Kjemper for sin son etter barnebortføringssak

Alf Friisø er underdirektør i Utenriksdepartementetog var norsk diplomat i Nicaragua mellom 1998 og 2002. Det var herhan traff sin kone og sammen fikk de en sønn. Da sønnen var ettår gammel flyttet familien til Norge og bosatte seg utenfor Oslo.Gutten gikk på norsk skole og snakket norsk. Men for to år siden,da gutten var elleve år, tok moren han med til Nicaragua på detsom ifølge Friisø skulle være en ferie. De kom aldri tilbake. Morenville ikke tilbake til Norge og hun hadde sønnen med seg. Tilbakei Norge satt en fortvilt far.

Nicaragua har tiltrådt Haagkonvensjonenom barnebortføring og Alf Friisø trodde saken skulle løses raskt– målet med Haagkonvensjonen er at barnets bosted og situasjon førbortføringen skal gjenopprettes. Deretter skal avgjørelser om barnetsfremtid treffes der. Alf Friisø regnet saken som klar og at hanville få sønnen tilbake. Dette er nå to år siden. Sønnen er fortsatti Nicaragua.

Siden 2013 har Friisø kjempet en sværttøff kamp i nicaraguanske domstoler og jobbet hardt for å få norskemyndigheter sterkere på banen. Historien hans involverer blant annetdet han selv beskriver som hårreisende rettsprosesser, skyhøye pengekravog utreiseforbud. Og da han var i Nicaragua denne våren ble hansatt i fengsel. Først da han klarte å skaffe til veie nesten 50000 dollar i kontanter ble han satt fri.

Friisø er nå tilbake i Norge. Han fortellertil Juristkontakt at prosessen har gjort ham noen illusjoner fattigere– både når det gjelder Haagkonvensjonen om barnebortføring og norskemyndigheters innsats i slike saker. Han kritiserer norske myndigheterfor altfor passivt å lene seg på at Haagkonvensjonen skal løse sakeni de tilfellene som omfattes av konvensjonen.

– Det holder ikke bare passivt å visetil hvordan konvensjonen skal fungere når virkeligheten er en heltannen i det landet det gjelder, sier Friisø.

–På autopolit

Han mener det paradoksalt nok har gjorthans egen sak vanskeligere at Haagkonvensjonen skal gjelde. I konvensjonssakerer det Justisdepartementet som håndterer sakene. I andre saker erdet Utenriksdepartementet.

– Saken min er gjort vanskeligere fordidet antas at alt løser seg automatisk når barnet er bortført tilet land som er tilknyttet Haagkonvensjonen. Som gjenværende foreldersender man en søknad om tilbakeføring via Justisdepartementet. Deretterbehandles saken i det landet barnet er bortført til etter reglenesom er etablert i konvensjonen. Mekanismen for å få til en løsninger på plass. Det kreves ikke ytterligere innsats fra norsk side.Saken settes på autopilot.

Denne tilnærmingen fungerer godt nårlandene tilknyttet konvensjonen respekterer dens idegrunnlag ogprinsipper. Problemet er når et land tilknyttet konvensjonen ignorerersine forpliktelser i henhold til konvensjonen, sier Friisø.

– Hadde ikke Nicaragua vært tilknyttetHaagkonvensjonen hadde jeg, og norske myndigheter, hatt flere mulighetertil å følge opp saken med relevante myndigheter i Nicaragua. I minsak har Haagkonvensjonen vært en ulykke, og den har ødelagt myefor meg og min sønn. Norge bør ikke passivt akseptere at «slik erdet bare». Det gjør vi ikke i andre typer internasjonalt samarbeidmed andre land. Og det bør vi ikke gjøre når det gjelder uskyldigebarn, sier han.

Friisø forteller at han har vært bekymretfor sønnens ve og vel.

– Disse bekymringene faller imidlertidutenfor Haagkonvensjon og Justisdepartementet kan dermed ikke følgeopp disse. Da jeg har tatt opp disse bekymringene med barnemyndigheter,får jeg beskjed om at fordi det er en Haag-sak så er det bare Justisdepartementetsom kan jobbe med saken. Dette er ansvarspulverisering.

Han mener det kunne ha blitt gjort meri hans egen sak. Han peker blant annet på at man tidlig kunne gjortmer i å si fra at man fra norsk side følger nøye med i rettsprosessen.

– Hadde man fra norsk side vært mer aktivog synlig fra starten tror jeg det hadde vært vanskelig, om ikkeumulig, at utviklingen kunne ha gått så galt som det har gått.

Annetengasjement

Alf Friisø er født i USA og har i tilleggtil sitt norske, også amerikansk statsborgerskap. Det har også sønnen.

– Derfor har amerikanske myndigheterengasjert seg i saken, dog ikke i forhold til selve barnebortføringensom er mellom Norge og USA, men hvordan gutten har det og i forholdtil min sønns rettigheter så vel som mine rettigheter. Det er ethelt annet engasjement å se derfra, sier han.

– I løpet av denne prosessen har jegsett at norsk holdning er svært tilbakeholden og passiv i sammenlikning.Amerikanske myndigheter har guttens ve og vel i fokus. De har sendtfolk ut for å møte ham og hatt møter med flere departementer ogmyndigheter i Nicaragua. De har ringt meg hjemme for å spørre hvordanmin sønn har det og om de kan bistå på noe som helst måte, det haraldri noen fra norsk side gjort. Det hele følges opp på en heltannen måte. Men, jeg bor jo ikke i USA, slik at deres engasjementhar en begrenset verdi. Det som hadde betydd noe er et norsk engasjement.

– Det amerikanske utenriksdepartementetnylig sendte en rapport til den amerikanske kongressen der det opplysesat Nicaragua er et land som ikke oppfyller sine forpliktelser ihenhold til konvensjonen. Jeg er blitt opplyst at dette skjeddeblant annet på grunn av min sak, forteller Friisø.

En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementetleverte i 2013 en rapport om internasjonal barnebortføring, derman gjennomgår regelverk, organisering og behandling av barnebortføringssakeri Norge. Der pekes det på flere utfordringer i barnebortføringssaker.

”Landene som har tiltrådt Haagkonvensjonenhar forpliktet seg til å følge bestemte fremgangsmåter for behandlingenav internasjonale barnebortføringssaker. Det viser seg likevel atenkelte konvensjonsland bruker lang tid etter de har tiltrådt konvensjonenpå implementering av Haagkonvensjonen i lovverket og på opprettelseav en fungerende sentralmyndighet. Mangelfull implementering oglite kunnskap om Haagkonvensjonen kan føre til svært lang saksbehandlingstidog dårlig oppfølgning fra sentralmyndigheten», heter det i rapporten.

I samme rapport vises det til at en aktivholdning kan gi resultater, også i saker utenfor konvensjonssamarbeidet.

”Arbeidsgruppen er blitt informert omat Danmark har oppnådd en høy løsningsprosent (60-70 %) i sakerutenfor konvensjonssamarbeidet. Danske myndigheter har forklartfor arbeidsgruppen at de positive resultatene sannsynligvis skyldesat man på en god måte har klart å formidle til bortfører hvilkekonsekvenser bortføringen kan medføre.”

Alf Friisø mener det i Norge skjer enansvarspulverisering, der han opplever at ulike myndigheter pekerpå hverandre.

Troddepå systemet

Da Friisøs tidligere kone ikke kom tilbakemed sønnen fra Nicaragua i 2013, anmeldte han henne for barnebortføring.

Hun har i en kommentar til Aftenposten,da avisen omtalte saken i mars, benektet at det dreier seg om bortføring.

Siden har det vært en rekke rettssakerog møter i Nicaragua. Friisø ble, uten at han var klar over det,i 2013 dømt til å betale 3500 dollar i måneden i barnebidrag.

– Jeg fikk beskjed når beslutningen kom,men var ikke klar over at det pågikk en prosess. Haagkonvensjonensartikkel 16 sier at et land har ikke lov å bestemme slike ting førtilbakeføringsspørsmålet er avgjort, sier han.

Dette ble senere omgjort til at han skullebetale 25 prosent av månedlig inntekt, men ikke under 2000 dollar.

Da han reiste til Nicaragua i 2013 vardet igangsatt en prosess om foreldrett. Han fikk i tillegg utreiseforbud.Dette ble senere opphevet og han reiste ut av landet. Tilbake iNorge prøvde han å engasjere norske myndigheter sterkere, men detble vist til at det er Justisdepartementet som håndterer dette –siden det er en Haag-sak. UD ville ikke involvere seg med mindreJustisdepartementet ba om det, forteller han.

– Jeg prøvde å få noen til å bli interesserti guttens situasjon. Hadde man gjort mer aktivt den gang, tror jegsituasjonen kunne vært annerledes i dag. Hadde jeg visst det jegvet nå den gang, hadde jeg i alle fall vært mindre naiv i forholdtil hva Norge ville gjøre. Men jeg trodde på systemet, sier han.

I tiden etter, både i 2014 og i år, harkonflikten pågått – både om barnebortføringen, foreldrerett og barnebidrag.Det som gjaldt barnebortføring tapte han også i en ankesak i Nicaragua.Det har vært en rekke rettssaker og en rekke nedturer.

Fengslet

Det hele toppet seg tidligere i år. Ifebruar reiste han til Nicaragua for å prøve å treffe sønnen ogfor å følge opp sakene om samværsrett og barnebidrag. Det medførteat han pånytt fikk utreiseforbud og ingen mulighet til å dra fralandet. Det var flere rettsmøter om hva han hadde betalt og ikke betalt.

– Jeg kan bare beskrive det som sværtmerkelige rettsmøter, sier han.

Det hele endte med at en dommer besluttetat han skulle fengsles for ikke å ha betalt nok. Dette var i april.

– Det var en pause i møtet og da jegkom tilbake var det troppet opp flere politifolk der. Dommeren informertemeg så at han bestemte at jeg skulle fengsles. Jeg ble påsatt håndjern,fraktet bort og kastet i en celle. Det var et fengsel full av søppelog avføring og forholdene var elendige.

Takket være den norske ambassaden fikkhan noe bedre forhold: Enecelle, en vifte, en madrass samt å fåbeholde mobiltelefonen. Det ble etter hvert kommunisert til hamat han skyldte nesten 50 000,- dollar. Dersom han på kort tid kunneskaffe dette – i kontanter – ville han slippe ut.

Ifølge ham selv hadde han da alleredebetalt 25 prosent av sin lønn for hver måned fra bortføringstidspunktet.

Med hjelp fra et annet europeisk land,som kunne skaffe penger på kort tid, og den norske ambassadørenble dette ordnet. De dro til banken og fikk summen ut i kontanter.Dette ble overlevert.

– Jeg har selv tilbakebetalt alt dette.Da jeg slapp ut etter to døgn, fikk jeg rettsavgjørelsen der dommerenhadde besluttet at jeg skulle sitte der i ett år. Det er viktigfor meg å få frem at jeg fikk svært god hjelp fra norske myndigheter,ambassadør Jan Gerhard Lassen i særdeleshet, etter at situasjoneni Nicaragua kom helt ute av kontroll de siste månedene. Jan Gerhardreddet livet mitt, sier han.

Så snart utreiseforbudet ble opphevetforlot han landet. Han så sønnen for første gang på lenge rett førhan reiste i mai.

– Jeg kan ikke reise tilbake. Men jeghar absolutt ikke gitt opp samværsretten med min sønn. Jeg jobbermed dette nå. Artikkel 21 til Haagkonvensjonen sier at det skaletableres samværsrett i forhold til den gjenværende foreldre dersombarnet ikke tilbakeføres, og min sønn skal kunne besøke meg i Norge.Jeg sendte inn søknad til Justisdepartementet i juni i fjor. I henholdtil konvensjonen skal slike søknader behandles innen seks uker.Igjen bryter Nicaragua sine Haagforpliktelser, sier Friisø.

Han ønsker å fortelle sin historie forå belyse svakhetene i det norske systemet ved barnebortføringssaker,slik han har opplevd det.

– Man må ha et langt mer aktivt engasjementi disse sakene. Norske jurister må bli bevisst på at Haagkonvensjonenikke fungerer etter hensikten i saker som min. Haagkonvensjonenblir da en teknokratisk mekanisme som gjør at man slipper å engasjereseg reelt i barnebortføringssaker. Den etablerer prosedyrer forhvordan stater skal følge opp bortføringssaker, og fra norsk sideforutsettes at alle avtaleparter følger lojalt opp. Men det gjørjo ikke alle land. Og i slike tilfeller kan Haagkonvensjonen medførekatastrofale konsekvenser slik det har gjort i mitt tilfelle. Jegmistet sønnen min, havnet i fengsel og har betalt verdens høyestebarnebidrag, sier Alf Friisø.