Stortingsflertall fant at menneskerettighetene ivaretas godt nok med nasjonale klageordninger Fortsetter kampen for individuell klagerett til FN

Spørsmålet om hvorvidt Norge skulle gi individuell klagerett til FN for disse gruppene ble behandlet i Stortingets forsvars,- og utenrikskomite. Regjeringen gikk ikke inn for tilslutning til de tre individklageordningene under henvisning til at «det knytter seg betydelig usikkerhet til konsekvensene av norsk tilslutning».

I et intervju i denne utgaven av Juristkontakt uttrykker menneskerettsforkjemperen og juristen Jan Erik Helgesen skepsis og ser med undring på at norske politiske myndigheter ikke ønsker at Norge skal slutte seg til tilleggsprotokollene. Han er bekymret overfor det han kaller en «klar holdningsendring i Norge på tvers av politiske skillelinjer», og påpeker at Norge tidligere var en pådriver for å få individuell klagerett.

Behandlingen på Stortinget viste at et flertall i forsvars,- og utenrikskomiteen støttet regjeringens syn om å ikke gi individuell klagerett.

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er imidlertid av den oppfatning at det knytter seg betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser norsk tilslutning til de valgfrie protokollene om individklageordninger til de tre aktuelle konvensjonene vil ha», heter det blant annet i redegjørelsen fra stortingsbehandlingen.

Flertallet viste til at Norge har etablert nasjonale klageordninger som skal sikre at menneskerettighetene ivaretas, og viste blant annet til at FN-konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om barnets rettigheter er inkorporert i «menneskerettsloven», og at bestemmelsene i disse konvensjonene ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Komiteen viser også til at Norge har tatt inn viktige menneskerettigheter i Grunnloven, jf. for eksempel Grunnloven § 104 om barns rettigheter, og forpliktet seg til å utforme norske lover og regler i tråd med konvensjonenes intensjoner.

– Styrket rettssikkerheten

Når det gjelder konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), vedgikk Stortingsflertallet at den ikke er inkorporert menneskerettsloven, men viste til at det ved ratifikasjonen av konvensjonen ble slått fast at nasjonal rett var i samsvar med forpliktelsene i konvensjonen.

Dette er lederen i borgerrettsstiftelsen «Stopp Diskrimineringen», Berit Vegheim sterkt uenig i. Hun mener Norge må ta konvensjonen inn i menneskerettsloven, og at mennesker med nedsatt funksjonsevne må gis individuell klagerett til FN gjennom ratifisering av tilleggsprotokollen.

– Norge har – i forhold til utviklingshemmede og mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser – fortsatt en lov som bryter med menneskerettighetene. Norge ratifiserte FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter i 2013, og vi hadde da en forventning om at det skulle gjøres endringer i norsk lovgivning i samsvar med konvensjonen. FNs generalforsamling vedtok konvensjonen i 2006. Da Norge i 2008 begynte å vurdere å ratifisere konvensjonen fant myndighetene ut at særlig vergemålsloven brøt med konvensjonen og at loven måtte endres. Myndighetene brukte da en utredning fra 2004 for utarbeidelse av den nye vergemålsloven som kom i 2010, med endelig versjon i 2013. Den bygger imidlertid ikke på konvensjonen, men en foreldet utredning som var utarbeidet to år før konvensjonen ble vedtatt, og bygger på utdaterte perspektiver, sier Vegheim til Juristkontakt.

Hun mener politikerne må snu.

– Rettssikkerheten til personer med nedsatt funksjonsevne må tas på alvor.

Stopp Diskrimineringen som har frontet denne kampen i Norge i snart seks år, er svært bekymret for den lave statusen funksjonshemmedes menneskerettigheter har i Norge, sier Vegheim som mener det ikke var overraskende at Norge sa nei til tilleggsprotokollene.

– Når det gjelder Norge som pådriver som menneskerettigheter så tenker jeg generelt sett at norsk praksis alltid har vært restriktiv i forhold til å underordne seg internasjonal lov. Vi har derimot vært kjempeflinke til å mene at andre land trenger menneskerettighetene. Menneskerettsloven kom ikke før i 1999, etter mange års kamp for en slik lov som gir konvensjoner forrang. Og motstanden mot å ta inn barne- og kvinnekonvensjonen i Menneskerettsloven var svært sterk fra regjeringsadvokaten.

– Og selv om Menneskerettsloven ble innført i 1999, betyr ikke det at norske domstoler automatisk lar norske lover vike ved motstrid. Isteden har Norge en praksis med at det forutsettes at norsk lov samsvarer med konvensjonene, og dermed kan man opprettholde norsk tolkning. Dernest kommer at det innenfor norsk menneskerettspraksis kan identifiseres en rangering av grunnlag lik den vi har hatt når det gjelder diskrimineringslovgivning. CRPD står svakest, ikke skrevet inn i norsk lov. Funksjonshemmede nyter ikke samme status som andre mer profilerte, men ikke mer utsatte, befolkningsgrupper. Derfor rammer norsk restriktiv menneskerettighetspraksis funksjonshemmede spesielt hardt, i likhet med flyktningbarn, sier Vegheim.

Tydeliggjør

Hun mener en ratifisering av tilleggsprotokollen ville vært viktig.

– Det har stor betydning for funksjonshemmede, siden CRPD tydeliggjør at universelle menneskerettigheter gjelder for alle borgere. Særlig stor betydning har det for dem som fratas rettslig handleevne og for dem som berøves friheten ved bruk av tvang og tvangsinnleggelse. Det ville gitt dem anledning til å få prøvet sin sak for CRPD-komiteen og på den måten bidratt til at norske myndigheter og domstoler tar CRPD mer på alvor. Individuell klagerett styrker utvilsomt rettssikkerheten på de områder hvor den står særlig svakt i Norge, dvs. oppfyllelsen av de sivile borgerrettigheter: rett til selvbestemmelse, frihet fra tvang og rett til rettsmidler og utøvelse av partsrettigheter. I dag er den europeiske menneskerettighetsdomstolen alternativet, men i sivile saker viser rettspraksis at EMD fortsatt har en konservativ praksis i forhold til CRPD-komiteen.

På spørsmål om hvorvidt norske politikere burde endre syn, og på et senere tidspunkt likevel stemme for ratifisering av tilleggsprotokollene er Vegheim uten tvil.

– Definitivt. En forutsetning for ratifisering vil imidlertid være inkorporering av CRPD i norsk lov, primært menneskerettsloven og tilbaketrekking av tolkningserklæringene

– Vesentlig betydning

I 2015 utførte jussprofessor Kjetil Mujezinovic Larsen ved Universitetet i Oslo, på oppdrag fra Utenriksdepartementet, en utredning om konsekvensene ved en eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Han fant det ikke sannsynlig at tilslutning til klageordningen ville gi noe skred av klagesaker, heller tvert om.

«Siden jeg antar at antallet klagesaker vil være beskjedent, følger det også at de direkte økonomiske konsekvensene ved klagesakene vil være beskjedne. Norske myndigheter vil påføres kostnader gjennom å delta i prosessen ved individklagesaksbehandlingen, men dette er neglisjerbare kostnader», heter det i rapporten.

Larsen avslutter rapporten med at en tilslutning ville fått positive effekter på individnivå.

«Avslutningsvis må det understrekes at tilslutning til tilleggsprotokollen vil ha vesentlig betydning for dem som er berørt. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har lang erfaring med (med rette) å anse seg diskriminert og marginalisert, og innspillene jeg har mottatt under arbeidet med denne utredningen viser at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til å avhjelpe dette. Tilslutning til tilleggsprotokollen vil oppfattes som en betydelig gevinst for denne gruppen, som må avveies mot andre eventuelle konsekvenser som følger av slik tilslutning. Ratifikasjon vil styrke rettsvernet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og dette er en vesentlig konsekvens».