Bok med spennvidde i bidragene

«Voldgift er ein avtalt prosess. Partarkan avtale at ein privat domstol skal avgjera ein framtidig eller allereieoppstått rettstvist mellom dei med bindande verknad. Slik privattvisteløsning er ein naturleg konsekvens av det grunnleggande prinsippetom avtalefridom».

Slik starter redaktørene forordet i denneboken. Det kan tillegges at formålet med den bruk av avtalefrihetensom skjer ved inngåelsen av voldgiftsavtalen er prosessuelt. Detprosessuelle formålet består nettopp i den «omdirigeringen» av prosessformen fraalminnelig til privat rettergang som voldgiftsavtalen gir grunnlagfor.

Boken har som undertittel – «Voldgifti praksis». Det foreligger allerede en god del norsk litteraturom voldgift, herunder fra nyere tid; to kommentarutgaver (Høgetveit Bergmfl og Kolrud mfl) og mer forskningsbaserte arbeider fra blant annetGiuditta Cordero Moss og undertegnede, men dette innebærer på ingenmåte at «Avtalt prosesss» ikke har et publikum. Boken, som egentliger en artikkelsamling, omhandler en rekke, enkeltstående emner ogrettsspørsmål som fortjener å bli belyst, spesielt med henblikkpå den praktiske forankringen.

Boken inneholder 27 bidrag fra i alt36 forfattere, de fleste med betydelig erfaring fra voldgiftsprosesssom advokater og/eller dommere. Det ligger i saken at når formåleter å gi en fremstilling med hovedvekt på en praktisk tilnærmingtil voldgiftsinstituttet, er det ikke meningen at bidragene jevntover skal ha forskning som formål eller nivå. Likevel er det grunntil å betone at flere av bidragene holder et høyt faglig nivå, oglike gjerne vil kunne bli bedømt med vitenskapelige øyne. Uten åha til hensikt å regne opp uttømmende, vil jeg trekke frem bidragenetil Ivar Alvik (Voldgift mot stater), Amund Bjøranger Tørum (Voldgiftsavtalenssubjektive grenser) og Herman Bruserud (Avtalt (re)forhandling somprosessforutsetning).

Bidragene skiller seg også på annen måte– enn i relasjon til forskning og det praktiske – fra hverandreinnholdsmessig. En del av bidragene er ganske korte og gir en oversiktover hvordan forskjellige institusjonelle voldgiftsinstitusjonerfungerer (LCIA-voldgift, ICC-voldgift, SCC-voldgift og voldgifti regi av Oslo Handelskammer). Andre tar for seg utvalgte problemstillingerved tolkningen av voldgiftsloven, eller mer almene spørsmål i internasjonalvoldgift. Plasshensyn er til hinder for en referanse til forfatterneog bidragenes tittel og nærmere innhold.

Jeg vil si at noe av bokens force nettopper spennvidden i bidragene. Jurister som i det daglige arbeidermed voldgift- eller voldgiftsrelaterte problemstillinger, vil finneflere bidrag i boken av interesse. Den anbefales derfor til dissegruppene, samt til alle som på annen måte har en interesse for voldgiftsinstituttet.