Varsling Fagforeningers rolle og ansvar i varslingssaker
Siden varsling legitimeres ut i fra videre samfunnsinteresser, vil fagforeningers makt og engasjement for å beskytte sine medlemmer og ivareta deres interesser overfor store selskap, organisasjoner og myndigheter, indirekte kunne føre til omfattende samfunnsendringer. Juristforbundet bør, med sitt ansvar for en høykompetent medlemsmasse, være godt skolert for å kunne håndtere utfordringene knyttet til det som den britiske professor John Q. Bowers omtaler som «den nye jussen».
Enhver fagforenings makt er imidlertid avhengig av at den kontinuerlig evaluerer sin rolle og ikke minst verner om sin uavhengighet slik at den unngår å bli gissel og alibi for sterkere interesser som i verste fall kan være direkte illegitime.
I et optimistisk perspektiv, innebærer varslersakene ved Hordaland politidistrikt et betydelig læringspotensial for de ulike aktørene som har hatt roller knyttet til det omfattende sakskomplekset. Vi ser at noen av dem i ulik grad «tvinges» til selvransakelse som følge av diverse granskningsrapporter som enten behandler hva som gikk galt i den underliggende etterforskningen i «Monika-saken», mangelfull håndtering av de ansattes varsler og ivaretakelse av varslerne. Den siste, «Fougner-rapporten», konkluderte som kjent med at Robin Schaefer ble utsatt for omfattende gjengjeldelse, herunder marginalisering da han legitimt og forsvarlig varslet om den mangelfulle etterforskningen i «Monika-saken». Det fremkommer også av rapporten at det var grunnlag for de etterfølgende varslene om ledelses- og organisasjonskulturen ved Hordaland politidistrikt.
To av disse varslerne var medlemmer av Juristforbundet. Det mange er nysgjerrige på nå, er i hvilken grad det finner sted en åpen og konstruktiv læringsprosess i Juristforbundet knyttet til hvordan forbundet selv mener de har ivaretatt sin rolle og sitt ansvar overfor egne medlemmer i kanskje den viktigste varslingssaken i norsk rettshistorie så langt.
Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært krevende å representere medlemmer med så ulike interesser i samme sak. Både politiledelsen og to av varslerne i Hordaland-saken var medlemmer av Juristforbundet. Spørsmålet er hvordan Juristforbundet mener at det lyktes med sin håndtering av situasjonen. Hvordan vurderer ledelsen betydningen av at to av foreningens daværende medlemmer gir uttrykk for å ha opplevd seg så fullstendig sviktet i sine sårbare roller som varslere at de så seg «tvunget» til å søke medlemskap i en fagforening som i utgangspunktet ikke er en særorganisasjon for jurister, slik Juristforbundet naturlig er.
Det første spørsmålet er hvorvidt Juristforbundet i utgangspunktet hadde på plass klare prinsipper for håndtering av interessekonflikter mellom egne medlemmer i samme sak? Hvis ja, hva sier disse – og hvordan mener man at disse ble fulgt i måten medlemmene ble ivaretatt på i Hordaland?
Et neste spørsmål, er hvorvidt Juristforbundets tillitsvalgte har blitt spesielt skolert på temaet og den spesielle risikosituasjonen en varsler befinner seg i. I en konflikt som oppstår og eskalerer i kjølvannet av at mottatte varsler ikke blir forsvarlig håndtert av arbeidsgiver, løper arbeidstakere som varsler en betydelig personlig risiko, en risiko som Fougner-rapporten underbygger. Tillitsvalgte må ha minimumskunnskap om sosiologien og psykologien i slike saker for å være den støttespilleren et medlem som varsler har behov for i sin kritiske situasjon. Det er med bakgrunn i det enkelte medlems situasjon en tillitsvalgt- og en fagforening skal gi råd og støtte. Uten å forstå varslingsfenomenet og varslernes situasjon og rettigheter, er det heller ikke mulig å gi medlemmene i politiledelsen adekvate og konstruktive råd.
Viktigst er uansett at både lokale tillitsvalgte og fagforeningen sentralt må vokte seg vel for å opptre som dommere i en sak hvor fagforeningen har medlemmer på flere sider i en konflikt hvis art og omfang i ytterste konsekvens kan lede til en alvorlig krise som truer hele den kommende politireformen.
Det har derfor vært alvorlig, men mest trist å følge særlig vestlandspressens dekning av politisaken hvor Juristforbundets representanter i sine uttalelser tilsynelatende har opptrådt som om de allerede umiddelbart tok stilling i den eskalerende konflikten som det på det aktuelle tidspunktet uansett ikke var mulig å skue de fulle konsekvensene av. Noen av uttalelsene handlet tilsynelatende direkte om å undergrave varslernes – og andre fagforeningers motiver, fremfor å holde fokus på forholdene det ble varslet om.
Sakens alvorlighetsgrad hadde krevd et mer synlig sentralt engasjement hvor ulike tillitsvalgte burde ha vært gitt ansvar for å ivareta henholdsvis ledelsens og varslernes interesser. En bedre årvåkenhet i forhold til habilitetsspørsmål og interessekonflikter burde ha ført til tiltak for å hindre tvil om at Juristforbundets rolle i konflikten har vært å ivareta samtlige medlemmers interesser på likeverdig vis.
Fagforeningers rolle i alvorlige varslersaker er et tema av voksende betydning som er gjenstand for debatt internasjonalt. Lovgiver forutsetter i norsk rett at arbeidstakere alltid skal kunne varsle trygt og forsvarlig til fagforeninger. I så måte er det også beklagelig at mange av de andre fagforeningene som er representert ved Hordaland politidistrikt ikke har vært synlige i denne viktige saken i det hele tatt. Dette, til tross for at varslene gjelder alvorlige forhold knyttet til arbeidsforholdene og således har relevans for samtlige ansatte. I stedet har få personer og fagforeningsrepresentanter måttet bære et betydelig ansvar alene for å ivareta samfunnets interesser og nesten selv opptre som varslere med den enorme belastningen dette må ha medført.
Et konstruktivt samarbeid mellom flere fagforeninger ville ha lettet dette ansvaret og hadde trolig kunnet bidra til konfliktløsning på et langt tidligere tidspunkt. At dette ikke har skjedd, skyldes trolig underliggende makt- og konfliktstrukturer som det er nødvendig å ta et åpent oppgjør med dersom politireformen skal lykkes.