Illusorisk rett til familieliv

For at en rettighet skal ha noe forseg, må den også være mulig å håndheve. Det er regjeringen veldigklar over. Muligheten til å leve med familien er en menneskerettighetsom den norske stat er forpliktet til å sikre. For utlendinger somkommer til Norge er retten til familieliv sikret gjennom regleneom familiegjenforening. Reglene gir personer med oppholdstillatelsei Norge rett til å få den nærmeste familien sin hit så lenge visse vilkårer oppfylt.

Ett av kravene som stilles, er at personeni Norge skal ha god nok inntekt til å kunne forsørge seg og familien.Ettersom nyankomne flyktninger er pålagt å fullføre et toårig introduksjonsprogramsom gir en langt lavere inntekt enn det som kreves, har man gjortunntak for denne gruppen. Tanken er at folk som har fått asyl iNorge ikke skal måtte vente i mange år før de kan få sine barn ogektefeller hit.

Til tross for de tilsynelatende godeintensjonene, opplever imidlertid svært mange flyktninger at deikke får familien sin til Norge, nettopp fordi de ikke tjener nok.Årsaken er en noe underlig regel: For at man skal slippe unna inntektskravet,kreves det at personen som vil komme til Norge har søkt innen ettår etter at personen som er i Norge fikk asyl. Med andre ord: Detgjøres unntak fra unntaket, slik at personer som ikke søker tidsnokikke slipper unna inntektskravet.

Regelen er begrunnet som en enkel formalitet;man vil sikre at det dreier seg om en reell familiesplittelse. Derformå personen i utlandet «vise en vilje» til å fortsette samlivetinnenfor et visst tidsrom.

I realiteten er regelen imidlertid langtmer enn bare en teknikalitet. Når en person skal søke om familiegjenforening,kreves det at han eller hun møter opp personlig ved den norske ambassadeni det landet vedkommende er borger av. I mange land, og da særligde landene folk flykter fra, kan dette være svært vanskelig å fåtil. I Eritrea finnes det for eksempel ingen norsk ambassade. Nærmestenorske ambassade er i Etiopia eller Sudan. Å forlate Eritrea erfor de fleste eritreere straffbart, og kan føre til lange fengselsstraffer.I praksis er derfor retten til familieliv avskåret for flyktningerfra en del land, rett og slett fordi de ikke får søkt tidsnok. Densåkalte ettårsfristen er derfor også en effektiv begrensning avinnvandringsstrømmen til Norge.

Regjeringen foreslår nå å gjøre dennefristen enda vanskeligere å etterkomme, ved at det i tillegg tilpersonlig oppmøte innen ett år skal kreves at man også registrerersøknaden på nett innen tre måneder. Samtidig er søknadsgebyret hevettil 8000 kr, og det skal innføres en egen seksmånedersfrist forbetaling. Det er liten grunn til å tro at forslaget vil skape blest,til tross for sitt eksplosive potensiale. Ettårsfristen er en komplisertforskriftsregel som få kjenner til og forstår. Derfor skaper denogså få avisoverskrifter. Forslaget om å stramme inn enda mer føyerseg inn i en lang rekke av inngripende, men lite omtalte endringeri regelverket som regjeringen har innført etter at de kom til makten.Tanken synes klar: Endringene er et effektivt middel for å begrenseinnvandringen til Norge, samtidig som man unngår å bli stilt tilansvar for problemene det medfører.

Innstramminger i innvandringspolitikkenbør ikke skje ved at man gjør rettigheter umulige å håndheve fortilfeldig utvalgte grupper. Hvis regjeringen mener at innvandringentil Norge skal strammes inn, må det skje på bakgrunn av en veloverveidog offentlig debatt om hvem vi mener ikke lenger skal få komme hit.Regjeringens forslag om å skjerpe inn ettårsfristen ytterligerefremstår som nok et forsøk på å lure igjennom større innskrenkningeri retten til familieliv uten å måtte ta den vanskelige debattensom hører hjemme. Det er ikke bare uredelig overfor det norske folk,men først og fremst respektløst overfor dem som rammes.