Gjenopptakelseskommisjonen Noen bemerkninger til privatetterforskeres kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonen
I forrige nummer av Juristkontakt fremstårprivatetterforskerne John Chr Grøttum og Tore Per Bakken med detsom i overskriften betegnes som «Krass kritikk av kommisjonen forgjenopptakelse av straffesaker». Vi har med interesse lest artikkelen.Kommisjonen er alltid åpen for synspunkter og innspill fra de somfra forskjellige ståsteder følger vår virksomhet.
I oppslaget skytes det i mange retninger.Det blir vanskelig å svare i full bredde, og jeg må nøye meg medå kommentere noen hovedpunkter. Privatetterforskernes temaer erbl a at kommisjonen gjør mangelfulle undersøkelser, at de selv ikkeblir hørt når de fremlegger sitt materiale, og at terskelen forå få gjenopptatt pådømte straffesaker er for høy. Én sak brukessom eksempel for å belyse deres oppfatninger.
Privatetterforskernes opplevelse avikke å bli tatt på alvor kan vi vanskelig diskutere. Men karakteristikkeri retning av dem som «amatører» og at materiale de leverer blir stempletsom «ikke noe nytt og bare tull», har de i hvert fall ikke funnethos kommisjonen.
Gjenopptakelseskommisjonen fikk vedetableringen i 2004 en lovbestemt plikt til selv å veilede domfelte,og til selv å opplyse og utrede sakene. Dette var et nytt og viktigelement ved den nye ordningen. Kommisjonen ble også satt opp medressurser til å ivareta dette ansvaret, bl a i form av et sekretariatmed utredere med juridisk og politifaglig utdanning, og ellers medvariert erfaringsbakgrunn.
Det betyr ikke at utredninger og innspillfra andre ikke blir tatt på alvor – fra privatetterforskere så velsom andre. Utredninger fra privatetterforskere får vi i noen saker,og de gjennomgås med grundighet, i likhet med alt annet materiale.Men så må jo Gjenopptakelseskommisjonen foreta en konkret vurdering avbetydningen av utredningsmaterialet i den enkelte sak. Kommisjonenskal foreta en objektiv vurdering av om vilkårene for gjenåpninger oppfylt. Og den samlede vurderingen kan selvfølgelig falle annerledesut enn det den domfelte og privatetterforskeren ønsker – og menerdet det er grunnlag for.
Om terskelen for gjenåpninger liggerder den burde ligge, kan alltid diskuteres. Det gjør kommisjonenogså i mange saker.
Jurister vil være innforstått med atrettskraftinstituttet har sin begrunnelse. Gjenåpningsinstituttetgir et unntak fra rettskraftreglene. Om man diskuterer hvor kommisjonenlegger terskelen, må man ha i bakhodet at det alltid har vært enadgang til gjenåpning av rettskraftige dommer. Det som var nytti 2004, var at behandlingen av begjæringene om gjenåpning av straffesakerble lagt til en selvstendig og uavhengig kommisjon med juridiskeog lege medlemmer utnevnt av Kongen i statsråd. De rettslige vilkårenefor gjenåpning ble ikke endret.
Kommisjonen mottar i størrelsesorden160 saker i året og avslutter omtrent like mange. Dette er 2 – 3ganger så mange som tidligere ble behandlet i domstolene. Kommisjonenhar gjennom virkeårene og pr utgangen av 2015 gjenåpnet 251 saker, ca16 % av de avsluttede sakene. Denne andelen av gjenåpninger er omtrentden samme som da behandlingen lå i domstolene – men antallet sakerer altså 2 – 3 ganger så høyt. Andelen gjenåpnede saker svingerganske mye fra år til år. I 2015 avsluttet kommisjonen behandlingenav 158 begjæringer. Av disse ble 40 saker besluttet gjenåpnet.
I forbindelse med sin kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonenomtaler privatetterforskerne særlig en sak der – som det fremgår– en mann er dømt for seksuelle overgrep mot en mindreårig.
Dommen omhandler en rekke seksuelleovergrep begått på flere stederover et tidsrom fra barnet var 6til 12 år. Lagmannsretten la til grunn at overgrepene besto av minstti tilfeller av seksuell omgang, herunder samleie og voldtekt.
Domfeltes begjæringer om gjenåpninghar vært behandlet i Gjenopptakelseskommisjonen to ganger, i 2013og 2015, med delvis ulik sammensetning av voterende medlemmer ogmed samme enstemmige resultat. Saken har vært grundig behandlet, medgjennomgang av et ganske omfattende materiale og egen utredningfra kommisjonens side. Jeg kan ikke gå inn på realitetene i saken,men henviser til redegjørelse for saken og begrunnelsen for kommisjonenskonklusjoner i de to avgjørelsene.
Men i artikkelen hevder privatetterforskerneat «uansett hva som legges fram av opplysninger, blant annet bevisgjennom rekonstruksjoner som ikke tidligere er gjennomført, avvisesdette som ikke nye opplysninger».
Dette er ikke riktig, og jeg kommentererdet fordi jeg mener det er av betydning for forståelsen av kommisjonensfunksjon. Ved siste gangs behandling av den aktuelle saken fremlaprivatetterforskerne dokumentasjon fra rekonstruksjon i en bil.Det fremgår av kommisjonens avgjørelse av 7. oktober 2015 (s. 9)at rekonstruksjonen ble ansett som nytt bevis. Det samme gjaldtde fremlagte lege- og psykologuttalelser som også omtales i artikkelen.Sett på bakgrunn av det samlede bevisbilde ble de nye bevisene imidlertidikke funnet egnet til å endre dommens resultat.
For den som vil sette seg inn i kommisjonensbegrunnelser vises til avgjørelsene, som er offentlige og tilgjengeligeved henvendelse til kommisjonen eller på Lovdata, jf. GK-2012 – 146og GK-2013 – 165.