ble universitetslektor ved juridisk fakulteti Oslo.

– Jeg kom i kontakt med noen av landetsbeste jurister. Det var et stort pluss, men på den tiden var ikkestrafferetten i mine tanker, sier Qvigstad som både var dommerfullmektigpå daværende Strømmen sorenskriverembete og innom både industridepartementetog Norsk Hydros juridiske avdeling.

– I 1974 – 1975 var jeg i Olje- og bergverksavdelingeni Industridepartementet, som senere ble Olje- og energidepartementet.Der drev jeg med internasjonale forhandlinger i Paris. Jeg var knapt30 år gammel og satt i et spennende miljø, sier Qvigstad.

Hjemme hadde han kone og etter hvertto barn.

– Det ble mye reising og da spørsmåletom å flytte til Paris kom opp ble det klart for meg at jeg måttebytte jobb. Strafferett ble på denne tiden mer og mer interessant formeg, sier Qvigstad som begynte som politifullmektig ved Oslo politidistrikt1. januar 1977.

– Jeg fikk ansvar fra dag én, og hverdagenvar full av vanskelige vurderinger. Det trivdes jeg godt med, sierhan. Qvigstad jobbet på kriminalavdelingen. Tor-Aksel Busch, somhan tidligere hadde gått på Politiskolen (nåværende Politihøgskolen, red.anm.)sammen med, jobbet på forseelsesavdelingen i Oslo politidistrikt.

– På et tidspunkt fikk jeg vite at jegkunne søke på en stilling som konstituert statsadvokat. Det gjordejeg, og fikk den. Det var et lykkelig valg i et yrke som var spennendeog utfordrende. Ofte var det aktorering i Høyesterett, men mye avden øvrige tiden gikk med til jurysaker i lagmannsretten, sier Qvigstad.

Han satte pris på lagmannsrettssakenehvor det – i motsetning til i Høyesterett – gjennomføres hovedforhandlingmed muntlig bevisførsel og forklaringer fra både vitner og tiltalte.

– Her var jeg i direkte kontakt medde menneskene som sakene omfattet. Jeg sa rett ut en gang at rettssakerdreier seg om å gjenskape virkeligheten, og at «filmen» nok blirav en litt dårligere kvalitet i Høyesterett, sier Qvigstad spøkefullt.

MøtteHarari

Flere av sakene Qvigstad har håndtertsom statsadvokat, og senere førstestatsadvokat, har hatt et internasjonaltpreg. En av dem var det såkalte Lillehammer-drapet.

Den 21. juli 1973 skjøt et team fraMossad ned den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki på åpen gatei Lillehammer. Han skal ha blitt forvekslet med Ali Hassan Salameh,en leder for den palestinske aksjonistgruppen Svart September. Aksjonistgruppenhadde blant annet drept elleve israelske idrettsmenn under OL iMünchen i 1972. Israelsk etterretning skal ha fått i oppdrag å likvidereham. Michael («Mike») Harari som døde i 2014, 87 år gammel, varagent for den israelske etterretningstjenesten Mossad. Norsk påtalemyndighetkom til at han var en av lederne for Mossad-teamet som i 1973 bleinfiltrert i Norge og utførte «Lillehammerdrapet».

Det oppsto imidlertid spekulasjonerom at Mossad fikk bistand fra norske personer eller myndigheterunder selve drapsaksjonen og etterpå som et ledd i flukten.

– Det var nødvendig å prøve å få svarpå dette og jeg iverksatte etterforskning. Vi fikk med oss firedyktige etterforskere, deriblant Asbjørn Hansen som da jobbet sometterforsker i Kripos, sier Qvigstad.

Etterforskningsgruppen som startet oppi 1996 gjorde avhør flere steder i utlandet, blant annet i Sør-Afrikaog Israel.

– Vi fikk fram informasjon som gjordeat vi var rimelig sikre på at Mike Harari deltok i drapet, sierQvigstad som etter lang tids arbeid fikk til et møte med Hararii Tel Aviv. Harari var imidlertid ikke villig til å prate, og villeikke underskrive på noen formell forklaring.

– Møtet ble svært kort, sier Qvigstadsom kom til at det faktum at saken var over 25 år gammel ville innebærestore vanskeligheter med hensyn til bevisføringen. Han henla denderfor etter bevisets stilling. Qvigstad fant heller ikke grunnlagfor å hevde at norske myndigheter eller personer medvirket til Lillehammer-drapet.

Av andre saker Qvigstad har fått oppmerksomhetfor, er straffesaken i kjølvannet av Alta-utbyggingen i 1980. Syvsamer ble tiltalt for å ha sultestreiket og demonstrert utenforStortinget. Qvigstad var aktor.

Han var også statsadvokaten som tokfatt i den såkalte Maridals-saken i 1981. Ti polititjenestemennble siktet for falske forklaringer i forbindelse med pågripelsenav to unge biltyver som endte opp mørbanket. Politivold ble sattkraftig på dagsorden, og Qvigstad ble av VG beskrevet å ha holdtden reneste tordentale mot de tiltalte politifolkene under rettssaken.

At han som leder av Oslo statsadvokatembeterkunne få på pelsen av arge politikere fikk han til fulle erfare,blant annet som følge av etterforskingen av Berge Furre og SteinViksveen for mistanke om spionvirksomhet.

– I tiden etter var det krefter somnok ville ha meg vekk. Blant annet fikk jeg forespørsel om jeg kanskjekunne tenke meg å ta en stilling i Haag. Men for meg var det heltuaktuelt, sier Qvigstad som var assisterende riksadvokat i 1987,Han var visepolitimester i Oslo 1987 – 91 og lagdommer i Eidsivating1991 – 93. Qvigstad har også tatt Forsvarets høgskole og vært justisrådved den norske ambassaden i Washington.

Personfokus

Han mener det i rettssystemet har blitten stadig økende fokusering på person fremfor sak.

– Tidligere var det en tydeligere «rollefordeling»mellom skurker og aktor. Personer som hadde begått bankran og postranforsto at aktor var der som representant for samfunnet, og handlingensto i fokus, ikke personen, noe som var en enklere hverdag å forholdeseg til. Nå er det blitt mer personfokusering på en dårlig måte.Trusler mot aktor skjedde svært sjeldent eller aldri. Nå er sikkerhetstiltakenerundt påtalemyndigheten økt, og er nødvendig.

Qvigstad er bekymret for at politikerneendrer lover og forskrifter som følge av økt innvandring og fryktfor trusler utenfra.

– Jeg mener politikerne må ha mer isi magen, med mindre man ønsker en totalitær stat og det er det neppemange som vil ha. Vi må erkjenne at det er en økt risiko i samfunnet,og jeg er redd for at politikerne ikke ser at mange små skritt tilsammen blir et stort. Det må være en lite ønskelig situasjon dersompolitikerne handler i frykt for å få kritikk for å være den somikke gjorde nok, i tilfelle noe skulle skje.

Lasse Qvigstad var assisterende riksadvokatda Økokrim ble etablert. I det siste har Økokrim blitt møtt medhard kritikk, blant annet som følge av Transocean-saken, hvor straffesakenble henlagt først etter 11 års etterforskning.

– Jeg mener det kan være nødvendig medklarere lovregler på områder som omfatter grov økonomisk kriminalitetog at det i dag er mye skjønnsmessige vurderinger som gjøres i domstolenei disse sakene. Jeg mener Økokrim bør styrkes slik at vi ikke kommeri en situasjon hvor ressurssterke slipper unna, mens ressurssvakeNAV-misbrukere forfølges, fordi de er de eneste samfunnet har ressursertil å stille til ansvar for økonomisk kriminalitet, sier Qvigstad.

Han mener også at politi og påtalemyndighetbør skilles.

– Slik er systemene i så å si alle landforuten Norge og Danmark. Jeg synes politi og påtalemyndighet børskilles for å skape en tydeligere ansvarsfordeling, ikke minst slikat det får klarere fram hvilken ansvarsrolle påtalemyndigheten hari etterforskning av saker, sier Qvigstad.

Når det kommer til domstolene er hanklokkeklar på hva som bør innføres umiddelbart.

– Det er en skandale at det ikke erinnført obligatorisk lydopptak i rettssalene i Norge. Et tiltaksom er økonomisk overkommelig og uforståelig at ikke er på plass, sierQvigstad.

Tross et langt yrkesliv med ansvar formange høyprofilerte saker fremstår den pensjonerte førstestatsadvokatenverken som besserwisser eller overlegen men heller jordnær, engasjertog ydmyk i forhold til påtalejuristens oppgaver. At vi traff blink vedvalg av sted for intervjuet, Sjakk Matt, får vi vite når vi spørhva han nå helst bruker tid på når han har tid til overs.

– I tillegg til å holde foredrag skaljeg øve meg mer på gitaren og trene mer i sjakk. Jeg har en kameratsom jeg spiller sjakk med en gang i uken. Noen ganger tror jeg atjeg har overtaket på ham, for i neste øyeblikk å være sjakk matt.Han banker meg hver gang, men en vakker dag skal jeg vinne, lerQvigstad.