Juristforbundet50 år Knut Farner tok første «vakt» ved roret

Nå nyter 92-åringen pensjonisttilværelsen sammen med sin kjære kone, Kari, i ekteparets villa i Grebbestad i Sverige. Et sted de kjøpte etter å ha oppdaget Bohuslänskysten gjennom sin interesse for båt, og sine sommerutflukter til Sverige med egen snekke.

Etter en varm velkomst av ekteparet Farner setter jeg meg i sofaen i villaen som har vært ekteparet Farners hjem i Sverige de siste 20 årene. Foran meg sitter en av forbundets grunnpilarer gjennom flere tiår. Knut Farner var generalsekretær i Juristforbundet fra 1968 til 1988.

Før 1966 var juristene organisert i egne mindre, løsrevne foreninger, for politiembetsmenn, for skattejurister, for dommere, for kommuneansatte for å nevne noen. Juristene manglet en sentral interesseorganisasjon.

– Styrene i Norges Akademikersamband og Embetsmennenes Landsforbund drøftet flere ganger juristenes organisasjonsforhold i begynnelsen av 1960-årene. Juristene var den eneste av de store akademikergruppene i Norge som ikke hadde en felles, landsomfattende interesseorganisasjon, sier Farner.

Han jobbet selv med forhandlinger i Ingeniørforeningen da forbundet ble stiftet.

– Det forhold at juristene i Norge ikke hadde sin egen sentralorganisasjon, irriterte meg først og fremst fordi vi i Ingeniørforeningen kunne trengt et samarbeid med juristene i lønnsarbeidet i offentlig sektor. Jeg hadde flere ganger forgjeves søkt kontakt med Departementenes Juristforening, men fikk ikke etablert noe effektivt samarbeid, sier Farner.

Han var en av flere som engasjerte seg i å samle juristene i et forbund, og stadig flere trakk i samme retning.

– En rekke av de bestående juristforeningene erklærte at de ønsket å tre inn i et juristforbund, og svarte positivt på en oppfordring som ble sendt ut med blant annet et utkast til vedtekter, sier Farner.

Stiftelsesmøte

Et arbeidsutvalg ble nedsatt i 1965, og selve stiftelsesmøtet ble avholdt 11. mai 1966 i møtesalen i Domus Academica, i Karl Johansgate i Oslo. Det første styret fikk departementsråd Sigurd Lorentzen som formann. Advokat Knut Farner var 3. varamedlem. Styret bestemte at også varamedlemmer skulle delta på styremøtene.

– Etter å ha vært med på flere møter ble en gnist tent hos meg, og da generalsekretærstillingen ble lyst ledig i månedsskiftet oktober/november 1967 søkte jeg, ble ansatt og tiltrådte stillingen i februar 1968, sier Farner.

Da han kom hjem og fortalte at han var blitt generalsekretær i Norges Juristforbund var det imidlertid også med en lønnsmessig negativ beskjed til kona.

– Jeg måtte jo fortelle Kari at jeg hadde gått ned til 48.000 kroner i årslønn – noe som var omtrent halvparten av det jeg hadde i Ingeniørforeningen, sier Farner.

Han forteller imidlertid at det fra forbundsstyrets side ble gitt uttrykk for at lønnen var stipulert ut fra forbundets dårlige økonomi og at den ville bli oppregulert så snart det økonomiske grunnlaget for det var til stede.

– Sekretariatet var til å begynne med et felles sekretariat for Norges Juristforbund og Departementenes Juristforening. Således dekket Departementenes Juristforening kr 20.000 av generalsekretærlønnen, sier Farner.

Forbundet engasjerte også en kontorsekretær på halv dag i juni 1966. Kontingenten for 1966 ble satt til 25 kroner for kollektivt tilsluttede medlemmer og 50 kroner for direkte medlemmer.

Brukte påsken til å male

At de første årene av Juristforbundets liv ikke var noen dans på roser er også tydelig når Farner forteller om egeninnsatsen som ble lagt ned fra ansatte – og familie.

– Det var først meningen at Juristforbundet skulle få kontorlokale i en paviljong i haven bak Ingeniørenes Hus. Da det viste seg at Ingeniørforeningen selv trengte lokalene, måtte vi se oss om etter noe annet. Vi var da så heldige å få midlertidige lokaler, to rom, i Kronprinsensgate 9, sier Farner.

Gården var kjøpt av Den norske tannlegeforening og skulle rives så snart foreningen fikk byggetillatelse for et nybygg.

– Vi kjøpte brukt kontorutstyr billig av Ingeniørforeningen, men lokalene var veldig stygge siden de skulle rives. Jeg husker godt at Kari og jeg ofret en påske med å male begge rommene, og klarte å male alle veggene i løpet av påsken. Det ble nogen lunde brukbart, men vi var der bare et par tre år, til Tannlegeforeningen fikk byggetillatelse. Da ble vi kastet ut, sier Farner.

Fire ganger senere er sekretariatet blitt flyttet, oftest på grunn av plassmangel, i følge Farner. Først til Grev Wedels plass 5 i desember 1971, så til Dronningensgate 17 i mars 1976, videre til Rådhusgaten 4 i desember 1980 og til sist i eget nåværende hus i Kristian Augusts gate 9.

Utga bok

Etter at Farner gikk av som generalsekretær, i 1988, skrev han – på oppdrag av Juristforbundet – boka «Norges Juristforbund gjennom 25 år». En bok som ble utgitt i 1991, og favner fram til årsskiftet 1990/91.

Farner legger i boka ikke skjul på at økonomi tidlig var et problem.

– De største vanskelighetene i startfasen hang sammen med økonomien. Man hadde den paradoksale situasjon at det ble stilt store forventninger til det nye forbundet uten at man ga forbundet de ressurser som skulle til for å yte fullverdig service. Medlemmene ønsket resultater før de var villige til å betale, mens forbundet trengte penger for å kunne bygge opp et apparat til utførelse av tjenestene, skriver Farner, som forteller at det ikke gjorde saken bedre at de forskjellige juristgruppene stilte forskjellige forventninger til forbundet.

– De statsansatte ønsket seg en effektiv fagforening til å ta fatt på det lenge forsømte forhandlingsarbeidet for juristene i staten. De kommuneansatte hadde tilsvarende forventninger for kommunesektoren. De privatansatte var på sin side motstandere av at Juristforbundet skulle få en ensidig fagforeningsprofil. De ønsket seg først og fremst et juristforbund som et samlende forum for kollegialt samvær og juridiskfaglig virksomhet, sier Farner som også var en av ildsjelene bak opprettelsen av Juristkontakt, som forbundets medlemsblad.

– Skulle Juristforbundet overleve som organisasjon, var det nødvendig å få utgitt et eget medlemsblad. Jeg var én av et trekløver som ble utpekt til å utgjøre et redaksjonsutvalg og som understreket betydningen av at forbundet måtte ha et eget blad. Vi mente et medlemsblad var en forutsetning for å kunne drive et forbund, ved å nå ut med informasjon, og for å være en samlende og inspirerende faktor for medlemmene. Daværende styreformann i det nystartede Norges Juristforbund, departementsråd Sigurd Lorentzen, og styret, ga oss en forsøksordning på tre utgaver. Vi skulle finansiere utgavene ved hjelp av stillingsannonser. Det tredje nummeret var selvfinansiert. Da forsto vi at det var liv laga, både for bladet og for forbundet, sier Farner.

På utmarsj med Farner

Den tidligere generalsekretæren bor i et villastrøk ikke langt unna fiskehavnen i det naturskjønne tettstedet Grebbestad. Vi blir med ham opp på Stöberget, hvor det er bygget et utkikkstårn med 360 graders utsikt. Tilsynelatende uanfektet av sine 92 år legger Knut Farner i vei så vi har vår fulle hyre med å holde tritt med ham. Oppover bohuslänske buskebevokste heier går det, noe som utløser en blanding av konstatering og spørsmål fra Juristkontakts utsendte.

– Du holder deg i form du Farner?

– Det er nok mest fordi jeg og Kari både liker, og pleier, å gå turer, svarer Farner som til og med er i stand til å koste på seg en liten latter i motbakken når jeg foreslår å gå litt saktere.

Hvis ikke må jeg lage følgende overskrift på denne reportasjen: «På utmarsj med Knut Farner», sier jeg. Før vi når toppen. Og kan skue utover Grebbestad. Et sted den tidligere generalsekretæren med all tydelighet trives.

– Det er fint her ute ved kysten. Vi har aldri angret på at vi flyttet hit, selv om det å bo i Sverige nok gjør at jeg ikke får fulgt så godt med på hva som skjer i Juristforbundet lenger. Jeg leser norske aviser, og snapper opp noe der fra tid til annen, men noen løpende informasjon om forbundets arbeid får jeg ikke, sier Farner.

Han blir tankefull og fast i blikket når jeg ber ham kaste et 50-års blikk tilbake i tid.

– Jeg synes det er fantastisk det forbundet har fått til, at det er et robust og fremadrettet forbund. Det gleder meg, sier Farner, som mener interesseorganisasjoner må være restriktive med hvem de slipper inn av medlemsforeninger.

– Jeg var blant annet sterkt kritisk til utvanningen som skjedde i Akademikernes Fellesorganisasjon da AF i sin tid tok inn Sykepleierforbundet med like mange medlemmer som Legeforeningen og Ingeniørforeningen til sammen. Det samme da lektorlaget slapp inn adjunktene, og dermed kom i mindretall i sin egen organisasjon. Ikke alle lektorer var enige i utviklingen, og en gruppe meldte seg ut og stiftet et nytt Norsk Lektorlag. Man kommer ikke bort fra at en homogen medlemsmasse er det beste grunnlaget for en interesseorganisasjon, sier Farner.

Vi spør ham også om hva han anser som viktigst fra hans tid ved roret.

– Det viktigste som ble gjort i Juristforbundet i min tid er kanskje etterutdanningsvirksomheten som forbundet fikk etablert. Ved å forenkle kursadministrasjonen fikk man kapasitet til å arrangere en stor mengde kurs. Kursdeltakerne var i stor utstrekning advokater og dette førte til at nærmere 50 prosent av Advokatforeningens medlemmer også var med i Juristforbundet, sier Farner.

Før vi begir oss på vei ned fra høydenover Grebbestad. Og tar farvel med Juristforbundets første generalsekretær.