Påtalejurister
i Eurojust i Haag Norges skanse mot terror og grenseoverskridende kriminalitet

Statsadvokat Hilde Stoltenberg og politiadvokat Rudolf Christoffersen utgjør den norske desken i Eurojust

Norges skanse mot terror og grenseoverskridende kriminalitet ledes av statsadvokat Hilde Stoltenberg og politiadvokat Rudolf Christoffersen statsadvokat Hilde Stoltenberg og politiadvokat Rudolf Christoffersen.

Etter grundig sikkerhetssjekk, og etterå ha blitt midlertidig fratatt passet, slipper Juristkontakt inni Europas påtalehøyborg, i Voorburg i Haag i Nederland. Her, i tredjeetasje i den tolv etasjer høye, hvite bygningen som huser Eurojust,holder den norske desken til, bestående av Stoltenberg og Christoffersen.I et bygg som huser representanter fra påtalemyndighetene i alle28 EU-land i tillegg til påtalejurister fra USA, Sveits og Norge.En kraftpakke i Europa mot organiserte og ressurssterke forbrytere.

Ikke noe sted i verden er det er samletstørre juridisk kompetanse i forhold til internasjonalt samarbeidi straffesaker. Eurojust er påtalemyndighetens samarbeidsorganisasjoni EU, slik Europol er det for politietterforskere. Det eksistereret utbredt samarbeid mellom Eurojust og Europol.

– For oss er det en stor glede å kunnedelta i felleskapet i Eurojust hvor fokuset er å samarbeide forå knekke grenseoverskridende kriminalitet som menneskehandel, menneskesmugling,cybercrime, terror og organisert kriminalitet, sier de to påtalejuristene.

De er brennende opptatt av betydningenav samarbeid mellom de enkelte lands politi- og påtalemyndigheteri Europa.

Eurojust ble etablert i 2002. Norge blemed i 2005, og har siden den gang vært representert med én statsadvokatsom formelt er beordret dit på åremål i perioder av tre år av gangen.Hilde Stoltenberg har nå et halvt år av sin treårsperiode bak segpå den norske desken i Eurojust. På grunn av høyt arbeidspress bleden norske desken fra februar 2015 styrket med en politiadvokatsom er beordret til Haag i perioder på to år. Rudolf Christoffersenble dermed den første norske politiadvokaten der. Hans periode gårut senere i år. Christoffersen ser tilbake på den tiden som er gått.

– Utviklingen er slik at Norge blir involvertoftere og oftere i grenseoverskridende kriminalitet. Enten som destinasjonslandfor kriminalitet, og særlig da menneskehandel og vinningskriminalitet,men også grov narkotika-, økonomisk- og cyberkriminalitet. Det skjerstadig flere cyberangrep mot banker og finansieringsinstitusjonerhvor det er knytninger til Norge fra utlandet. Et annet område medknytninger til Norge er innenfor menneskesmugling. Vår rolle herpå Eurojust blir dermed bare viktigere og mer sentral, for å væreet bindeledd mellom norsk politi og påtalemyndighet og andre landspoliti- og påtalemyndighet, sier Christoffersen.

Uteneuropeisk arrestordre

Stoltenberg og Christoffersen understrekerat de to er representanter i Eurojust fra sitt land, på lik linjesom alle de andre.

– Her er det påtalejurister fra 31 landi dag. Erfarne påtalejurister som kommer hit for å kunne bidra tilå samarbeide over landegrensene. Vi har ingen utvidede fullmakterher, men må følge det samme regelverket som i Norge, og er underlagtden norske riksadvokaten, sier Stoltenberg.

Nasjoner i Europa, deriblant Norge, hari utgangspunktet hatt som prinsipp å ikke utlevere egne borgerefor straffeforfølgning i andre land. I 2004 innførte EU-landeneEuropean Arrest Warrent (EAW). En avtale som innebærer at medlemslandenei EU etter begjæring utleverer egne borgere til andre EU-land dersompersonene er ettersøkt eller siktet for straffbare handlinger.

I 2006 fikk Norge avtale med EU om åslutte seg til ordningen. Ti år senere kan norsk politi- og påtalemyndighetfortsatt ikke ta den i bruk. Årsaken er at enkelte EU-land har isin grunnlov at de ikke utleverer egne borgere til land utenforEU. Grunnlovsendringer er ofte tidkrevende, og noen av EU-landenehar derfor fortsatt ikke rukket å endre sitt lovverk. Dermed kande ikke utlevere egne borgere til Norge, og vise versa.

European Arrest Warrent – europeisk arrestordre– bygger på et prinsipp om å anerkjenne de andre EU-landenes rettsanmodninger.

– Som en følge av at alle EU-land harinnført bruk av EAW, utleverer EU-land egne borgere til andre land.Da Norge ikke er en del av dette, kan Norge ikke utlevere andreborgere til andre land i Europa. Det innebærer at andre land derforheller ikke utleverer egne borgere til Norge. Utleveringsprosessenetar derfor også veldig lang tid i Norge. Også når det gjelder «ikke-norske»statsborgere. Mens det ellers i Europa går veldig raskt. Et eksempelsom kunne vært langt raskere håndtert dersom Norge allerede varen del av EAW, er Krekar-saken, sier Stoltenberg.

Krekar-saken

– Kan dere si noe om hvor mye dere harvært involvert i forbindelse med prosessen rundt utlevering av Krekar?

– Italia inviterte til møte med flereland som huset personer Italia vurderte å begjære utlevert, deriblantKrekar, sier Stoltenberg. Siden han oppholdt seg i Norge, deltokNorge på møtet.

– Også i den saken har vi på den norskedesken på Eurojust hatt direkte kontakt med den italienske desken.

– Var det slik at han var begjært utlevert?

– Krekar var begjært utlevert. Norskemyndigheter forholdt seg slik som de alltid gjør, ved å forberedeen utlevering i tråd med internasjonale forpliktelser, inntil Italiatrakk begjæringen tilbake, sier Stoltenberg.

Hun suppleres av Rudolf Christoffersen.

– Det var ikke på noe tidspunkt blittsignalisert – verken hit til oss eller til Norge – at utleveringsbegjæringenhadde blitt trukket. Krekar-saken og terror-relaterte saker er forøvrig sakstyper hvor Eurojust ofte har en sentral rolle, sier Christoffersen.

Med påtalejurister på toppnivå fra 31land samlet i ett og samme bygg, er kontaktnettet finmasket og kommandolinjenekorte. Alle land har en statsadvokat på sin desk. Andre har politiadvokateri tillegg. Påtalejurister med beslutningsmyndighet møtes i sammebygning. Til lunsj, til middag og i sosiale anledninger. Konkreteproblemstillinger tas opp. Forpliktende avtaler inngås mellom nasjonerom bekjempelse av kriminalitet som angår flere land.

– Hvordan er forholdene mellom dere ogjuristene fra de andre nasjonene i det daglige?

– Vi har et veldig godt samarbeid. Noenkommer hit og pendler hjem i helgene, men er veldig sosiale i ukene.Så er det andre, som Rudolf og jeg, som flytter hit med våre familierog bor her permanent, mens vi er utstasjonert. Det er en veldigsosial arbeidsplass, sier Stoltenberg.

Kortvei

– Noenav suksesskriteriene til Eurojust er at vi har et såpass nært forhold. Vier spredd over 12 etasjer. I vår etasje sitter representanter fraseks land. To meter over gangen har vi Estland, så har vi Sverige,Finland, USA og Latvia lenger ned i samme korridor. Opp en trapphar vi Tsjekkia, Litauen og flere. Det at det er så kort avstand,at mange av oss spiser lunsj sammen, gjør at terskelen for å takontakt, be om hjelp og å diskutere problemstillinger og gi hverandrehjelp – er veldig lav, sier Rudolf Christoffersen.

Hilde Stoltenberg utdyper.

– Den uformelle kontakten er viktig.Vi kan gå opp og knakke på dørene til sydeuropeiske kolleger, taen uformell prat eller kan holde møter og ta en mer formell prat.Og dette gjør vi så å si hver dag. Presidenten i Eurojust brukerå si; en gang en del av Eurojust-familien, alltid en del av Eurojust-familien.Alle er i samme situasjon. Du kommer hit fordi du vil bistå dinekolleger hjemme, og du vil samarbeide med de andre landene. Allekjenner seg igjen også i de vanskelige sakene. Vi strekker oss sålangt vi kan for å bistå. Vi kan jo ikke gå lenger her enn hjemme,men alle som er her er erfarne og vet hvem skal man ta kontakt med,hvordan kan man gjøre noe og hvordan man skal tilnærme seg de ulikesakene, sier Stoltenberg.

De to forteller at tilhørigheten tilNorge ofte har betydning i arbeid med konkrete saker.

– Enten fordi det er norsk politi ogpåtalemyndighet som har bedt oss om å bistå opp mot knytning tilandre land, eller andre land tar kontakt med oss her på den norskedesken på Eurojust fordi de har en sak som går inn mot Norge ogtrenger å komme i kontakt med de rette politi- og judisielle myndigheteri Norge, eller hjelp til å forstå norsk lovgivning. Men utenforden konkrete saken trenger vårt arbeid ikke alltid å ha noe medNorge å gjøre, da vi også deltar i faggrupper som ser på ulike judisielleutfordringer. Blant annet er Norge invitert til å bidra i en del arbeidsgruppersom Eurojust har på områder som cybercrime, terror, menneskehandelog menneskesmugling. Da går det gjerne på mer overordnede, generelleproblemstillinger og utfordringer av judisiell art, sier Christoffersensom selv er med i to av disse faggruppene.

Økningi

Det første året Norge hadde påtalejuriststasjonert i Eurojust håndterte den norske desken 100 saker på heleåret. I fjor var de norske påtalejuristene involvert i over 300saker.

– Vi hadde over tre ganger så mange sakeri 2016 som i 2005, på vår desk alene. Økningen ellers i Eurojusthar vært tilsvarende. Hvert eneste år går antall saker opp. Jegsitter blant annet i faggruppen for menneskehandel, og Eurojusthadde til illustrasjon 75 menneskehandelsaker i 2015, mens vi hadderett i underkant av 100 saker i 2016. I samme periode har det værten økning på 30 prosent i menneskesmuglingssaker. Den totale saksmengdenpå Eurojust går kraftig opp på nesten alle områder, sier Christoffersentil Juristkontakt.

Med representanter fra alle landenespåtalemyndighet på høyt nivå kan land som rammes av kriminalitetbegått av samme nettverk, raskt snu seg rundt og inngå avtaler,eller kalle inn til møter for å foreslå samarbeid. Er det kriminellenettverket stort og rammer mange land, kan det bli trengsel på møterommene.

– Vi har en stor sak nå hvor vi har deltakerefra 23 land. 95 personer var tilstede på det første koordineringsmøtet,og vi tolket til 11 språk, sier Christoffersen.

Joint Investigation Team (JIT) er etverktøy som Eurojust kan ta initiativet til i store, omfattendesaker som krever at flere land inngår mer forpliktende og tetteresamarbeid for å knekke større kriminelle nettverk.

– Det må være minst to land i en slikavtale, men det kan fort være mange land. Hvis man har en størrekriminell gruppering med aktører i flere land så kan man etablereet felles etterforskningsteam, eller JIT, som arbeider opp mot deulike leddene som befinner seg i hvert sine land.

Det kan for eksempel være en narkotikasakhvor organisatorene sitter i Nederland, de transporterer for eksempelhasj fra Spania ved bruk av tyske trailersjåfører – men det er etnederlandsk transportfirma – og det går via de skandinaviske landtil Norge der det er et mottakerapparat.

– Da skjønner du med en gang at her erdet mange land som må jobbe sammen. Da kan etterforskningen splittesopp og man kan jobbe opp mot de ulike leddene eller aktørene i deulike landene også kan man dele informasjon fortløpende seg i mellom.Man får da en betydelig mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Ogdet vil kanskje bidra til at man får en mer riktig straff fordiman klarer å se bevisene og organisasjonen i sammenheng, sier Christoffersen.

Koordineringsmøter

Men JIT inngås bare i de største og alvorligstesakene.

– Vi prøver å finne de sakene hvor vimener det er riktig å gå til det store skritt å foreslå en JIT.Og det er ikke alltid at det ender opp med en JIT, men da har vilikevel etablert et samarbeid her som gjør at vi kan få effektivog god hjelp via deskene, sier Stoltenberg.

Eurojust begynte med de såkalte JIT’enei 2007. Fra 2007 til og med 2015 hadde Norge vært med i seks JIT’er.

– Vi ble med i den syvende i 2016, ogligger an til å bli med i flere nå i første halvdel av 2017. Økningeni vår deltakelse i disse JIT’ene skjer fordi slikt samarbeid ernødvendig på flere av de kriminalitetsformene som øker, som menneskehandel,menneskesmugling,cybercrime,vinningskriminalitet og grove narkotikaforbrytelser, sier Christoffersen.

Koordineringsmøter brukes ofte for åfå etablert en JIT. Et stort antall påtalerepresentanter fra mangeland samlet, og ulike juridiske problemstillinger som oppstår påtvers av landegrensene, gjør ofte møtene levende, i følge Stoltenberg.

– Det er ekstremt effektivt når man daer samlet – å ta alle problemstillingene knyttet opp mot alle landi ett og samme møte. Og man kan ta strategiske, taktiske vurderingeri forhold til hvordan vi bør fortsette i den enkelte sak, sier Stoltenbergsom beskriver innholdet i et slikt møte.

– Der er myndighetspersoner, og alltidnoen fra påtale på det nivået som får lov til å treffe avgjørelseri sitt hjemland. På forhånd må spørsmål av juridisk karakter avklaresi Eurojust så vi får invitert de rette folkene til å være her, ådelta og å avgjøre. De får avklart temaene i god tid, slik at allemøter godt forberedt og vet hva de skal diskutere. Underveis i koordineringsmøtenehender det vi må ta pauser, fordi de eller vi må ringe og diskutereaktuelle juridiske problemstillinger. Man kjenner nerven i det,sier Stoltenberg.

Så mye har møtevirksomheten økt at Eurojustskal flytte inn i større lokaler etter sommeren.

– Vi skal da inn i lokaler mer sentralti Haag, og årsaken er rett og slett at vi sprenger møterommene hervi er i dag, sier statsadvokaten.

Etterforskningsordrei EU

Den 22. mai i år innfører EU en ny ordningfor å effektivisere etterforskningen på tvers av sine landegrenser,European Investigation Order (EIO).

Dersom ett EU-land sender en etterforskningsordretil et annet medlemsland så skal etterforskningsordren effektueresi mottakerlandet innen 90 dager. I og med at Norge ikke er EU-medlem,og ikke har inngått noen avtale om å delta i EIO, vil norsk politiog påtalemyndighet ikke få mulighet til å ta i bruk den nye ordningen.

– Utviklingen i politi- og påtalesamarbeideti EU bygger sitt system på et prinsipp om gjensidig anerkjennelse.Det innebærer at man arbeider ut fra et standpunkt om at rettsikkerheteni straffesaks- og domstolsbehandling er like høy i alle EU-landene.Anerkjennelsen ligger også til grunn for innføringen av EuropeanInvestigation Order, sier statsadvokat Hilde Stoltenberg.

Sammen med politiadvokat Rudolf Christoffersenbekjemper hun til daglig menneskehandel, menneskesmugling, terrorog organisert kriminalitet.Beggeer enige om at EIO vil effektivisere politi- og påtalesamarbeidet iEuropa.

– Alle EU-landene skal ha EIO implementerti sine lovverk innen 22. mai. Det vil medføre at kriminalitetsbekjempelseni EU vil bli langt mer effektiv, fordi man kan jobbe mye raskerenår man etterforsker en straffesak enn det man må gjøre hvis manhadde fortsatt med rettsanmodninger mellom EU-landene. Det betyrat hvis en politiadvokat i Sverige får en beslutning fra svenskdomstol om ransaking på en adresse i Romania – så kan han sendeden til Romania – og det vil ikke der bli underlagt ny rettsligprøving – det vil da bare bli effektuert av rumensk politi på bakgrunnav den ordren som er gitt av domstolen og politiadvokaten i Sverige,sier Christoffersen.

European Investigation Order erstattersystemet med rettsanmodninger mellom EU-landene. Norge må imidlertidfortsette med rettsanmodninger dersom norsk politi- og påtalemyndighetønsker etterforskning gjennomført i EU-landene, også etter 22. mai.En rettsanmodning innebærer eksempelvis at en politiadvokat somvil ha gjennomført en ransaking på en adresse i et EU-land, førstmå få kjennelse fra norsk domstol, før rettsanmodningen sendes tilmottakerlandet. Der må en domstol i mottakerlandet vurdere sakenog godkjenne ransakingsordren, før det stedlige politiet kan gjennomføreransakingen.

–Lenger i varetekt

– Det er også slik at det ikke er sattnoen frist for å effektuere en rettsanmodning, og erfaringen erat slike saker kan ta lang tid i enkelte land i Europa. Det medførerblant annet at personer må sitte lenger i varetekt fordi etterforskningentar lenger tid når man sender rettsanmodninger til andre land. Ettaspekt ved EIO er derfor også at økt effektivitet i etterforskningenkan bidra til at personer som er mistenkt for straffbare handlingersitter kortere tid i varetekt enn de gjør i dag, sier Christoffersen.

Hovedregelen er at man anerkjenner atrettssikkerheten i EU-landene er god nok i alle medlemslandene.

– Det finnes imidlertid sikkerhetsventilersom blant annet går på uforholdsmessighet som hvis EIOen går påtvers av menneskerettigheter. Det betyr at man unntaksvis har anledningtil å stoppe opp og enten be om flere opplysninger, og å vurderegrunnlaget selv, sier Stoltenberg.

European Investegation Order sikrerinnhenting av bevis og overføring av bevis i alle EU-land. I tilleggsuppleres EIO av et nytt EU-direktiv om inndragning, som skal gjøredet enklere å inndra verdier fra straffbare handlinger som befinnerseg i andre EU-land

– Når Norge ikke er en del av detteså er det en tyngre vei for Norge å få inndratt verdier fra straffbarehandlinger begått i Norge. Typisk vinningskriminalitet begått avomreisende vinningskriminelle, narkotikaforbrytelser, menneskehandel,hvor utbyttet sendes ut av Norge og kanskje befinner seg på kontoi Romania, Bulgaria, Litauen. For Norge er det en vesentlig tyngreog lengre prosess for å få ut de midlene, mens det nå forenklesveldig i EU, sier Christoffersen.

Før EIO ble godkjent av Europaparlamentetog EUs ministerråd, ble direktivet kritisert av Fair Trials International,Fundamental Rights Agency, Statewatch og noen britiske parlamentarikere,som fryktet at det vil tillate økt politikontroll og uforholdsmessigbruk av undersøkende krefter i trivielle saker.

Kriminalitetvia nettet

Blant områdene som har vokst mye, ifølge den norske desken, er Cybercrime.

Det er etablert flere JIT’er opp motCybercrime, hvor de kriminelle oppholder seg i ett land, og kanvia internett angripe finansierings- og bankinstitusjoner i andreland.

– Også norske finansierings-og bankinstitusjoner i Norge har vært utsatt for cyberangrep hvordet har vært nødvendig med bistand gjennom Eurojust-kanalen forå samarbeide med andre land for å bekjempe de kriminelle grupperingene.Dette er høyt sofistikert kriminalitet som vi er avhengig av samarbeidpå tvers av landegrensene, sier Stoltenberg.

Og hvordan får man egentlig tak i bevissom er i «skyen»?

– Cybercrime er helt uten tvil ett avde områdene hvor det er størst økning og som gir oss store judisielleutfordringer i forhold til innhenting av bevis. For å gi et eksempel:Mye informasjon lagres i dag for eksempel i iCloud. Hvem eier deninformasjonen? Hvor skal man henvende seg for å få den informasjonensom en kriminell har lagret der? Det kan typisk befinne seg i enserver utenfor Europa, det kan være Russland, Kina, eller Indiafor å nevne noen. Det gir oss en del utfordringer. Vi må gjøre grundigevurderinger før vi gir oss inn på et samarbeid med land utenforEU, og særlig når det gjelder deling av informasjon. Dette er noevi diskuterer ofte her i Eurojust. Her er det etablert en egen Cybercrime-unitsom blant annet drøfter de problemstillingene som går mot innhentingav bevis og de judisielle utfordringene som gjør seg gjeldende,sier Stoltenberg og Christoffersen.

Politiadvokaten skal hjem til Norgeetter sommeren. Christoffersen har da vært i Eurojust i to og ethalvt år. Statsadvokat Stoltenberg blir i to og et halvt år til.

– Vi er begge formelt beordret og harpermisjon, men skal tilbake til våre jobber i Norge. Vi får ogsåned to hospitanter i året, hver vår og hver høst. Dette er norskepolitiadvokater som er her i tre måneder av gangen, og som får enføling med hvordan vi jobber. Så er det hjem, med en forventningom at de deler dette hjemme. Vi ønsker også å minne de hjemme omat vi er her, at vi er klare til aksjon, og at «våre» folk hjemmemer enn gjerne må ta kontakt for å bruke oss, sier de to.