Norge må svare for påstand om diskriminerende rettspraksis

Det er Tvistelovens § 20 – 11 som åpnerfor at borgere som er bosatt utenfor Norge kan bli avkrevet sikkerhetfor saksøktes omkostninger. En norsk statsborger bosatt i Englandsaksøkte den norske stat for ærekrenkelse. Staten krevde sikkerhetfor mulige egne omkostninger og fikk medhold i tingrett og lagmannsrett.Saksøkeren hevdet å ikke ha råd til å anke videre til Høyesterett,og klaget Norge inn for ESA for forskjellsbehandling.

Etter dette, i et brev i november ifjor, informerte ESA den norske regjeringen om at Norge er klagetinn for at personer diskrimineres ved norske domstoler på grunnlag avbosted.

«I klagen hevdes det at juridiske ogfysiske personer bosatt i andre EØS-stater enn Norge, som er saksøkerei norske domstoler, er pålagt å stille sikkerhet for saksøktes saksomkostninger,i motsetning til hva som er tilfelle for norske innbyggere. Klagen hevderat dette er diskriminerende og går mot Norges forpliktelser etterEØS-avtalen og dens forbud mot diskriminering», heter det i brevetfra ESA til Justis- og beredskapsdepartementet.

I klagen viser klageren til flere tilfellerhvor norske domstoler har stilt krav om at saksøker stiller sikkerhettil dekning for saksøktes omkostninger. I klagen hevdes det at denaktuelle bestemmelsen i tvisteloven er diskriminerende i favør avnorske innbyggere, ved at den i praksis, og basert på hvordan norske domstolertolker bestemmelsen, gir for ulike forhold avhengig av om saksøkerener bosatt eller etablert i Norge.

I klagen hevder klageren at bestemmelsendermed gjør det mer tungvint for innbyggere i andre EØS-stater åbringe et søksmål inn for norske domstoler enn hva som er tilfellefor norske innbyggere, og at det i stor grad påvirker «ikke-norske»statsborgere.

–Argumentet kan ikke aksepteres

I brevet som ESA sendte den norske regjeringenanmodet overvåkingsorganet regjeringen om å informere hvordan § 20 – 11tvisteloven er brukt i praksis, og om den norske regjeringen menerden norske lovparagrafen er i tråd med EØS-retten, særlig med hensyntil artikkel 4 og 36 i EØS-avtalen.

I desember 2014 svarte regjeringen blantannet at det i tvisteloven er en bestemmelse som sier at slik sikkerhetikke skal kreves hvis det ville være i strid med en forpliktelseetter internasjonal lov om likebehandling mellom parter bosatt iutlandet og parter bosatt i Norge. Det ble uttalt at det følgerderfor av ordlyden i § 20 – 11 første ledd at sikkerheten ikke kanvære nødvendig dersom det ikke er i tråd med forpliktelsene somfølger av EØS-avtalen.

Blant annet på bakgrunn av dette hevderden norske regjeringen at tvistelovens § 20 – 11 er i tråd med EØS-retten.Noe som utløste følgende svar fra ESA til Justis- og beredskapsdepartementeti juni i år:

«Den norske regjeringen hevder at detfølger av ovenstående at krav om sikkerhet ikke er nødvendig dersomdet ikke er i tråd med forpliktelsene som følger av EØS-avtalenknyttet til likebehandling av partene er bosatt i utlandet og parterbosatt i Norge, selv om dette ikke er eksplisitt nevnt i bestemmelsen.Dette argumentet kan ikke aksepteres. Det er for eksempel ikke klartom norske myndigheter er av den oppfatning at de internasjonaleforpliktelsene nevnt i bestemmelsen forbyr en nasjonal regel hvoretter,på forespørsel, saksøkerne som er bosatt i en annen EØS-stat måstille sikkerhet for saksomkostninger. Videre er tilsynet av denoppfatning at § 20 – 11 må anses i strid med EØS reglene dersomdet skaper en tvetydig tilstand med hensyn til muligheten for åstole på EØS-retten. I denne forbindelse, påpeker tilsynet at prinsippeneom rettssikkerhet og beskyttelse av enkeltpersoner trenger, i områdersom omfattes av EØS-retten, at EØS-statenes juridiske reglene børutformes utvetydig slik som å gi de berørte personer en klart ogpresis forståelse av sine rettigheter og plikter og å gjøre nasjonaledomstoler i stand til å sikre at rettigheter og plikter overholdes».

ESA bemerker at det finnes flere eksemplerpå at det er blitt stilt krav om sikkerhet i tilfeller der saksøkerenvar bosatt i en annen EØS-stat enn Norge, og påpeker at den norskeregjeringen også vedgikk dette i sitt svarbrev i desember 2014.

Relevantrettspraksis

«Eksempler på dette er en sak der ennorsk statsborger bosatt i Frankrike måtte stille sikkerhet forkostnader i forhold til hans oppreisningskrav mot et norsk maritimkonsulentselskap og et forsikringsselskap, og en sak der en norsk statsborgerbosatt i Storbritannia ble pålagt å stille sikkerhet for saksomkostningeri forhold til sitt erstatningskrav mot den norske stat. I en Høyesterettsdomfra 2008 ble et islandsk selskap pålagt å stille sikkerhet for saksomkostningernår det skulle reise en sak om begjæring om beslag av et bestemtselskaps eiendom. (…) I enda en sak fra 2013, måtte et britisk selskap,som saksøkte et norsk selskap for betaling for gravearbeider utførtav selskapets norske filial, stille sikkerhet for omkostninger.Tilsvarende ser det ut til at et britisk selskap ble pålagt å stillesikkerhet for saksomkostninger i et søksmål om gyldigheten av sinselvangivelse, som det reiste mot den norske stat.

Disse dommene må anses som relevantrettspraksis i Norge på dette området», skriver ESA som har gittfølgende foreløpige vurdering i saken:

«Slik informasjonen står i dag må tilsynetkonkludere med at, ved å opprettholde gjeldende § 20 – 11 i tvisteloven,som sier at den anklagede kan kreve at en saksøker som ikke harsin vanlige bopel i Norge, skal stille sikkerhet for hans potensielleansvar for sakskostnader for den aktuelle domstolen, har Norge unnlattå oppfylle sine forpliktelser som følger av artikkel 4 i EØS-avtalen.Alternativt, konkluderer tilsynet at ved å opprettholde gjeldende§ 20 – 11 tvisteloven, som sier at en saksøkt kan kreve at en saksøkersom ikke har sin vanlige bopel i Norge, skal gi sikkerhet for sitt potensialansvar for saksomkostninger før den aktuelle domstolen, har Norgeunnlatt å oppfylle sine forpliktelser i henhold til artikkel 28,31,36 og 40 i EØS-avtalen».

I brevet som ESA sendte Justis- og beredskapsdepartementet24. juni i år, fikk den norske regjeringen to måneders frist tilå komme med sine bemerkninger til innholdet i brevet. Da to månedervar gått, purret ESA på svar.

Førstesteg

Juristkontakt kontaktet ESA i midtenav november for å få siste nytt i saken, og fikk følgende svar påepost:

«Vi har ikke mottatt svar på brevetvi sendte til Justisdepartementet 24. juni. Det brevet var et såkaltformelt åpningsbrev («letter of formal notice»), som er det første stegeti en traktatbruddsprosedyre. Det kan ses som en invitasjon til norskemyndigheter om å komme med merknader og synspunkter på vår foreløpigevurdering.

Med mindre man kommer frem til en løsningog kan avslutte saken på dette stadiet, er neste steg å sende engrunngitt uttalelse («reasoned opinion»). Den får norske myndigheterogså mulighet til å svare på, før ESA tar stilling til hva som skjervidere. Siste trinn i traktatbruddsprosedyren er å ta saken tilEFTA-domstolen, som har det siste ordet i tolkningen av EØS-regelverk.

Pr. i dag har vi ikke tatt stillingtil hva som vil skje videre i denne konkrete saken. Vi kan hellerikke gi noen indikasjon på når det vil bli avklart», skriver «Press& Information Officer Andreas Kjeldsberg Pihl i eposten.