Universitetet
i Oslo
Rettslig bevisvurdering – om dens
rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse
Allerettsavgjørelser har en rettslig og en faktisk side. De bygger påen forståelse av rettsreglene og en oppfatning om virkeligheten– eller om hva som har skjedd – for eksempel at den tiltalte harbegått det drapet han er tiltalt for. Begge deler er i utgangspunktetlike viktige for avgjørelsen, og om begge deler kan det også herske betydeligusikkerhet.
Men til tross for dette får norske dommereingen opplæring i hvordan de på en rasjonell måte kan vurdere debeviser som blir ført for retten, og norske jusstudenter lærer helleringenting om bevisvurdering i løpet av studiet.
Den bevisvurdering som praktiseres inorske domstoler, er i det hele tatt overlatt til den enkelte dommersskjønn og magefølelse. Avhandlingen er ment som et bidrag til årette opp denne skjevheten ved å legge et grunnlag for en mer presisog rasjonell bevisvurdering i norske domstoler.
Språket spiller en sentral rolle i avhandlingen.Det er gjennom språket vi kommuniserer og argumenterer, og det ergjennom språket vi beskriver og forstår virkeligheten. En mest muligpresis og rasjonell bevisvurdering forutsetter at vi snakker såpresist som mulig om det vi vet, om bevisene og hva de kan fortelleoss, og om den usikkerhet som alltid vil være til stede i rettsligebevisvurderinger. Et av avhandlingens siktemål er å gi juristeren bedre og mer presis forståelse av sentrale og kjente begrepersom «faktum», «bevis» og «sannsynlighet».
En mest mulig presis og rasjonell bevisvurderingforutsetter også at bevisbedømmeren har en mest mulig presis forståelseav svaret på noen grunnleggende bevisteoretiske spørsmål: «Hva erdet som skal bevises?», «Hvem skal bevise det?» og «Hvor sterktskal beviset være?». Det som skal bevises, kaller vi «bevistemaet». Densom må bevise dette, har «bevisbyrden», mens «beviskravet» angirhvor sterkt beviset må være. Bevistemaet, bevisbyrden og beviskravethar ikke vært grundig analysert i nyere, norsk juridisk teori. Istedet brukes ordene på upresise måter som leder til en rekke forskjelligesammenblandinger og skinnproblemer. Blant annet forekommer det atbevistemaet blandes sammen med andre faktiske påstander som versererfor retten, og at den bevisbyrde som retten plasserer på den avpartene som påberoper seg bevistemaet, blandes sammen med bevisbyrdersom er et produkt av fremlagte beviser og rettslige eller faktiskepresumsjoner. I avhandlingen presenteres helt nye analyser av dissestørrelsene, som er ment å gi jurister en mer presis forståelseav bevisvurderingens rettslige rammer, slik at bevisvurderingenkan bli mest mulig presis innenfor disse.