Et imponerende faglig verk

Eksamen i spesialfaget politirett blei sin tid innført ved juridisk embetseksamen ved det juridiske fakulteti Bergen, og senere i Tromsø. Boken har også betydelig interessefor domstoler, advokater og påtalemyndigheten, men også for andresom har behov for kunnskap om politiets arbeid

Arkitekten og foregangsmannen bak detnevnte fag var professor dr.jur. Sverre Tønnesen, som hadde bakgrunnsom politifullmektig og politiadjutant i Finnmark (Hammerfest) iårene 1962–68 – og deretter som statsadvokat i Hordaland, inntilhan i 1974 ble ansatt ved Universitetet i Bergen og som professorsiden 1976. I årene i Finnmark leverte han først en avhandling jegsenere som statsadvokat hadde stor nytte av i forbindelse med aktorati Høyesterett vedrørende overtredelser av fiskerilovgivningen.

I sin tid som politiembetsmann i Finnmarkhadde han på sin fritid gjennomført et omfattende forskningsarbeidpå egen hånd vedrørende fast eiendom i Finnmark, særlig med siktepå samiske forhold. I 1972 fremla han monografien «Retten til jordeni Finnmark», som skaffet ham den juridiske doktorgrad året etter.

Hans praktiske bakgrunn og innsikt gjordeham særlig skikket til lå ta fatt i spesialfaget politirett.

Begrepet politi har to hovedbetydninger:Det ene er det materielle eller funksjonelle politibegrep; det andreer betegnelsen på en bestemt offentlig etat og/eller det personellsom er knyttet til den og gir et organisatorisk eller formelt politibegrep.Faget politirett ved universitetene tar utgangspunkt i både detfunksjonelle og det organisatoriske politibegrep, og faget defineressom læren om politiet som forvaltningsmyndighet og straffeforfølgningsmyndighet.

Tønnesen – som avgikk ved døden i januar1979, bare 45 år gammel – fikk utgitt 4 hefter i faget. Det blåinneholdt historikk, politiets organisasjon og tjenestemannsrett.Det røde omhandlet daværende straffelovs §§ 127, 128 og 326 samtkontrollen med politiet. Det grønne heftet behandlet internasjonalstrafferett, herunder internasjonal rettshjelp i straffesaker, mensdet brune heftet inneholdt spredte artikler, slik som demonstrasjonerog arbeidskonflikter som politirettslig problem, samt forholdettil diplomater og utenlandsk militærpersonell (NATO-statusavtalen).Det kan tilføyes at Tønnesen etter ansettelsen ved fakultetet iBergen i 1974 – i løpet av cirka ett års tid – utarbeidet en omfattendemonografi «Internasjonal strafferettspleie». Manuskriptet (avsluttet1975) regnet han som ikke ferdig. Han fikk ikke tid til å arbeidevidere med det, da han som professor fikk mange plikter. Få dagerfør han døde, hadde professor Nils Nygaard en lang samtale med ham,hvor man blant annet kom inn på forannevnte monografi. På grunnav sykdom hadde han ikke maktet å gå videre med arbeidet. Nygaardfikk imidlertid fullmakt til å ta seg av spørsmålet om offentliggjøring,noe som ble gjort ved at et begrenset antall ble kopiert opp tilkollegaer og fagfolk og universitetsbibliotek i Norden i 1981. Mananså det viktig at monografien ble offentlig tilgjengelig.

Flere forskere har senere dratt nyttav dette arbeidet. I 2008 disputerte for eksempel Gjermund Mathiesen(bosatt i Luxembourg) i Bergen med en stor av avhandling «Utleveringfor straffbare forhold», utgitt i 2009 på Gyldendal. Han har åpenbarthentet inspirasjon fra Tønnesens store avhandling.

Spesialfaget politirett ble meget populærti Bergen. Blant de mange dyktige studentene som fulgte Tønnesensforelesninger, var senere professor Henry John Mæland. Sammen medpolitimester i Sarpsborg og tidligere tingrettsdommer Ragnar Auglendsamt daværende universitetsstipendiat ved fakultetet i Bergen, KnutRøsandhaug, tok de opp tråden etter Tønnesen, De systematisertefaget, som i noen tid hadde vært vanskelig tilgjengelig ved at Tønnesenshefter har vært utsolgt. Det hadde videre skjedd mye etter Tønnesenstid, blant annet Politirolleutvalgets arbeid, ny politiinstruksog politiloven av 1995. Auglend hadde i mage år stått helt sentraltinnen emnet politirett og hadde også hatt en sentral stilling/posisjoni Justisdepartementet i tilknytning til den nye politiloven av 4.august 1995 nr. 53.

Forfatterne i 1. utgave i 1997 tok siktepå å komme på linje med Sverige, hvor Erik Sjöholm har gitt vektigebidrag til faget gjennom «Om polismakten och dess begränsninger»(1964) og «När og hur får polisen ingripa? Polisrättens allmännagrunder» (1978).

Videre hadde Ib Henricson i Danmarkutgitt «Politirett». De senere utgaver – herunder 4. utgave 2012– fra denne har åpenbart dratt store veksler på 1. utgaven fra Auglend,Mæland og Røsandhaug. Disse utga 2. utgave i 2004 – en revidertutgave per 1. januar d.å.

Den foreliggende 3. utgave er av Mælandog Auglend. Sistnevnte er nå ansatt ved fakultetet i Bergen somforsker, etter at han 18, juni 2015 disputerte ved det juridiskefakultetet i Bergen med avhandlingen «Polisær handleplikt, kommandomyndighetog lydighetsplikt i operativ og innsatsrettet virksomhet» – en avhandlingsom innbrakte forfatteren graden dr.philos.

Boken er utgitt på Gyldendal året etter,928 sider inkludert registre. Avhandlingen er den første om dissesentrale deler av operativt politiarbeid i Norden. Det tidligeresparsomme rettsdogmatiske og forskningsmessige fokuset står i sterkkontrast til det praktiske livs behov for en rettslig og tjenestligavklaring og presisering av problemstillinger. I så henseende erAuglends avhandling av største betydning, og den har også forplantetseg til Politirett, 3. utgave ved at man her trekker veksler påmange av de tema som inngår i doktorarbeidet og på hans bakgrunnblant annet som tidligere politimester.

Røsandhaug har valgt å forlate den akademiskeverden til fordel for en internasjonal karriere. Mæland har overtatthans 2 kapitler.

Samlet sett er den foreliggende boket direkte imponerende verk, og særlig også fordi to forfatteregreier å «sy sammen» boken uten at det blir unødige gjentagelser.Boken inneholder et vell av detaljopplysninger i de ulike kapitlene.Det har tidligere – før Auglend og Mæland satte «i gang» faget politirettpå ny – ikke foreligger noen systematisk fremstilling av faget.

Boken omfatter blant annet politietsom en del av forvaltningen, dets organisasjon og oppgaver, fullmakterog politimyndighet og de mange særlige forvaltningsoppgaver. Etterforskning,metoder og mistenktes rettigheter, forsvarerbistand og påtalespørsmåler viet stor plass fra s. 893–1004. Videre er det et stort kapittelom forholdet til diplomater og utenlandsk militærpersonell i Norge,den såkalte NATO-statusavtalen om jurisdiksjonskompetansen overNATO-styrkene under militærøvelser i Norge, jf. også generaladvokatOdd Blomdals utmerkede fremstilling om dette i Militærjuridiskesmåskrifter nr. 5 (1985). Dette stoffet er meget viktig for påtalejuristene.Jeg erfarte som statsadvokat i Troms og Finnmark på 1970-talletat dette var et til dels vanskelig og «mørkt rom» for mange juristerunder NATO-øvelsene i Norge. Den gang var daværende generaladvokat,senere lagdommer og sorenskriver Håkon Wiker et godt «oppslagsverk»og samtalepartner. Senere fylte generaladvokat Odd Blomdal samme funksjon.

Viktige kapitler er videre internasjonaltpolitisamarbeid – et emne som er vesentlig endret siden Tønnesensstore upubliserte avhandling. Et sentralt tema er også kontrollenmed politiet.

I en kortfattet bokanmeldelse er mangitt begrenset spalteplass, noe som ikke gir rom for en utførliggjennomgang og drøftelse av en rekke enkeltspørsmål. Jeg skal imidlertidknytte noen bemerkninger til det som omhandler hemmelig ransakingpå s. 954. Professor Anders Bratholm behandlet i en artikkel i Lovog Rett 1966 emnet «Hemmelig strafforfølgning» (også inntatt i artikkelsamlingentil hans 60-årsdag i 1980). Bakgrunnen var pågripelsen av IngeborgLygren i 1965 – mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.Hun hadde i egenskap av kontorfunksjonær vært stasjonert ved ambassadeni Moskva. Her hadde også Gunvor Galtung Haavik vært stasjonert iflere år i samme funksjon. Sistnevnte ble pågrepet i januar 1979– og da ansatt i Utenriksdepartementet. Hun tilsto omfattende spionasjevirksomhet ihenimot 30 år, men hun døde før straffesaken mot henne kom opp forretten. I ettertid er det lagt til grunn at de opplysninger somtilfløt overvåkningspolitiet, skyldtes en personforveksling.

I 1965 holdt politiet pågripelsen avLygren hemmelig (skjult for media og andre). Det var lovlighetenav hemmelighold på de ulike stadier av etterforskningen som Bratholmbehandlet.

I festskrift til Bratholm i tilknytningtil hans 70-årsdag i 1990 fulgte Johs. Andenæs opp med artikkelen«Hemmelig ransaking» med bakgrunn i spionasjesaken mot Arne Treholti 1985. Overvåkningspolitiet hadde ved to anledninger (17. mai 1983og 22. august s.å.) tatt seg inn i Treholts leilighet i Oslo. Ransakingenevar hemmelige ved at de dagjeldende bestemmelser i strpl. 1887 § 224første ledd med krav om minst ett vitne til stede og som skullemedunderskrive den beretning som skulle avfattes vedrørende ransakingen,ikke var iakttatt. «Husfæller eller Naboer» skulle tilkalles hvissiktede selv ikke var til stede, jf. gamle lovs § 200 annet ledd.Treholt var på disse tidspunkt på frifot.

Påtalemyndigheten forsvarte regelbruddenemed nødrettsbegrunnelse – noe professor Carl August Fleischer sluttetseg til, se Lov og Rett 1992 s. 23 ff. Det er klart at regelbruddeneikke gjaldt de materielle vilkår for ransaking (skjellig grunn tilmistanke) men bestemmelsene om fremgangsmåten ved gjennomføringen.Ved den siste ransakingen 22. august 1983 (få dager etter et overvåketagentmøte i Wien med representanter for KGB) ble det funnet et størrepengebeløp i dollar og som ble fotografert – senere omtalt som «pengebeviset».I artikkelen i 1990 var Andenæs helt klar i sin konklusjon: En ransakingi strid med lovens regler vil ikke være berettiget ut fra nødrettssynspunkt,slik Fleischer hadde gjort gjeldende.

Det er neppe tvilsomt at ransakingeneble foretatt for å skaffe fellende bevis for den spionasjen Treholthadde bedrevet – samtidig som dette også ville sette en stopperfor hans fremtidige landsskadelige virksomhet.

I sin doktoravhandling «Strafferettslignødrett» (1999) s. 385 har dr.juris. Kjell Andorsen omtalt dettesom preventivt inngrep (nødrett), og som kan utgjøre et tilfredsstillendehjemmelsgrunnlag for å stoppe en kriminell adferd – noe som i daghar uttrykkelig hjemmel i politiloven av 4. august 1995 nr. 53.På tidspunktene for ransakingene var det ikke hjemmel for hemmeligransaking, jf. Metodeutvalgets innstilling i NOU 1997: 15 s. 78–79samt Lund-kommisjonens rapport, Dokument nr. 15 (1995–96) s. 304.Det er i dag også egen hjemmel for romavlytting i strpl. § 216 mog for hemmelig ransaking i strpl. § 200 a.

På s. 954 er det i boken anført atHøyesteretts kjæremålsutvalg også la til grunn at de hemmelige ransakingervar ulovlig. Dette er imidlertid ikke korrekt. I utvalgets kjennelsei Treholtsaken i Rt. 1992 s. 698 flg. er dette spørsmål behandletpå s. 702–706. Det fremgår her at «pengebeviset» første gang blebehandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 15. august1988 (Rt. 1988 s. 824). Begjæringen om gjenopptagelse ble da forkastetav lagmannsretten – noe som ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Spørsmålet ble på ny tatt opp av Treholti ny gjenopptagelsesbegjæring, idet det ble anført at beviset varfremskaffet ved en ulovlig ransaking, men dette førte heller ikkefrem (R. 1992 s. 698). Utvalget bemerket at ransakingene ble gjennomførti strid med bestemmelsene i loven fra 1997, men uttalte:

«Utvalget legger til grunn at det ikkerent faktisk var noe til hinder for å varsle Treholt, men at manav hensyn til etterforskningen ikke fant det formålstjenlig å varsleham.

Kjæremålsutvalget er kommet til atdet må anses utelukket at manglende varsel kan ha innvirket på dommentil skade for Treholt, jfr. Straffeprosesslovens § 391 nr. 1. Deter ikke nødvendig for utvalget å ta stilling til spørsmålet om deti forbindelse med ransakingen ble foretatt straffbare handlingerav representantene for politiet eller påtalemyndigheten.»

Det ble også pekt på at gjenopptagelsesspørsmåletderfor må sees i sammenheng med spørsmålet om det var adgang tilå føre de bevis det her dreier seg om.

Samlet sett er den foreliggende boket direkte imponerende faglig verk. Boken vil tjene som et oppslagsverkmed detaljopplysninger og henvisning til teori og praksis på demange fagområder som er behandlet.

Boken bør ha en langt videre leserkretsenn det jeg har nevnt innledningsvis – den tvil ha meget stor nytteverdifor blant andre journalister og politikere. Den bør inngå som obligatoriski ethvert juridisk bibliotek.