Rettssikkerhet og asylpolitikk Juristforbundet og rettssikkerheten

Rettssikkerhet handler i essens omat borgerne (og andre rettssubjekter) skal kunne forutsi sin rettsstilling.Prinsippet skal hindre vilkårlighet. Det forutsetter jurister sombruker rettskildene på en faglig forsvarlig måte og anvender jussenpå samme måte på like tilfeller. Det handler ikke om hvordan demokratiskvalgte myndigheter prioriterer økonomiske ressurser mellom ulikeformål. Dette hører til politikkens og ikke jussens sfære. Det handlerheller ikke om valg av overordnete strategier for å ivareta nasjonens(eller menneskehetens, om man er enda mer ambisiøs) langsiktige interesser.Også dette er politikk, ikke juss.

Norge opplevde i 2015 et antall asylsøkeretilsvarende halvparten av tallet på fødte i landet samme år. Deter nesten innbyggertallet i Tromsø by. Mesteparten av tilstrømningenkom på slutten av året, og UDI antydet da at vi kunne får opp mot100 000 asylsøkere i 2016. Sverige mottok 160 000 asylsøkere i 2015.De har erklært sammenbrudd i mottakssystemet og bråstopp for sintidligere liberale politikk. Det sterke trykket mot grensene, sammensetningenav de som kommer og de store kostnadsmessige og andre konsekvenserdette har, gjør det utvilsomt at innvandring er et politisk temaav første orden.

Helhetsinntrykket av «Rettssikker­hetensår», slik Curt A Lier presenterer det, er at dette dreier seg omå slå tilbakemot de tiltak regjeringen har lansert for å prøve å få asylinnvandringenunder kontroll, dvs bremse den ned til et vesentlig lavere nivå enndet som ellers ville tegne seg som sannsynlig. Ta denne uttalelsen:

«Betegnelsen innvandringsregulerendetiltak er nå blitt et slags trylleord, der barns beste ikke alltidsettes først. Slik jeg ser det dreier det seg ikke først og fremstom hvor bundet vi er av uttalelser i Barnekonvensjonen, men om detbør være slik at innvandringspolitiske hensyn skal få trumfe hensynettil hva som er barnets beste.»

Selv om «barnets beste» er et uttrykkmed en rettslig forankring, er det åpenbart at det er svært vagtog ikke kan gi et entydig svar ved rettslige avgjørelser, og ennmindre ved politiske veivalg. Når Lier ser ut til å mene at «barnets beste»– hva det måtte bety – alltid skal settes først, ikke bare nå regleneanvendes men når de utformes, er dette en posisjon som det ikkeer mulig å plassere innenfor en tradisjonell forståelse av begrepetrettssikkerhet.

Videre: Lier snakker om rettssikkerhet,flyktningstrømmer og klimaendringer i samme åndedrag. Det ser ikkeut til å affisere ham at det er ingenting i flyktningkonvensjonensom omhandler følger av klimaendringer. Det han prøver å skissereer nærmest et politisk handlingsprogram på nasjonalt og internasjonaltnivå, noe som går langt utenfor hans fag og langt utenfor hans mandatsom Juristforbundets president.

Juristforbundet synes å bygge på denoppfatning at jussen, og juristene, ikke skal begrense seg til regelanvendelse,men må ha et bredere perspektiv på samfunnet og inkludere en oppfatningom de faktiske krefter og utviklingstrekk som skaper utfordringer.

Med en slik tilnærming er det i allefall et paradoks at man ser ut til å lukke øynene for hva innvandringenmedfører i den virkelige verden. Grunnen til at folk er opptatt avdette temaet, er jo at innvandringen oppfattes å føre med seg etpress mot sentrale – og sårbare – verdier det norske samfunnet erbygget på. Og at presset mot disse verdiene er en faktisk følgeav innvandringen (når den går over et visst nivå), ikke av hvordanmyndighetene opptrer. Man kan reise spørsmålet om kvinners rettssikkerheti det offentlige rom, foran katedraler, på T-banestasjoner, i parker.Eller – med hensyn til sosiale ytelser – rettssikkerheten for denslitne narkotikamisbrukeren som ikke får kommunal bolig fordi allkapasitet brukes til asylinnvandrere. Dette er noen av utalligeproblemer som ikke lar seg løse med Liers fraser om å ha «tillittil vår modell og våre verdier».

Det mest problematiske i lanseringenav «Rettssikkerhetens år», er Liers entusiasme for at man i embetsverketprotesterer mot politiske foresattes direktiver:

…det er juristene som skal være rettssikkerhetsgarantister.Jeg synes derfor det er interessant å se at nettopp jurister i UDIhar protestert mot at politiske myndigheter ikke følger fagligeråd. Det er juristenes rolle blant annet å påeke slike forhold.

Å oppmuntre til å sette egne meningerforan pliktene som tjenestemann, er å stikke kjepper i demokratietshjul. Ikke å fremme rettssikkerhet.