Politireformen Det nye politiet

Krisen er tilsynelatende av organisatoriskog operativ karakter. Men det er også en identitetskrise blant politifolk,en tillitskrise mellom befolkning og politi, og mellom ulike grupperinternt i etaten, og en gryende demokratisk krise i et samfunn hvortidligere gitte standarder og autoriteter stilles under diskusjon.Hvilken retning beveger politiet seg i møte med disse krisene?

Dette er tema for min siste bok «Politii krise». Jeg følger utviklingen i politiet etter 22.juli 2011 ogprosessene rundt de forandringer som er initiert. Det mest påfallendemed utviklingen er den økte sentraliseringen, bevæpningen og overvåkingen. Slikjeg ser det er denne utviklingen mer knyttet til vårt eget nasjonaletraume 22.7 enn til den internasjonale utviklingen. Politiets innstrammingeroverfor seg selv og befolkningen rettferdiggjøres av politiske ogpsykologiske strømninger i samfunnet. Det er ikke reell sikkerhetvi snakker om, men kampen om sikkerhetsillusjonene og innflytelseni statens maktapparat.

Nasjonale kriser rokker ved statensautoritet og befolkningens forestillinger om staten som en stabilbeskytter av deres liv. At staten rystes i sine grunnvoller av terrorskaper ikke bare en maktkrise for staten. Det skaper en identitetskrisefor befolkningen og statens representanter. Autoritet og identitetmå derfor gjenopprettes for enhver pris. Reaksjonen fra statensmaktapparat er gjerne overdrevet, både innenfor og utenfor statensgrenser, slik vi ser i Europa nå. Drevet av panikken innføres ulikeformer for unntakstilstand, hvor demokratiet undermineres ellersettes helt ut av spill i form av midlertidige tiltak.

I Norge utløste 22.7 offentlige granskningerog høringer. I august 2012 ble politiets omdømme og selvfølelseknust av 22.juli-kommisjonen. Politiets kultur, holdninger og ledelsevar høyst problematisk, ble det slått fast. De manglet aksjonsvilje,pliktfølelse og autoritet. For mange politifolk var det som å sitil dem at deres arbeid og profesjon var helt verdiløs i samfunnet.Men Gjørv-kommisjonens rapport var en særdeles grov generaliseringav forholdene i norsk politi. De behandlet i realiteten svært avgrensededeler av organisasjonen. Rapporten var ingen organisasjonsanalyse,den var en politisk granskning ment for å gjenopprette folkets tillitttil statsapparatet.

I Gjørv-rapporten framstiller man etpolitikorps som ikke klarer å koordinere ressursene tilstrekkeligtil å få en rask og samordnet respons på det som utfolder seg før ogunder den 22.juli 2011. Dette utgjør et komplekst organisasjonsmessigproblem. Kommisjonen så det ikke som sin oppgave å analysere ogforstå de prosessene som utgjorde dette komplekse organisasjonsproblemet.Det hadde de heller ikke fagkompetanse til. Kommisjonen besto stortsett av jurister og historikere – verken organisasjonsforskere ellerpolitiforskere deltok. De omtalte derfor organisasjonsproblematikkeni generelle ordelag som problemer knyttet til kultur, holdningerog ledelse. Under Stortingets høringer i etterkant klarte ikke utvalgslederenå svare skikkelig på hva de hadde ment med dette.

I stedet falt kommisjonen inn i et velkjentog kontraproduktivt spor. De hoppet fra beskrivelser av hendelsertil en tiltaksliste som var frakoplet de komplekse organisasjonsrealitetene,uten først å analysere hvorfor realitetene ble slik de ble. Tiltakenevar konstruert innenfor en intetsigende lederretorikk hvor mer oversiktlige strukturerog et mer avansert målstyringssystem skulle være løsningen på alleproblemer. Forslagene var fjernet fra de reelle daglige utfordringeri organisasjonen. I sin iver etter å plassere ansvar i hierarkietog strukturen, endte også kommisjonen med å la viktige spesialenhetersom beredskapstroppen slippe for lett, mens små politidistrikt somNordre Buskerud ble gjort til syndebukker.

Den logiske konsekvensen av disse manglenevar at man burde satt i gang en dypere og bredere analyse av dekomplekse organisasjonsprosessene. Da kunne man hatt et håp om åbygge kunnskap som basis for eventuelle nye forslag til utviklingav politiorganisasjonen.

Dessverre fulgte man ikke denne linjen.I etterkant av 22.juli-kommisjonen fant daværende regjering riktignokut at man behøvde en dypere analyse. Men igjen tok man ikke på alvordet som var det kunnskapsmessige behovet – en analyse av de komplekseorganisasjonsprosessene som frambragte en for lite samordnet responsi politiet på en stor uventet terrorhendelse. I stedet satte manned et utvalg stort sett bestående av karrierebyråkrater – inkludertden nyutnevnte politidirektøren – med oppdrag å si noe om hvordande mente politiet burde organiseres og styres rent formelt. Dethadde selvsagt en viss interesse, men i forhold til det opprinneligeproblemet var det marginalt.

Sluttproduktet (Politianalysen) endteda også som et ganske usammenhengende dokument dersom man skullekreve at det skulle være en organisasjonsanalyse. Det var litensammenheng mellom utgangspunktet (22.7 og kommisjonsrapporten),problemstillingen (mer effektivt og kvalitativt bedre politi), hvaanalysen undersøkte (måltall for politiorganisasjonen), de metodenesom ble brukt (en slags kvantitativ analyse) og det faglige grunnlagetfor analyse og drøfting av funn opp mot problemstillingen. Teorivar så å si fraværende, noe som betydde at utvalget stort sett bygde påsine egne spekulasjoner til å tolke resultater og framsette de konklusjonerman kom fram til. Analysen framsto dermed som faglig snever, mensden konkluderte bredt. Den var ukritisk og full av metodiske feil,blant annet feilet den i å uttrykke hva analysens begrensningervar, hvorfor viktige deler av organisasjonen var ekskludert, hvatolkningen bygde på teoretisk, hvilke alternative tolkninger som kunneeksistere, samt drøfting og kritikk av utvalgsmedlemmenes egne ståstedog profesjonelle interesser i analysen.

Analysen var imidlertid helt i trådmed utbredte ønsker i det politiske og byråkratiske miljøet om åta tilbake makten fra fagforeningene og de mer eller mindre autonomepolitimestre i kjølvannet av den såkalte politikonflikten som pågikkomtrent fram til 22.7. Makten skulle samles der sentralpolitikereog byråkrater mente den burde ligge: i departementene og direktoratene.Med 22.juli-kommisjonens rapport og Politianalysen som grunnlagfor endringsarbeidet i politiet, sto man med et grunnlag som varfaglig svakt, men politisk forståelig. Da etter hvert Politireformen skulleutarbeides sto vi overfor en politisk endringsprosess, ikke en prosesssom var faglig begrunnet.

Politianalysens organisasjonstenkningvar bygd på troen at komplekse organisasjoner kan utvikles på enenkel måte, i henhold til en sentral langtidsplan. Det finnes ikkeholdepunkter for dette i forskning. I organisasjonsforskningen harman tvert om i mange tiår pekt på at organisasjoner er komplekse,ikke enkle, og følgelig at kunnskapen om organisasjoner må væremangedimensjonal, beslutningsgrunnlaget og beslutningene likeledes.Det betyr at politiske beslutninger om politiet ikke bør være endelige,fullstendige eller såkalt helhetlig, fordi det gir ingen meningi en dynamisk og stor organisasjon i et dynamisk samfunn. Vi hardessverre sett litt for mye de seneste årene av politikere som ikkeforstår dette, men som bare vedtar gigantiske reformer uten tankepå de praktiske følgene.

Alternativet til statiske skriveborddesigner åpenbar, men ikke rett frem å utøve i praksis: Beslutningenebør være prosessuelle, det vil si de bør tas skritt for skritt, åpnefor eksperimentering, variasjon, utviklingsprosjekter osv. Ikkeminst, de bør underkastes forskning som er kontekstuell, det vilsi at kunnskapen utvikles om og i den sammenhengen man er interesserti. Det nytter ikke å gå til England, Nederland og Finland og plukkeen bit her og der for å få svar på hvordan det norske politiet skalutvikles, slik man gjør i politianalysen. Dette universalprinsippeter ytterst tvilsomt. Organisasjoner og mennesker oppfører seg ikkelikt uavhengig av tid og sted, kultur og samfunn.

Man burde tatt sikte på å skape læringskulturermed interesse for reelle forbedringer i tjenestene, organiseringenog ledelse, i stedet for en sentraldesignet «one size fits all»som ble framsatt. I politianalysen var det en klippetro på at barealt blir likt, standardisert og udiskuterbart, så vil all uro, dynamikk,uforutsigbarhet og usikkerhet forsvinne både i samfunnet og i politiet.Slik ble Politireformen bygget på en illusjon. Nå skal den settesut i livet.

Artikkelforfatteren er professor iorganisasjon og ledelse ved Universitetet i Nordland og HiOA. Hanhar tidligere utgitt flere bøker. Boka «Politi i krise: Spilletom norsk politi etter 22.juli 2011» kom på Fagbokforlaget 1. desember.Kronikken inneholder noe bearbeidet tekst fra boka.