Kvalitetsssikring i rettsvesenet En stor mulighet for vår nye justisminister til å sette spor

I mange sektorer er det sterk bevissthetom mulighetene som ligger i kvalitetskultur og forbedringer. Rettsveseneter et system med lange og fastlåste tradisjoner. Når oppgaven erå skape rett er det ikke så greit å gjøre feil. Feil blir normaltrettet opp i ankeinstansen. Dermed blir det rett likevel, ingenbør tro noe annet. Men tilliten blant folk er svekket etter flerealvorlige justismord. Såpass alvorlige at det kan ha skapt en betydeliguro og frykt i rettsvesenet overfor å måtte erkjenne ytterligerefeilgrep i fortiden.

Feiler råmateriale for forbedring

Fortidens feil kan man ikke gjøre noemed – annet enn å skape tillit til at man gjør sitt ytterste forå hindre at de skal gjenta seg. Det som gir prestisje er ikke åvære feilfri – det er det ingen som er – men at redelig vilje tilsannhet er fremste ambisjon. Det vil bety mye for tilliten om folkkan føle seg trygge på at rettsvesenet, om noen skulle være uskyldigdømt, ikke styres av prestisje på egne vegne. Folk må kunne stolepå at de ressursene som er bevilget til å verne borgerne mot kriminalitetikke misbrukes til å dekke over gamle synder. Med sin omfattendebakgrunn fra privat næringsliv kan den nye justisministeren ha godeforutsetninger for å tilrettelegge banebrytende reformer ut fraviten om hvor viktig en kultur og rutiner for kvalitetssikring er– og den økonomiske siden, hvor mye som kan være å spare og å tjeneher.

Justisministeren skal ikke gripe inni enkeltsaker, men kan og bør ta frem igjen hvitboken som professorHenry John Mæland i 2007 leverte i Fritz Moen-saken. Hvitboken visteat det var begått utrolig grove feil og justisministeren den gang,Knut Storberget, lovet høyt og hellig at nye tiltak skulle sikremot gjentagelser. Hva er verdien av en slik utredning om rettssystemet– herunder Gjenopptakelseskommisjonen – ikke bruker den til læring?Den fortsatte tvisten rundt drapsdommen mot Fredrik Fasting Torgersenavdekker at lite er skjedd. Hans sak inneholder like alvorlige sviktog feil som i Moen-saken og viser hvor liten evne og vilje systemethar til å lære av feil. Det er urimelig krevende å få rettet enuriktig straffedom. I Torgersen-saken ble en ny begjæring om gjenopptagelsei juni 2017 oversendt til statsadvokatene i Oslo for uttalelse medfrist til september 2018. Det er en ytterst frustrerende tanke atpåtalemyndigheten trolig vil sette inn et enormt krafttak for åprøve å redde sitt eget skinn – enda en gang.

Justisvesenets manglende tradisjonerog kultur for kvalitetssikring må nå tas på alvor i form av rutinerfor et løpende lærings- og forbedringsarbeid. Mye verre enn at dommerblir feil er det å ikke lære av dem, bruke dem til å bli bedre,forebygge gjentagelser. Leger bruker obduksjon som et selvsagt hjelpemiddelfor å lære om diagnoser og behandlinger, avdekke feil og forbedringsmuligheter,bli bedre. Hva om vi kunne få en egen analyseenhet i Gjenopptakelseskommisjonen somkunne drive systematisk obduksjon av straffesaker, spesialister somkunne se etter mønstre og gode «skoleeksempler» på typiske feil?Sjekke om de involverte, advokater, politijurister, statsadvokater ogdommere, kanskje kommer til kort i vitenskapelighet, resonnementerog metoder?

En utredning fra Straffeprosesslovutvalgetforeslo høsten 2016 en høyere terskel for gjenåpning i saker somhadde vært rettskraftig avgjort i over 25 år. Kostnadene og arbeidsbelastningenved alle gjengangerne i Gjenopptakelseskommisjonen angis som grunnfor å begrense adgangen til å søke. Men, er dette god økonomitenkning?Er det sant at disse sakene koster penger – eller kan Staten tvertimot spare penger og samtidig levere bedre tjenester – ved å blibedre til å oppdage og lære av systemfeil vil det bli færre feili fremtiden og penger vil spares.

Sannsynlighetsvurdering– en lumsk disiplin

For professor Ståle Eskeland ble Torgersen-sakenet forskningsprosjekt om behovet for ny metodikk, større vitenskapeligheti vurderingen av bevis. En gruppe fremragende vitenskapsfolk, medprofessor Per Brandtzæg i spissen, engasjerte seg fordi de var forferdetover juristenes analyser, slutningsdisiplin og omtrentlig skipperskjønn– og over egne kolleger og hva de hadde hevdet i retten i 1958.I 2012 rettet 273 ledende forskere innen realfag og medisin en henvendelsetil justisministeren om kvalitetssikring. Det er ikke mye som tyderpå at de ble hørt – og forstått.

En slik ny rolle som nevnt for Gjenopptakelseskommisjonenkunne påvirke tankegangen og holdningene i justisvesenet. La megillustrere med et par eksempler. Domstolene tar hele tiden stillingtil sannsynligheter, men hvor bevisst er dommerne på at sannsynlighetsteorier et fag stappfullt av lumske fallgruver? Statistisk metode ogsannsynlighetsteori vil trolig være noe Kommisjonen bør tilføresekspertise til å se nærmere på. Vi fikk tidlig faget vitnepsykologi,men hva med å innse at også dommeren selv er et vitne? Dommereniakttar og tolker det som utspiller seg i retten, men hvor storer bevisstheten om egen hjerne som feilkilde? Daniel Kahnemanns storeverk Tenke, fort og langsomt sier mye om hjernens tilbøyelighettil å generere mening, ordne inntrykkene, se sammenhenger – heltpå selvstyr. Dommere er selvsagt ikke unntatt fra disse hjerneaktivitetene.Kahnemann viser at man skal være forsiktig med å stole på sine egnetanker; det som vi selv opplever som tenkning er ofte bare etterfølgenderasjonalisering av hva hjernen har drevet med av automatiske prosesser,helt på egen hånd og utenfor vår kontroll. Flere eksempler hos Kahnemanner fra dommeres vurderinger og taler for at dommerpsykologi er ettema med krav på interesse.

I sin bevisutredning i Torgersensakeni 2005 avdekket professor Eskeland en viktig systemfeil nettoppinnenfor sannsynlighetsteori; likhetstrekk kan virke påfallende,interessante, men statistisk vurdert er tilfeldige og uten beviskraft.For å kunne trekke holdbare slutninger om sannsynlighet må man hakunnskap om forekomst og hyppighet i virkeligheten. Det krever treningi statistisk metode å vurdere sannsynlighet riktig, sier Kahnemann,og tilføyer: svært få har slik trening.

Dommere må bli flinkere til å tvilepå sakkyndige og stille noen metodiske grunnspørsmål, for eksempelom sakkyndige slutninger har tilstrekkelig empirisk grunnlag. Vihar i norsk rettshistorie hatt saker hvor personer er funnet skyldigi overgrep mot barn, hvor det senere har vist seg at det ikke haddeskjedd noe overgrep. Medisinsk sakkyndige i et bestemt fagmiljøhadde i en sak trukket slutninger av «påfallende» merker i pikersunderliv. Senere forskning viste at merkene var helt vanlig hospiker – dommerne skulle ha vært på vakt og reist spørsmål om desakkyndige konklusjoner hadde grunnlag i holdbar empiri. Og de børoftere vise sunn tvil overfor «ekspertisen», det bør ikke forbausenoen at for eksempel «bite marks»-analyse er endt som dårlig vitenskap,«junk science».

Eskelands resonnementer om en grunnleggendesvikt i å forstå sannsynligheter, i norske rettssaler og troligover hele verden, var et hovedpunkt i kravet om gjenopptakelse i2005. Resonnementet må ha vært for nytt og for vanskelig. Det varet hovedargument, men ble likevel ikke analysert og vurdert av Gjenopptakelseskommisjonenda den i 2006 avslo gjenopptakelse. Forhåpentlig ville kommisjonen,med egen vitenskapelig ekspertise, ha skjønt argumentet. Kommisjonen haddeplikt til å skjønne det, og vise at den hadde skjønt det. Dens avslagi 2006 fylte ikke lovens krav til begrunnelse – det gjorde heller ikkedet gjentatte avslaget i 2010. Da Eskeland døde i 2015 var det fortsattikke oppfattet.

Prosessuellplikt til å vurdere – og begrunne

Når saken nå skal vurderes på ny mådet må gis en begrunnelse. Det er uholdbart at påtalemyndighetennærmest på automatikk hevdet, om den nye begjæringen om gjenåpningav Torgersensaken i juni 2017, at «mye synes å være likt» de tidligerebegjæringer. I i et nytt innlegg i september 2017 protesterte advokatSchiøtz kommisjonen mot å la påtalemyndigheten slippe så lett unna:

Vi forutsetter at hvis statsadvokateni fortsettelsen vil anføre tidligere behandlinger som et genereltargument mot gjenåpning, vil han foreta en konkret påvisning avhvor de anførslene som er gjort gjeldende i begjæringen, tidligereer blitt behandlet, og hvor de er drøftet i overensstemmelse medstraffeprosesslovens regler.

I 1958 var vitenskapen avgjørende forat Torgersen ble dømt. Hvorfor la etterfølgerne i påtalemyndigheten,en helt ny generasjon statsadvokater, overfor nytt materiale ognye spørsmål over førti år senere, så utrolig mye energi og prestisjened i å hindre at saken fikk en ny prøvning? Motstanden mot å retteen tidligere dom synes å stige med antall kolleger som tidligerehar tatt feil. Når etatene så ofte uteblir fra faglige møter somskal obdusere og trekke faglige lærdommer fra omstridte saker, foreksempel Torgersen-saken, antyder det en enorm motstand i systemet,en uvilje mot å innrømme feil og lære.

Den nye justisminister kan ikke gripeinn i Torgersen-saken, men han kan ta opp de diskusjonene om systemetsfunksjonsmåte som saken roper på. Stillingsansvaret for tilsattei rettsvesenet er å beskytte rettsstaten. Det er både et overgrepmot uriktig dømte personer og en klar tjenestefeil å bruke statensressurser for å verne eget renommé. Wara har grunn til å sjekkeom det kanskje nettopp er det som har skjedd.