Norgeshistoriens strengeste straff for dyremishandling

– Gjennom mitt arbeid med dyretragedier i nesten 20 år er dette en av de aller verste sakene jeg har sett, sier jurist i Dyrevernalliansen, Live Kleveland til Juristkontakt.

Bonden sluttet brått å gi kyrne vann og fór og ble i tingretten dømt til 120 dagers fengsel for å ha påført de 92 dyrene en grusom død. Etter ankebehandling skjerpet Frostating lagmannsrett straffen til ett år og to måneders fengsel.

Bonden har varslet anke til Høyesterett. Dermed kan straffenivået i en dyrevelferdssak nok en gang bli tema i landets øverste domstol, bare måneder etter at Høyesterett reduserte straffen kraftig i den såkalte Lucas-saken hvor en mann druknet en hund ved å binde et betongelement rundt hundens hals for så å kaste den i elva under Krapsfossbrua i Moss. Tingretten dømte ham til seks måneders fengsel. Til slutt endte saken i Høyesterett, som satte straffen til 90 dagers fengsel. Påtalemyndighetens påstand var 10 måneders fengsel.

Mens Lucas-saken handlet om kjæledyr, handler saken som nå er behandlet i Frostating lagmannsrett om næringsdrift, bufe og et langt større antall dyr. Bonden (38) fra Nord-Trøndelag hadde 92 storfe, okser, kyr og kalver. Han vedgikk at han, i midten av desember 2014, sluttet å gi dem vann og fór. Han forklarte dette med at han fikk en psykisk knekk og depresjon etter melding om at hans far var blitt syk. I retten sa bonden at han hver morgen hadde ønsket å gå i fjøset og gi dyrene mat og vann, men at det bare ikke ble noe av. Domstolene la til grunn at mannen ikke hadde hatt noe ønske om å skade dyrene og i dommen etter ankesaken står følgende: «Lagmannsretten kan ikke se det slik at tragedien skyldes «ond vilje».

–Ubeskrivelig syn

Tre måneder etter at han sluttet å gi dyrene mat og vann – den 20. mars 2015 – dro en kvinnelig veterinærog hennes kollega, til 38-åringens gårdsbruk, etter at Mattilsynet hadde mottatt en bekymringsmelding. De møtte bonden på gården. Frostating lagmannsrett gjengir hendelsesforløpet i sin dom på følgende måte:

«Han ba dem komme tilbake senere, og han forlot deretter gården. Mattilsynet tok seg inn i fjøset senere samme dag med bistand fra politiet. De ble møtt av et nærmest ubeskrivelig syn. Besetningen på 92 dyr lå døde inne i fjøset. Videoopptaket fra gården gjort samme dag, viser avmagrede og møkkete dyr liggende døde over alt, noen i grupper, dels oppå hverandre. Innredningen var delvis ramponert. Et omfattende oppryddings- og destruksjonsarbeid ble iverksatt. Fjøset ble luftet og tømt for kadaver, som ble kalket og nedgravd på eiendommen». (…) «Veterinær Cecilie Mejdell ved Veterinærinstituttet avga en sakkyndig erklæring i forbindelse med straffesaken mot tiltalte. Fra hennes rapport av 25. august 2015 gjengis konklusjonen:

Det er utvilsomt at dyrene har dødd som en direkte følge av mangel på fôr og vann, og at dette samt manglende annet stell har påført dem mye lidelse. Ut fra litteraturen er det ikke utenkelig at enkeltdyr blant de større storfeene har levd i 2 – 3 måneder, herunder inntil flere uker etter at vannforsyningen ble borte. De fleste kriterier for god dyrevelferd i henhold til Welfare Quality-protokollen har vært brutt. Dette er et grovt brudd på dyrevelferdslovens bestemmelser.»

–Utvist forsett

Både tingretten og lagmannsretten fant det tilstrekkelig bevist at tiltalte var klar over at han ikke fôret dyrene og at han forsto at han ikke ga dyrene fôr som dekket dyrenes behov for næring fra midten av desember 2014, helt til alle dyr var døde rundt midten av februar 2015. Begge domstolene var også enstemmige i at bonden var klar over at han ikke holdt tilsyn med dyrene og at han forsto at han ikke beskyttet dem mot skade, sykdom og andre farer.

I lagmannsrettens dom heter det følgende:

«For å dømmes for forsettlig overtredelse kreves det ikke at tiltalte forsto eller regnet det som sikkert eller mest sannsynlig at det befant seg syke og skadde dyr inne i fjøset. Dette er ikke et element i lovbruddet. Og det kreves heller ikke at han forsto eller regnet det som sikkert eller mest sannsynlig at dyr ville bli utsatt for lidelse og dø som følge av mangel på fôr. På dette grunnlag har retten kommet til at tiltalte har utvist forsett. Lagmannsretten legger også dette til grunn ved straffutmålingen heter det i dommen som ble avsagt 23 mai i år.

– Det er en klar økning i straffenivået.En tredobling av straffen er veldig mye. Min klient er både overrasket og skuffet. Han ønsker å ta saken videre for å overprøve straffeutmålingen, sier bondens forsvarer Bertil Smalås til Nationen.

I sin dom gjør Frostating lagmannsrett det klart at straffeutmålingen i tingretten ble for puslete:

«Tingrettens utmålte straff, fengsel i 120 dager, anses vesentlig for mild» heter det i dommen. I tillegg til fengselsstraffen, mistet mannen retten til å holde dyr de neste ti årene. Påtalemyndigheten la i lagmannsretten ned påstand om at bonden skulle dømmes til tap av retten til å «...eie, ha ansvar for, tilsyn og stell av alle dyrearter inntil videre og frem til Mattilsynet bestemmer noe annet», men ble altså ikke hørt.

I motsetning til tingretten, som ga 60 dagers tilståelsesrabatt, eller reduserte den totale straffutmålingen med en tredel – ga lagmannsretten én måneds tilståelsesrabatt, og begrunner det med at «tilståelsen ikke har hatt noen særlig betydningverken for oppklaringen, etterforskningen eller iretteføringen av saken».

Den strengeste dommen

– Det er den desidert strengeste dommen som er avsagt i en dyrevelferdssak, selv om det ikke er blant de aller groveste sakene, sier advokat Smalås til Nationen. Smalås viser til grisebonde-saken i Tønsberg. I februar i 2013 hadde mer enn 400 griser sultet i hjel på mannens gård i Stokke. Grisebonden ble dømt til ett års fengsel.

Smalås mener også det faktum at mannen drev næringsvirksomhet må tas med i betraktningen og gjør saken annerledes enn Lucas-saken. Lucas-saken-saken var første gang Høyesterett behandlet en straffeutmåling etter den nye dyrevelferdsloven fra 2010, som åpner for strengere straffer for dyremishandling.

– Ettersom bonden drev næring, bør ikke straffenivået ligge like høyt som i Lucas-saken. Det er stor forskjell på storfehold og det å ha et dyr, for eksempel en hund, som hobby. Min klient må forholde seg til at han ikke får drive med dyr i 10 år. En hundeeier som blir dømt, merker ikke noe til tapt inntekt og får ikke rasert arbeidsplassen sin. Det er et argument jeg menerer veldig relevant i slike saker, sier Smalås til avisen.

Jurist Live Kleveland i Dyrevernalliansen, sier til Juristkontakt at hun er svært uenig med forsvareren og at denne saken er blant de verste hun har sett.

– Den såkalte «400 griser-dommen» var kanskje enda verre, men det var en dom som kom før Riksadvokatens fokus på straffenivået etter dyrevelferdsloven, og kan følgelig ikke være førende for rettspraksis fremover, sier hun.

Hun peker på at det ikke står noe i lovteksten som tilsier at en næringsutøver skal få midlere dom enn en privatperson.

– Jeg kan heller ikke finne holdepunkter i forrarbeidene for å se at dette skulle være tilfelle. Jeg mener det faktum at bonden er en profesjonell næringsutøver, tilsier en aktsomhetsplikt som må være minst like streng som for privatpersoner, sier Kleveland som understreker at Dyrevernalliansen er lettet over at saken endte med vesentlig straffskjerpelse i forhold til tingrettens dom.

– Men straffutmålingen er likevel ikke i samsvar med strafferammen. Grovere brudd enn dette kan vanskelig tenkes. Med en straff på litt over et år gjenstår to år av strafferammen på maksimalt tre års fengsel. Skal dette være nivået, er det bare i teorien en kan se for seg saker som er så ille at de kvalifiserer til tre år. Jeg mener det er en uting at strafferammene ikke benyttes. Straffutmålingen bør reflektere strafferammene, og i en så grov sak som denne burde straffen ligget nær tre år, sier Kleveland. Hun presiserer at det aller viktigste er å forebygge dyremishandling.

– Like viktig som straffutmålingen er derfor rettens adgang til å ilegge forbud mot aktiviteter etter dyrevelferdsloven – i dette tilfelle forbud mot retten til å holde dyr. Dyrevernalliansen støtter påtalemyndighetens påstand om forbud inntil videre. Et slikt forbud kan oppheves av Mattilsynet, dersom forholdene er vesentlig endret. At lagmannsretten uten noen videre begrunnelse endret dette til ti år, synes tatt ut av løse luften. Retten har ikke støttet seg til vurderinger som skulle tilsi at domfelte etter akkurat ti år plutselig skulle være skikket til å holde dyr igjen. Skulle rettens vurderinger ha noen vekt, burde de baseres på en psykologisk vurdering av domfelte. Prinsipielt ville det være av stor betydning å få en avklaring rettslig på at aktivitetsforbud kan nedlegges på ubestemt tid i grove saker, sier Kleveland.

Et mysterium

Hvordan kunne så en bonde som, i følge lagmannsretten, hadde drevet et ordentlig og skikkelig dyrehold plutselig slutte å gi dyrene mat og vann? Dette spørsmålet stilte med all tydelighet også Frostating lagmannsrett seg i denne saken, og drøfter spørsmålet i dommen:

«Lagmannsretten finner det vanskeligå forstå hvorfor tragedien skjedde. (…..bondens navn, red.anm.) har forklart at han var i en vanskelig livssituasjon pga farens sykdom og depresjon. Han sluttet å gå i fjøset over natten, og hadde et økende alkoholkonsum. Det er ingen holdepunkter for at tiltalte var psykotisk eller alvorlig psykisk syk på gjerningstiden. Det er ubegripelig at tiltalte, som har vært gårdbruker med ansvar for husdyr det meste av sitt voksne liv, kunne la en slik tragedie utspille seg bare noen titalls meter fra våningshuset. Retten legger til grunn at dyrene, i alle fall i starten av vanrøktperioden, må ha gitt betydelig lyd fra seg i form av rauting og uro, noe det er vanskelig å forstå at (….bondens navn, red.anm.) ignorerte. Lagmannsretten finner ingen annen forklaring enn at tiltalte må ha befunnet seg i en slik mental tilstand at han, til tross for at han forstod hva som skjedde i fjøset, ikke maktet å foreta seg noe som kunne stanse eller avverge katastrofen. Det er ikke holdepunkter for annet enn at dette var situasjonsbestemt. Det fremstår som et stort paradoksat det skulle så lite til for å avverge det hele, en telefon til nødetatene eller noen han kjente, ville vært nok.»