Jusprofessor oppfordrer til gjennomgang av reglene for innhenting og lagring av DNA

Jusprofessorens vurdering av myndigheteneshåndtering av DNA i straffesaker her i landet er brennaktuelt. Ikkeminst fordi bruken av DNA i politiets etterforskning er tema i toav landets mest omtalte drapssaker som nå behandles av domstolene.

I Monika-saken i Bergen, hvor Monika Sviglinskaja(8) ble kvalt til døde, skulle DNA i saken vært destruert fordipolitiet først konkluderte med at jenta hadde begått selvmord oghenla saken. Destruering var likevel ikke gjort, og bruken av DNAsom bevis førte til at den 34-årige eks-kjæresten til Monikas mori juli måned ble dømt til 18 års forvaring med en minstetid på 10år, av Nordhordland tingrett. 34-åringen har erklært at han ankerdommen.

Også i straffesaken mot 39-åringen somstår tiltalt for drap på Kristin Juel Johannessen (12) står innhentingog bruk DNA-bevis sentralt. Borgarting lagmannsrett startet behandlingav drapssaken 16. august, og hovedforhandling skal pågå fram til7. september. Drapet fant sted 5. august 1999. Den nå 39-årige mannener den samme som i år 2000 ble siktet og senere tiltalt for drapet.Etter fellende dom i tingretten tok saken en dramatisk vending,ved at riksadvokaten innstilte straffeforfølgningen mot domfeltefør ankeforhandling da DNA-analysene politiet hadde av et hårstrå,såkalt mitokondrielt DNA, måtte tilhøre en kvinne. Lagmannsrettenavsa deretter frifinnende dom for mannen, som en kontorforretning.DNA-profiler fra tiltalte slettes etter frifinnelse, og 39-åringensprofil var dermed ute av systemet.

I 2015 fikk politiet en fullstendig DNA-profilav biologisk materiale som var funnet under Kristins negler. 39-åringenvar siktet i en sak som omhandlet brudd på legemiddelloven og hansDNA-profil var sikret under etterforskningen. Da DNA-profilene blelagt inn i registrene viste systemet at de to DNA-profilene matchethverandre. 39-åringen kunne pågripes og drapssaken ble gjenåpnet.

Tiltalte har hele tiden nektet for å hanoe som helst med drapet å gjøre. Ifølge forsvarer, Brynjar Meling,mener 39-åringen at DNA-et på Kristin må skyldes noe annet enn atdet er påført ved drapshandlingen.

85.000profiler

Norge har liberale regler for innhentingog lagre DNA fra personer som er dømt i straffesaker. Dette hargitt en rivende utvikling i antall lagrede DNA-profiler, fra 323i år 2000 til 85.000 i 2016. Ikke minst har økningen vært stor etterat riksadvokaten innførte nye, og mer liberale regler for å registrereDNA i Identitetsregisteret i 2013. Alle som er idømt forvaring,ubetinget fengsel eller samfunnsstraff skal nå registreres med DNA-profili dette registeret. Det samme gjelder den som er idømt betingetfengsel for en rekke lovbrudd, blant annet legemsfornærmelse. DNAskal også registreres for den som er idømt bot eller har vedtattforelegg for grovt tyveri og grovt ran.

Nå tar professor Jon Petter Rui ved Detjuridiske fakultet i Bergen til orde for en gjennomgang av DNA-systemether til lands.

– Innhenting og lagring av DNA i Norgegjøres rutinemessig. Det er et klart spenningsforhold mellom enrutinemessig lagring av DNA, som jo er et inngrep i privatlivet,og kravet i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 til at slike inngrepmå være nødvendige og forholdsmessige i den konkrete sak. Det haddeblitt bedre rettssikkerhet og bedre ivaretakelse av privatlivetdersom en domstol tok stilling til spørsmålet om lagring av DNAi de tilfeller personen det angikk ikke samtykket til lagring, sierRui til Juristkontakt.

Jusprofessoren viser til reglene for innhentingav DNA i andre europeiske land, blant annet i Tyskland.

– Der kan politiet innhente DNA dersomdet er begått nærmere bestemte lovbrudd, men nødvendigheten og forholdsmessighetenved lagring blir vurdert av domstolene i hvert enkelt tilfelle.Et slikt system koster jo litt, men det du får i andre enden erøkt rettssikkerhet ved inngrep i privatlivet, sier Rui.

– Et annet problem med den norske DNA-lovgivningener at terskelen i loven for å innhente og lagre DNA er svært lavog generell. Nærmere bestemt følger det av politiregisterloven § 12at DNA kan lagres fra person som «er ilagt en straff for en handlingsom etter loven kan medføre frihetsstraff». Loven tillater altsålagring av DNA for alle handlinger som kan sanksjoneres med frihetsstraff.På grunn av den lovteknikken som brukes hos oss i den strafferettsligespesiallovgivningen; i stor utstrekning å åpne for sanksjoneringav overtredelse av handleplikter med frihetsstraff, har Stortingetgitt den utøvende makt en svært vid adgang til å lagre DNA, sierRui.

Vidfullmakt

Han nevner som eksempler at loven åpnerfor lagring av DNA fra den som er botlagt for å ha gitt manglendeeller uriktige opplysninger til skattemyndighetene.

– Og siden overtredelse av vegtrafikklovenkan straffes med fengsel, jf. vegtrafikkloven § 31, gir loven adgangtil å registrere DNA fra alle som har overtrådt vegtrafikklovensbestemmelser og forskrifter gitt i medhold av bestemmelsene, eksempelvisden som har unnlatt å blinke når man svinger. Heldigvis er dennesvært vide fullmakten fra Stortinget til å lagre DNA brukt av Riksadvokatenpå en fornuftig måte. Men det endrer ikke ved at lovbestemmelsener problematisk i et rettsstatsperspektiv. Den fungerer i litengrad som en begrensing av den utøvende makts inngrep overfor borgerne.En lovbestemmelse bør uttrykkelig regulere hvilke rettsgodekrenkelsersom skal kunne medføre at en borgers DNA blir innhentet og lagret.Og loven bør i den sammenheng ikke gå lengre enn det som er dokumentert somnødvendig for å forebygge, avdekke og oppklare kriminalitet, sierRui.

– Hvis vi ser dette i et litt større bildeså kunne man tenke seg at det perfekte ville vært at alle i Norgemåtte avlegge en DNA-test. Så hadde vi vasket DNA-profilene motet register fra DNA man har funnet på åstedet for et lovbrudd. Detsier seg selv at dette ville gitt økt oppklaring av kriminalitet.Enda bedre oppklaring ville det gitt dersom vi hadde tatt DNA også avalle som kom inn til Norge og lagt deres profiler inn i registrene.Vi kunne jo gjøre det hvis vi hadde gitt blaffen i grunnleggenderettigheter. Og fått veldig god oppklaring.

– Men dette er eksempler på at vi må trekkegrensen et sted, og da må vi gjøre det prinsipielt og vi må gjøredet i samsvar med grunnleggende rettsstatsprinsipper, sier Rui.

Professoren mener DNA-regelverket i enkeltehenseender ikke er omfattende nok.

– Jeg mener det kan stilles spørsmål vedom adgangen til lagring i visse henseender også går for kort. Slikrettstilstanden er i dag er det en forutsetning for lagring av DNAat en person er ilagt straff (dom eller forelegg) for et straffbartforhold. Det er dermed ikke adgang til å lagre DNA der en personhar vært siktet for straffbart forhold og saken er henlagt på grunnav bevisets stilling, sier Rui.

Domstolskontroll

Han peker på at det heller ikke er adgangtil å lagre DNA fra personer som er frifunnet, men hvor retten harfunnet det klart sannsynlig at siktede har begått handlingen, ogidømt vedkommende erstatning.

– I slike tilfeller vil det etter omstendighetenekunne være et behov for lagring av DNA, noe eksempelvis Monika-sakenfra Bergen viser. Her var forholdet at en person var siktet, menpolitiet henla saken. DNA-et fra den siktede skulle da etter dagensregler vært slettet. Grunnen til at personen ble tiltalt og straffedømti tingretten var at politiet ikke hadde slettet DNA-profilen. Medandre ord er det et lovbrudd fra politiets side som har medførtat tingretten kunne straffedømme personen for drap, sier Rui sommener domstolene bør spille en større rolle under innhentingen avDNA.

– Hvis det hadde vært domstolskontrollved lagring av DNA, ville det vært klart mindre betenkelig å tillatelagring av DNA fra personer som ikke er straffedømt. Men uten domstolskontrollvil en lagring av DNA i saker hvor en person ikke er domfelt gåuakseptabelt langt. En rutinemessig lagring av DNA i alle sakerhvor en person har vært mistenkt eller siktet, men hvor saken erblitt henlagt, vil ikke stå seg opp mot Grunnloven § 102 og EMK artikkel8. En slik form for lagring av DNA medførte at Storbritannia ble dømtfor krenkelse av EMK artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen,sier Rui.

– Storbritannia har nettopp hatt storeffekt av å ha et enormt lager av DNA-profiler, i form av å oppklarekriminalitet?

– Ja det er helt riktig, jeg er jo heltenig i at det fra et oppklaringsperspektiv er helt fantastisk medDNA. Jo mer lagring, jo lengre lagring og jo bredere søk – og jomindre sletting og sperring – jo bedre. Men, som dommen i Strasbourgmot Storbritannia viser, må det i en rettsstat settes klare grenserfor bruk av DNA. Hos oss burde vi tatt en debatt om disse spørsmålene:Burde Stortingets fullmakt til den utøvende makt hva gjelder adgangentil lagring av DNA vært mer begrenset og presis? Burde vi i størregrad ha tillatt innhenting og lagring av DNA også hvor en personikke er ilagt straff, eksempelvis ved henleggelser på grunn av bevisetsstilling? Og burde det vært innført en domstolskontroll ved lagringav DNA, spør Rui.

Fikkros av aktor

Innhenting, bruk, vurdering og slettingav DNA er faktorer som i høyeste grad er aktuelt i den såkalte Kristin-sakenfra Larvik. Helt siden datteren ble drept har Roar Juel Johannessenkjempet for å få en gjerningsperson brakt for retten. Med støtteav andre familiemedlemmer har 12-åringens far utrettelig samletdokumenter og bevis for en dag å kunne se en skyldig dømt for drapet.Den 16. august entret han Borgarting lagmannsrett i Oslo med fasteskritt og et målrettet blikk. Inne i rettssal M-01 var Johannessenvitne til at den tiltalte 39-åringen tok plass, og at det som kanvære den endelige rettssaken til slutt startet, over 17 år etterat han mistet sin datter.

I sitt innledningsforedrag roste aktor,statsadvokat Alf Martin Evensen, den avdødes familie for å aldriha lagt bort drapssaken, og ga dem æren for at den ikke ble glemt.Juel Johannessen har så godt som egenhendig etterforsket drapssakenfra Larvik siden den ble henlagt i 2003.

I tiden fram til 7 september vil det sentralerettssaken være om forsvarer, advokat Brynjar Meling og tiltalteklarer å bringe tilstrekkelig tvil om hvorvidt DNA-funnet på Kristinsnegler kan være et resultat av oversmittet DNA-materiale under oppbevaring,slik forsvareren hevder.

DNA-materiale i straffesaker lagres iulike registre, som blir «vasket» mot hverandre med jevne mellomrom.Tall Aftenposten har innhentet fra Kripos, viser at de tre søkbareDNA-registrene har dette antall DNA-profiler:

Identitetsregisteret: Alle som er idømtforvaring, ubetinget fengsel eller samfunnsstraff (62 394 profiler).

Etterforskningsregisteret: DNA-profilenetil personer som er siktet i en sak (11 148 profiler).

Sporingsregisteret: Uidentifiserte profilerfra prøver av biologisk materiale fra åsteder og med tilknytningtil straffbare handlinger (11 711 profiler).

Siden 2010 har antall treff i DNA-registeretved Kripos ligget på mellom 1600 og 2100 årlig. Dette er treff derDNA-spor identifiseres med en person i registeret eller i sakersom allerede er registrert. Inntil midten av juli i år hadde politiethatt 868 treff i registeret.

– DNA-registeret er et svært viktig verktøyi etterforskningen av straffesaker. Særlig kan DNA være viktig isedelighet og voldtektssaker hvor det tidligere ikke hadde værtmulig å løse saken uten bruk av DNA. Dette gjelder også annen alvorligkriminalitet, sier Heidi Frydenberg, seksjonsleder ved seksjon forID-registre ved Kripos, til Aftenposten.

Frydenberg sier DNA-registeret ved Kriposopplever en klar økning i antall mottatte saker fra politidistriktene.

En DNA-profil er en tallrekke basert pågenetisk analyse av biologisk materiale, for eksempel hudcellerog blod.

– DNA-registeret antas å være et megetviktig verktøy. Dersom DNA-registeret ikke hadde vært etablert såhadde en del saker ikke vært oppklart. Dette gjelder særlig alvorligesaker som sedelighet og voldtekt, men også såkalt hverdagskriminalitet,sier Frydenberg til avisen.

– Å registrerer kriminelle i DNA-registereter en investering for fremtiden både når det gjelder å løse kriminalitetsom er begått tidligere og for å oppklare fremtidig kriminalitet,mener seksjonslederen.

Forsvarergruppenreservert

Advokatforeningen har i lang tid værtskeptisk til en stadig utvidelse av politiets adgang til å registrereDNA-profiler, så fremt politiet ikke kan påvise at økt registreringmedfører økt oppklaring.

– Når registeret blir større, så blirtreffene flere. Men det betyr ikke at treffene er relevant for etterforskningen,sier advokat Marius Dietrichson, leder i forsvarergruppen i Advokatforeningen,til Aftenposten.

– Vi har etterlyst undersøkelser somviser at den øke registreringen medfører økt oppklaring slik Stortingetforutsatte da dette ble vedtatt. Reglen er nemlig at det ikke skalvære mer overvåkning og registrering i samfunnet enn nødvendig,sier Dietrichson.

– Det koker ofte ned til synsing fraden enkelte politibetjent om at dette er et greit og nyttig verktøy,sier han.

Slik kommenterer Dietrichson Kripos’trefftall i registeret.

– Når registeret blir større, så blirtreffene flere. Men det betyr ikke at treffene er relevant for etterforskningen,sier han.

Hvert år mottar Folkehelseinstituttet(FHI) rundt 35.000 prøver fra 8.000 forskjellige saker, som igjenbrukes til å sette sammen DNA-profiler for politiet og påtalemyndigheten.