Grunnloven kunne berget juryordningen
–Nå lar vi ekspertveldet ta over, sier jusprofessor Dag Michalsen.Etter 128 års tjeneste går det mot endring av dagens juryordning,og mye tyder på at den vil kunne bli avskaffet uten store protester.
– En av grunnene til at det nå ser uttil å være nokså enkelt å få avskaffet dagens juryordning i Norgeligger i at ordningen aldri ble skrevet inn i Grunnloven. Det erogså på det rene at det aldri har vært full oppslutning fra juristenesside om ordningen i Norge, i motsetning til i andre land.
Dette sier Dag
– Jeg tror det var for dårlig tid på Eidsvoll– rett og slett. De bestemte seg på Eidsvoll at de ikke kunne taopp spørsmål som ikke var helt avgjørende grunnlovsspørsmål. Altdette skulle utsettes til lovbokkomiteen, og at de da skulle tadisse sakene der. Hadde de hatt riktig god tid på seg – jeg vetjo ikke om det hadde blitt vedtatt – men Falsen foreslo det jo ogFalsen var ikke noen hvem som helst der. Det ligger i det Adler-Falsenskegrunnlovsutkast, sier Michalsen.
Det er nå politisk flertall på Stortingetmot å videreføre juryen i dagens form og juryordningen kan kommetil å bli avskaffet her i landet.
– I England og USA hadde dette vært utenkelig.I USA er jo ordningen sågar skrevet inn i den amerikanske forfatningen.I England har ordningen historikk tilbake til middelalderen. Juryordningenville hatt en helt annen forankring i vårt rettssystem hvis denhadde blitt skrevet inn gjennom Grunnloven i 1814. Hvilket ikkehadde vært helt utenkelig for vi hadde jo fått forlikskommisjonenav 1797, som jo er et sterkt legmannsinnslag i konfliktløsninger.Men juryordningen har ikke ligget på samme måte i vårt forfatningsrettssystemsom det har gjort i mange andre land hvor det ble skrevet inn iGrunnloven, sier Michalsen.
Politisert
Når juryen ikke kom inn i Grunnloven i1814 og ikke fikk noe fotfeste i mange av de forslagene som komom domstolsreformer ble spørsmål om innføring av juryen etter hvertveldig politisert, i følge jusprofessoren.
– Det å være for eller mot jury var omdu tilhørte venstre eller høyre i politikken. De første forslageneom jury kom allerede på 1840-tallet og store undersøkelser ble gjort.Stortinget bevilget store summer til personer som reiste rundt imange land og undersøkte juryordninger, og de skrev den ene bokenetter den andre her hjemme. På 1850-tallet var det stortingsflertallfor juryordning. Juryen passet inn som en del av den liberale modellenav hva som var en folkelig forankret demokratisk, men likevel fagstyrtdomstol, sier Michalsen som mener juryen var så nært knyttet tilvenstrebevegelsen at det har hatt vanskelig å få en ubestridt plassnorsk rettstradisjon, samtidig som det hele tiden har vært reistkritikk. Det skulle vise seg at juryforslaget ikke slo gjennom påmange år.
– Dels fordi det ville koste for mye pengermed juryen, noe man oppdager fort. Og det måtte altså til den storeseieren for Venstre i 1884 for at dette skulle bli gjennomført.Men juryordningen kostet svært mye penger. En ting var hva det kosteti daglig drift, en annen var alle de kostbare rettsbygningene sommåtte bygges. For det fantes jo ikke rettsbygninger med plass tiljuryen. Bygningen som Høyesterett holder til i dag ble jo førstog fremst bygget som en effekt av juryordningen, og sånn kan manreise rundt fra sted til sted her i landet og se flere av de flotterettsbygningene som kom.
–Alle eksperter
En annen årsak som jusprofessoren menergjør det tilsynelatende enkelt å avvikle dagens juryordning, erat samfunnet i dag er blitt et samfunn styrt av eksperter, og athver og en av oss har svært høy tillit til domstolene uavhengigav juryspørsmålet.
– Det var vel noe av embedsmannsveldetsom gjorde at man ville ha juryordningen for å sikre folkets deltakelsei rettsprosessene. Er vi blitt såpass godt organiserte og stolersåpass mye på autoriteter nå – at det ikke er så farlig lenger åoverlate mer av prosessen til juristene?
– Jeg ville heller bytte ut ordet autoritetermed eksperter. Fordi i intet øyeblikk i vår historie har vi blittstyrt av så mange eksperter som nå. Vi er jo eksperter alle og enhverpå vårt. En stor andel av befolkningen er gjennomutdannet – så hvemi all verden er folket her? Det er dermed et annet folk enn detvar i 1887. Samfunnet i dag jo byråkratisert og epistokratiet harhelt overtatt vårt styre. Man kan til og med si at demokratiet liderunder dette ekspertveldet, sier Michalsen som peker på at de folkevalgteogså blir «rammet».
– Det ikke er mange restene igjen somStortinget kan bestemme til slutt på grunn av de uendelige antallbindinger som dette ekspertstyret legger på Stortinget. Også kanman jo stille seg spørsmålet om hvorfor deler av domstolene skalvære den siste rest av en slags romantisk forestilling om folket,som er et typisk 1800 talls-fenomen i vår tid hvor ekspertstyregjelder over alt, sier Michalsen som mener det er et legitimt argument.
– Argumentet mot har også å gjøre medalle de andre prosessene i domstolene – hvor de jo må forholde segtil alle disse ekspertene – mest berømt er jo dette med rettspsykiaternesrolle, det er en form for ekspertsystem, og for eksempel økonomiskeeksperter som hjelper i hvitvaskingsspørsmål. Det er mange ekspertersom har overtatt eller legger føringer på dømmende virksomhet imange saker. Når vi snakker om juryen så er det jo dette klassiskespørsmålet om ekspert kontra folk – nemlig legfolket. Men hvem erlegfolk i vår tid, hvor så mange er så utdannede og er eksperterpå et eller annet vis – alle og enhver så og si? Uansett hva viholder på med, sier Michalsen.
Dersom det går vekk fra jury og mot merbruk av meddomsrett, mener jusprofessoren det er viktig å også huskepå juristenes begrensninger.
– Det faktisk slik at juristene ikke ereksperter på bevisbedømmelse. For juristene får jo ingen særligundervisning i bevisbedømmelse under studiet. Det er mange som harfremholdt at juristene tiltar seg en slags ekspertrolle i selvebevisbedømmelsen. Og det er jo det juryen skal gjøre – bevisbedømmelsen,mens juristene skal ta seg av lovtolkningen. Så kan man jo spørreseg – hva vet egentlig juristene om bevisbedømmelse utover mye trening?Der har vi en paradoksal situasjon at juristene av og til synes åmytologisere sin egen slags følelse av å kunne vite hva som er faktum– og påstår at det er bra. Kontra andre – som vil hevde at det måvære helt andre vitenskapelige metoder for å ta stilling til bevis.Dette har jo toppet seg i mange gjenopptagelsessaker som i storgrad dreier seg om bevis av ulike arter, sier Michalsen.
–Mindre fare
Han mener det økte kunnskapsnivået i folketgjør at det er mindre fare for at fagdommere vil dominere legdommernedersom juryprosessen, hvor de 10 jurymedlemmene i eget rådslagningsmøtei dag avgjør skyldspørsmålet, uten at fagdommerne er tilstede.
Hvis juryordningen faller, vil fagdommereog legdommere avgjøre skyld sammen, og kritikerne mener de juridiskedommerne lett vil bli dominerende.
– Jeg tror det er mindre fare for detnå enn tidligere. Det er annerledes enn det var på slutten av 1800-talleteller deler av 1900-tallet – hvor man hadde en mer ærefrykt foren dommer eller for en jurist – og tenkte at juristen visste best.Fordelen ved at alle er blitt litt eksperter er at vi har litt mindrerespekt overfor hverandre som fagpersoner – hvilket i og for seger okay. Fordi det har å gjøre med at man kjenner seg mer likeverdigi samfunnet – også overfor ekspertene. Denne profesjonaliseringensom skjer i alle ledd i samfunnet kan man i og for seg si styrkermeddomsrettens rolle. Det hadde nok forutsatt at man ble innkaltlitt mer jevnlig kanskje som meddommere – enn det man blir nå. Mendet er absolutt en sannsynlig observasjon som må empirisk etterprøves– men det er viktig å se at man ikke lenger diskuterer juryordningensom at dette var i 1887. For det er virkelig et ganske annet samfunnvi har med å gjøre. Og da er det et spørsmål om det er dette samfunnetsom er konstituert på helt annen arbeidsdeling, fagekspertise, profesjonaliseringsprosesser,at vi må se det litt annerledes, sier Michalsen.
Foresloendringer
Det er bare fire år siden juryordningenble gjenstand for en grundig offentlig utredning. I 2010 oppnevnteden daværende rødgrønne regjering et utvalg som skulle se på omdagens juryordning burde videreføres eller ikke, og i tilfelle ihvilken form. Juryutvalget besto av Per J. Jordal (leder), og medlemmeneJohn Christian Elden, Ragnhild Hennum, Helge Leikvik, Stina SveierNielsen, Dag Bugge, Nordén Eitya Rehman, Inge Ryan, Mona Røkke ogAsbjørn Strandbakken.
Utvalget delte seg i spørsmålet om hvaslags domstolssammensetning som bør behandle de saker som i daggår for jury/lagrette. Den ene halvparten av utvalget, Jordal, Elden,Leikvik, Rehman og Ryan, gikk inn for å videreføre en lagretteordning,og fikk benevnelsen lagrettefraksjonen. Den andre halvparten avutvalget gikk inn for at sakene i framtiden burde behandles i meddomsrett,og fikk benevnelsen meddomsrettsfraksjonen.
Lagrettefraksjonen gikk inn for å videreføreordningen med lagrette i de alvorligste straffesakene og begrunnetdette med at en slik ordning best vil sikre allmennhetens tillittil domstolene, lekdommernes selvstendighet, en streng håndhevelseav det strafferettslige beviskrav og en oversiktlig og forståeligprosess. Lagrettefraksjonen gikk inn for at lagretten skal begrunneavgjørelsen av skyldspørsmålet i fellesskap med fagdommerne. Medlemmenegikk også inn for å fjerne adgangen fagdommerne i dag har til åsette til side frifinnende og fellende jurykjennelser, at denneskal erstattes med et krav om at også et flertall av fagdommernemå stemme for skyld for at tiltalte skal felles. Lagrettefraksjonenforeslo at hele lagretten skal delta ved fastsettelse av straff.Fraksjonen argumenterte med at bruk av lagrette har de beste grunnerfor seg, men at ressurshensyn tilsier at ordningen ikke brukes ialle straffesaker.
Lagrettefraksjonen gikk derfor inn forå videreføre dagens krav om strafferamme på seks år for lagrettebehandling,men foreslo at det i tillegg stilles krav om tidligere utmålingeller straffepåstand på minst to år, ut fra en vurdering av at detå se hen til konkret utmåling, vil sikre at sakene er alvorlige.Lagrettefraksjonen foreslo at fullstendige ankesaker som ikke skalbehandles med lagrette, skal behandles som i dag med meddomsrett beståendeav tre fagdommere og fire meddommere.
Svergettil meddomsrett
Utvalgets medlemmer Hennum, Sveier Nielsen,Nordén, Røkke og Strandbakken – meddomsrettsfraksjonen – gikk innfor at lagmannsretten skal settes som meddomsrett bestående av tofagdommere og fem lekdommere ved ankeforhandlingen i alle fullstendigeankesaker. I konsentrert form begrunnet de sitt standpunkt slik,som gjengitt i utvalgets NOU:
«Meddomsrett er den prosessform som bestoppfyller kriteriene for en rettssikker, robust og tillitsskapendebehandlingsmåte for avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker,spesielt når det stilles krav om begrunnelse. Meddomsretten harlike lang tradisjon i Norge som juryordningen og benyttes i ca.15 000 saker årlig i tingrettene og lagmannsrettene».
Et samlet utvalg la til grunn at juryordningenikke bør videreføres i sin nåværende form, at meddomsrett er envelfungerende ordning som det ikke har vært registrert kritikk mot,og at de fleste fullstendige ankesakene skal behandles i denne formen.Juryutvalget fant at det ikke var påvist noe reelt behov for å behandleet par hundre alvorlige straffesaker etter andre regler.
«Når meddomsretten i alle saker settesmed to fagdommere og fem meddommere, styrkes lekdommernes innflytelsebetydelig, samtidig som man oppnår en enkel og oversiktlig prosessordningfor alle straffesaker. Et samlet utvalg går inn for at ordningenmed meddomsrett skal utvides slik at alle straffutmålingsanker gårfor meddomsrett. Lekdommerinnslaget er viktig også under straffutmålingenfor å sikre at rettshåndhevelsen ikke fjerner seg for langt fraden alminnelige rettsbevissthet, styrke tilliten til domstolenesbehandling av straffesaker og for å sikre at saken blir brederebelyst som følge av lekdommernes erfaring. Utvalget er delt i spørsmåletom hvilken sammensetning meddomsretten bør ha. Meddomsrettsfraksjonen gårinn for en sammensetning bestående av to fagdommere og tre meddommere.Lagrettefraksjonen går inn for å videreføre dagens sammensetningmed tre fagdommere og fire meddommere. Utvalget ser ikke grunn tilå foreslå at lekdommere skal delta i behandlingen av anker som gjeldersaksbehandlingen eller lovanvendelsen. Disse ankene gjelder prosessuellespørsmål eller rent juridiske spørsmål hvor lekdommere ikke kanforventes å ha så mye å tilføre. Slike saker bør behandles av trefagdommere. For denne gruppen fagdommersaker foreslås derfor domstolsammensetningenuendret. I saker hvor en saksbehandlings- eller lovanvendelsesankeer forent til felles behandling med en anke som likevel skal behandlesmed meddommere, skal lekdommerne også delta ved behandlingen avslike spørsmål», skrev utvalget i NOU nr. 13, som ble avgitt tilJustisdepartementet 17. juni 2011.
Folkestyretseiret
Juryordningens dramatiske opprinnelseog «fødsel», ble beskrevet på følgende måte i utvalgets historiskegjennomgang:
«Prinsippet om lekmannsdeltakelse i strafferettspleienmå sees i sammenheng med de større politiske omveltningene i denvestlige verden fra slutten av 1700-tallet. Tradisjonelt forklaresinnføringen av den norske juryordningen som et resultat av en politiskkamp mellom tilhengere av folkestyre og tilhengere av embetsmannsveldet. Folkestyretgikk seirende ut av kampen, og gjennom juryordningen fikk folketta del i den dømmende makt. Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastinneholdt jury, men juryspørsmålet lå utenfor aktuell lovgivningspolitikkog ble vurdert som uhensiktsmessig på dette tidspunkt og den nærmestetid. Det var 1840-årenes politiske strømninger i Europa som sattejuryspørsmålet på den politiske dagsorden. I Norge som i enkelteandre land var det særlig den engelske juryordningen som tjentesom forbilde.
I 1845 ble det av 19 representanter påStortinget fremsatt et forslag om å be regjeringen nedsette en kommisjonfor å vurdere innføring av jury. Subsidiært ble det foreslått åbevilge stipend til to personer for å undersøke juryens stillingi andre land. Det subsidiære forslaget ble vedtatt og resultertei to utredninger. I 1853 ble det nedsatt en kommisjon for å utarbeideny straffeprosesslov, herunder skulle juryspørsmålet drøftes. Kommisjonensutredning fikk ingen betydning for den videre utvikling. Stortingetfant at kommisjonens sammensetning på tre jurister var for ensidigog at kommisjonen ikke arbeidet raskt nok, og nedsatte en egen kommisjon:Den første jurykommisjon.
At juryspørsmålet var et betent politiskspørsmål, illustreres av at et av kommisjonsmedlemmene ble nektetpermisjon av regjeringen til å utføre arbeidet (byfogd Meldahl),en annen søkte avskjed som lensmann fordi han ikke fikk permisjon(lensmann Ueland) og det ble tatt ut tiltalte mot et medlem fordihan brøt bostedsplikten som sakfører ved å medvirke i kommisjonen(Sverdrup). Kommisjonen møtte dessuten lite velvillighet fra regjeringeni forbindelse med innhenting av underlagsmateriale til kommisjonsarbeidet.Disse forholdene kan tjene som bakgrunn for forståelsen av den videreutviklingen av jurydebatten.