Eks-lensmann og påtalejurist former Politi-Norge

En stor del av politireformen er samlet i «Prosjekt nye politidistrikter (PNP) og ble tidligere ledet av Håkon Skulstad. Tidligere i år fikk han jobben som assisterende politidirektør. Sjøholt-Sandvik (45) tok da over som PNPs leder.

– Endringene i politidistriktene gjennom omorganisering og standardisering av arbeidsprosesser, føles både viktig og riktig. Vi legger nå grunnlaget for fremtidens politiarbeid i Norge, og etablerer en modell som skal gjøre at politiarbeidet utvikler seg i takt med samfunnsendringene, sier Sjøholt-Sandvik.

Juristkontakt møter henne i hjertet av Politidirektoratet, etter å ha gått gjennom en sikkerhetskontroll som ville fått sikkerhetskontrollene på flyplassene til å blekne i forhold. Lederen for Prosjekt nye politidistrikter er engasjert, direkte og kunnskapsrik. Hun beretter om bakgrunnen for arbeidet som nå gjøres.

– Erfaringer har vist at noen politidistrikter holder høy kvalitet på ett eller flere områder i sitt politiarbeid, mens andre holder høyere kvalitet på et annet område. For å unngå at tilfeldigheter rammer publikum avhengig av hvor i landet man befinner seg, er det nå samlet beste praksis fra hvert distrikt som er gjort til en standard alle politidistriktene nå må strekke seg mot. Målet er at den som anmelder en voldtektssak på et lite sted skal få den samme høye kvaliteten på etterforskningen og påtalevurderingen som hvis man leverer anmeldelsen i en storby. Ved å hente ut den beste praksisen og samle fagkompetanse, skal vi sikre at politiarbeidet holder et kvalitetsmessig godt nivå over hele landet, sier Sjøholt-Sandvik.

For å få tak i den beste praksisen ble i alt omlag 75 ansatte som representerte effektivt politi- og påtalearbeid rundt om i politidistriktene innbeordret av POD til PNP for å jobbe med utarbeidelse av funksjonsbeskrivelser. Eva Sjøholt-Sandvik var en av dem.

– POD hentet inn fagfolk fra forskjellige fagområder som jobbet med å standardisere arbeidsprosessene i form av utarbeidelse av funksjonsbeskrivelser. Vi endte til slutt med 44 funksjonsbeskrivelser. Seks av disse funksjonene er prioritert i år fordi vi mener de har en indre sammenheng og kan være en drivkraft i reformarbeidet videre. Disse skal innføres i alle politidistriktene i år, sier Sjøholt-Sandvik.

Politikontakter

Etablering av politikontakter er en av de seks funksjonene som alle distriktene skal ha, og som er i rute. Politikontaktene består av politifolk som har spesielt ansvar for «sin» kommune.

– Fra 15. juni har alle kommunene fått på plass en politikontakt. Politikontaktene skal styrke samarbeidet mellom politiet, kommunene og andre samarbeidsaktører. Politikontakten skal sammen med den enkelte kommune jobbe forebyggende, følge opp avtaler og ha faste møtepunkter. Særlig på steder hvor man ikke har hatt noen lensmann vil politikontakten komme som en styrking av kontakten mellom politi og kommune, sier Sjøholt-Sandvik.

– Det er vel noe av den sterkeste kritikken mot politireformen – at folk frykter at politiet skal miste lokalkunnskapen og kontakten?

– Det har derfor vært viktig for oss å få på plass politikontakten tidlig. Det har vært viktig å iverksatte den før lensmannskontorer avvikles slik at lokalsamfunnet hele tiden opplever et tilstedeværende politi, sier PNP-lederen som forteller at politikontakten også har nær sammenheng med politiråd.

– Politirådene er en annen av de arenaene hvor politiet samarbeider tett med kommuneledelsen for å forebygge kriminalitet, og både politikontakt og politiråd er blant fokusområdene våre i 2017, sier Sjøholt-Sandvik.

En annen av de seks funksjonene som politidistriktene skal sikre oppstart på i år har funksjonsbeskrivelsen «etterretning».

– En viktig del av det er å sikre et omforent situasjonsbilde. Etterretningsfunksjonen henger tett sammen med politikontakten fordi man, for å kunne få et godt situasjonsbilde, er avhengige av å ha en god dialog med lokalmiljøet i kommunene. Det skal ikke være slik at politiet sitter alene med et inntrykk av hva som er problemområdet hvis det ikke er overensstemmende med det man opplever lokalt. Den gjensidige dialogen rundt hva som er utfordringene lokalt blir derfor viktig, sier Sjøholt-Sandvik.

Tjenesteplanlegging

Tjenesteplanlegging er en annen av de seks prioriterte funksjonene.

– Tjenesteplanlegging handler om at vi skal sikre at vi har den riktige kompetansen på rett sted til enhver tid. Tjenesteplanleggingen skal gjøres i tråd med de planene man har for polititjenesten. Ønsker man at det skal være fokus på det forebyggende arbeidet så må man også sikre at man har riktig kompetanse og riktig antall folk tilstede på de områdene hvor man har de største utfordringene, sier Sjøholt-Sandvik som mener denne funksjonen henger tett sammen med hvordan PNP ser for seg at politiets operasjonssentraler skal jobbe i tiden som kommer.

– Operasjonssentralene er den fjerde av de seks funksjonene som prioriteres i 2017.

Det etableres 12 nye operasjonssentraler en i hvert distrikt, og det er gjennomført opplæring ved PHS for alle ansatte. De nye operasjonssentralene får høyere bemanning og ansatte med enda bedre kompetanse, sier Sjøholt-Sandvik.

Politipatruljen utgjør den femte funksjonsbeskrivelsen.

– Den er sentral i reformarbeidet og henger tett sammen med «Prosjekt politiarbeid på stedet» som er et av prosjektene i Nærpolitireformen. Politipatruljens største endring når det gjelder arbeidsmetode er at den skal ha et større og mer helhetlig ansvar for straksetterforskningen. Bevissikring på stedet og ansvar for å følge opp etterforskningen. Vi kaller det å jobbe etter den gamle lensmannsmodellen, sier Sjøholt-Sandvik.

Selv jobbet hun tidligere som lensmann i Lurøy og Træna.

– Jeg var lensmann der fra 2005 – 2007 – i det som den gang var Helgeland politidistrikt, og som nå er en del av Nordland politidistrikt. Og det er hjemstedet mitt. Det er der jeg har familien min. Jeg kommer fra Lurøy.

– Så en tidligere lensmann leder nå utrulleringen av nærpolitireformen. Skal dere klare å gjennomføre dette uten at det blir mindre kontakt mellom politi og befolkningen da?

– Ja. Og det har jeg virkelig tro på. Gjennom politikontaktordningen opplever jeg at vi tar det beste fra lensmannsetaten med oss videre.Noen hevder at man får mindre kontakt med lokalbefolkningen fordi man legger ned lensmannskontoret. Mange steder har kontorene vært lavt bemannet og i liten grad bidratt til utøvelse av polititjenesten. Så det som ønskes oppnådd er å få færre kontorer– og flere som kan være ute og faktisk ha kontakt med publikum. Flere politipatruljer og flere politikontakter ute. Politikontakten vil som mange lensmenn, ha god kontakt med lokalsamfunnet og med skolene, barnevernet, med kommunene. Som lensmann opplevde jeg ofte at det var veldig stille på kontoret. Det var ikke ofte noen kom innom for å levere en anmeldelse eller søke om pass. Det skjedde jo, men sjeldent. Jeg fikk kontakt med publikum fordi jeg kjørte politibåt mellom alle de 13 bebodde øyene og tettstedene – og snakket med folk. Det var sjelden snakk om å kalle folk inn til et avhør på kontoret. Ofte reiste jeg ut og tok avhør hjemme hos folk hvis det var behov for det – både vitneavhør og mistenktavhør. Å være synlig politi i bygda tror jeg ikke handler om kontoret – men om å faktisk være der. At du går på butikken – at du bruker politibilen – eller politibåten – at du snakker med folk, at du møter på skolen for å snakke om alkohol i russetida – og liknende ting. Å haalle de dialogene som lensmenn har mange steder.

– Tenker du at lensmannen i deg er med på dette da – i utrullingen av politireformen?

– Ja. Det føler jeg. Den erfaringen jeg gjorde meg som lensmann – den har jeg hatt med meg i politiet og i all jobbing i politiet i ettertid – som kanskje noe av det mest nyttige jeg har gjort meg. Å jobbe som påtalejurist er fjernt fra det å være lensmann – og det å kunne ha de to ytterpunktene gjør det lettere å se sammenhenger og utfordringer og vite hva det handler om i praksis. Det er en erfaring som er viktig for å kunne gjøre den jobben jeg gjør i dag.

Felles straffesaksinntak

Den sjette av de standardiserte funksjonene som skal innføres i politidistriktene i år berører påtalejuristene spesielt. Politidistriktene skal opprette felles straffesaksinntak (FSI).

– Formålet er å se alle straffesakene i distriktet i sammenheng for å kunne prioritere riktig og sette inn riktig innsats fra start. Saker mottas og etterforskning utføres på forskjellige steder både geografisk og innen spesialområder, og det kan gjøre det krevende å holde oversikt og å bruke ressursene på de mest prioriterte områdene og der hvor de mest krevende sakene finnes, sier Sjøholt-Sandvik.

Hun forteller at et annet av formålene med felles straffesaksinntak i tillegg er å støtte patruljen i straksetterforskingen.

– Hjelpe den med å få gjennomført straksetterforskning. Også er det å skulle sikre en god oppfølging av straffesakene innledningsvis. Å få riktig kompetanse og riktig ressursbruk på en sak fra starten av, sier Sjøholt-Sandvik.

Hun forteller også at felles straffesaksinntak skal innebære et godt samarbeid mellom politi og påtale. I et felles straffesaksinntak skal det være både påtale- og politifaglig etterforskningsledelse tilstede som på hver sin måte kan bidra til de faglige vurderingene og støtte patruljen i deres arbeid. Her er tanken at det skal være tett samarbeid både mellom felles straffesaksinntak og politipatruljen – og også mellom felles straffesaksinntak og operasjonssentralen som styrer over ressursbruken, sier Sjøholt-Sandvik.

Alle de seks funksjonene skal ha oppstart i samtlige av landets 12 politidistrikter innen utgangen av 2017.

– Det er et ganske ambisiøst mål. Spesielt for innføring av felles straffesaksinntak som innebærer en krevende kvalitetsheving for distriktene, og spesielt i de store distriktene som har høyt antall straffesaker og må bemanne FSI i tråd med det. Dette handler likevel ikke bare om ressurser, det er forbedring av arbeidsprosessen som er det viktigste. Finnmark har opprettet et felles straffesaksinntak og er i gang. Oslo har nettopp startet opp med sitt, men der har de hatt en liknende utgave tidligere ved «Oslo jour». Det pågår også en pilot med innføring av felles straffesaksinntak i Bergen, hvor de høster erfaringer som de andre distriktene kan gjøre seg nytte av når de går i gang, sier Sjøholt-Sandvik.

Påtalejuristene

– Hvordan blir behovet for påtalejurister i denne sammenhengen – større eller mindre?

– Jeg kan ikke se for meg at det blir behov for færre påtalejurister. Antallet straffesaker er jo det samme. Målsettingen er at vi skal jobbe ned restanser og få bedre kontroll på straffesaksporteføljen på nasjonalt nivå. Så det er ikke noe som tyder på at det er behov for færre. Men når det gjelder jourtjenesten spesielt – når man har slått sammen distrikter – så vil det ligge til rette for å ha en felles jourtjeneste. I tillegg vil det flere steder vil bli mer aktiv tjeneste på natt, helg og kveld.

I Oslo har det vært aktiv jourtjeneste på kveld og natt i mange år, og behovet for dette ellers i landet vil kunne øke i takt med distriktenes størrelse og aktiviteten på operasjonssentralene og felles straffesaksinntak, sier Sjøholt-Sandvik som begynte å jobbe som påtalejurist i Oslo politidistrikt etter to år som lensmann på Lurøy. Etter et år på trafikkseksjonen i Oslo, jobbet hun seks år på Grønland politistasjon. Som politiadvokat i ransgruppa der jobbet hun blant annet med barneranssakene som ble mye omtalt i mediene, før hun fungerte et halvt år som påtaleleder på Grønland. Sjøholt-Sandvik fikk deretter jobb som påtaleleder i Skien, i gamle Telemark politidistrikt. I mars 2015 ble hun innbeordret i Prosjekt nye politidistrikter hvor hun nå er ansatt som leder.

– Du virker tøff. Var du involvert i mange basketak som ungdom på Lurøy?

– Nei. Og det var jeg heller aldri som lensmann, men jeg var bekymret for det da jeg kom dit at jeg kunne havne i noen sånne situasjoner – så jeg husker at jeg hadde en førstebetjent som jeg jobbet sammen med, og vi snakket om det. Han sa: «Jeg har vært 25 år i politiet. Jeg har vært i slåsskamp en gang. Så hvis du kan snakke med folk – så behøver du ikke å slåss». Det ble på en måte også mitt mantra – at det meste kan løses ved at man snakker med folk.