Blind advokat i fru Justitias tjeneste

Dette intervjuet med Lars Marius Heggberget er fra 2017

Selv om Heggbergets historie tilhører sjeldenhetene kan vi alle bli påført en eller annen funksjonshemming. Ulykker, genetisk betingede faktorer eller sykdom kan frata oss livsfunksjoner vi alle tar som gitt, og for den som har synet i behold er det vel knapt nok mulig å forestille seg en tilværelse uten mulighet til å bruke synssansen.

Tilrettelegging fra det offentlige og arbeidsgiver kan være avgjørende for at den som rammes gis et reelt valg til å kunne fortsette å delta i arbeidslivet. Tilrettelegging kunne Heggeberget benytte seg av etter hvert, men for en person som er vant til i stor grad å klare seg selv, vil også erkjennelsen av å bli avhengig av hjelp fra andre kunne være sår og vond å kjenne på.

– I tillegg til resignasjonen, fortvilelsen og sorgen over å bli helt blind var det en vond følelse å innse at jeg nå ble helt avhengig av andre. Men det er likevel noe man må svelge dersom man skal komme seg videre, selv om jeg virkelig måtte øve meg på å klare å ta imot hjelp, sier Lars Marius Heggberget.

Han ønsker Juristkontakt velkommen i sitt kontor hos Kommuneadvokaten i St. Olavs gate i Vika i Oslo. Her begynte han å jobbe i 2004. Arbeidsoppgavene var å være rådgiver i rettslige spørsmål og å føre rettssaker for Oslo kommune.

– Jeg følte at jeg hadde nådd mine faglige mål, og trivdes godt, med gode kollegaer og tilfredshet rent faglig, sier Heggberget som har jobbet som jurist siden 1998.

Som følge av sykdom ble han imidlertid rammet av synssvekkelse, og da den erfarne advokaten var i slutten av 30-årene, forverret situasjonen seg.

– Fra 2010 var jeg sterkt svaksynt. Men med noe sekretærhjelp og synsforsterkende hjelpemidler klarte jeg meg ganske godt, også på slutten av den perioden jeg så. Selv om det etter hvert ble stadig mer utfordrende å prosedere i retten var jeg også i Høyesterett som svaksynt, sier Heggberget foran en kontorpult med noen flere elektroniske dippedutter enn hva som er vanlig på en kontorpult, men ikke overraskende mye mer.

Her står en lesemaskin som skanner papirark med tekst og leser opp teksten høyt over en høyttaler. I tillegget tastatur som overfører tekst fra dataskjermen til punktskrift.

– Punktskrift har jeg ikke lært meg helt ennå, sier Heggberget som kom tilbake i 60 prosent stilling, og som nå har økt stillingsandelen til 80 prosent. Den resterende delen dekkes av arbeidsavklaringspenger fra NAV.

Store fremskritt

Selv om han tidligere hadde levd med svekket syn ble tilværelsen helt snudd på hodet da han ikke lenger kunne se noe.

– Overgangen fra å være sterkt svaksynt til å bli helt blind er vanskelig å beskrive, sier Heggberget som ble operert i et forsøk på å redde restsynet.

Utfallet ble i stedet total blindhet og et konstant mørke uten mulighet til å registrere lys.

– Så mye som 80 prosent av sanseinntrykkene våre kommer gjennom synet. Da det ble klart at synet var tapt for alltid gled jeg inn i en tilstand av selvmedlidenhet, sorg og sinne. Jeg turte heller ikke å gå ut, av frykt for at jeg kunne falle ned en trapp eller ned i en grøft. Jeg måtte lære meg å «gå» på nytt. Noe som tar all energi når du ikke kan se. Jeg var utmattet hele tiden. For å kunne bevege meg relativt risikofritt er jeg stort sett avhengig av at ting står på faste plasser, og at dører enten er lukket eller helt åpne. Det kan jeg nemlig høre forskjell på. Verstingen er døren som står halvveis åpen. Da kan jeg tro den er helt åpen og gå rett inn i den, sier Heggberget.

Advokaten stiller til intervju for Juristkontakt med et ønske om å kunne formidle til andre at arbeidslivet er noe man kan velge å komme tilbake til selv om man rammes av en alvorlig funksjonshemming. Da vi spør ham om han vil anbefale andre å gå tilbake i jobb etter å ha blitt satt utenfor arbeidslivet som følge av å bli funksjonshemmet lyder det ettertenksomt:

– Det må være opp til hver enkelt. Viktigst er vel å ta den tiden man trenger. Jeg trengte ett år. For meg var det så skummelt å bli helt blind at det å gå tilbake i jobb var nærmest utenkelig i begynnelsen. Jeg hadde tanker om at jeg ikke dugde lenger og vurderte å gi opp, bli ufør, og å velge et liv med lydbøker og aktiviteter hjemme. Men jeg liker å bruke hodet og å føle relevans, og tok en beslutning om å forsøke å komme tilbake i jobb. Jeg bestemte at det ikke er blindheten som skal få avgjøre, men at jeg selv skal velge å slutte selv dersom jeg vil avslutte min advokatkarriere, sier Heggberget som forteller at det var da han deltok på en tariffkonferanse i Juristforbundet våren 2016 han for alvor begynte å innse at han ville tilbake i jobb.

Pendler med fly

– Det hjalp også at jeg kunne komme tilbake til samme arbeidsgiver som ønsket meg velkommen tilbake og legger ting til rette for meg, sier Heggberget som var tilbake på jobb i løpet av høsten 2016.

I tillegg til å anskaffe tekniske hjelpemidler har Kommuneadvokaten engasjert en sekretær som på deltid hjelper ham å lese, og til å finne fram til rettskilder, blant annet på internett. Arbeidsmiljøet er også noe han trekker fram som en positiv faktor.

– De ansatte i kommunen som jeg bistår som advokat behandler meg likt, det samme gjør mine kolleger og de jeg har kontakt med i Jurisforbundet. Selv om du blir blind så er du jo den samme som før, sier advokaten som –i tillegg til jobben som kommuneadvokat i Oslo – er leder for seksjonsstyret i Juristforbundet – Kommune, hvor han var nestleder fra 2012 til 2015. Han er i dag fast medlem i Juristforbundets hovedstyre.

Fra en tilstand hvor han ikke turte å gå ut av huset høsten 2015 til dagens situasjon kan ikke beskrives som annet enn oppsiktsvekkende. Han, kona og barna har flyttet til Melhus i Sør-Trøndelag, og Heggberget pendler derfor mellom Oslo og Melhus 2–3 ganger i uka. Samtidig forbereder han seg på å prosedere en sak for Oslo kommune i tingretten i juni, blant annet ved hjelp av lesehjelp.

– Jeg har alltid likt å prosedere. Det kan fortsatt være litt åpent om det er jeg eller noen annen hos oss som til slutt fører saken for retten, men jeg gjør forberedelser for å være klar, sier Heggberget som roser sin kone og sine to stebarn som han konsekvent omtaler som barna sine.

– Jeg er svært takknemlig for den støtten familien har gitt meg. Det har vært mye endringer også for dem og jeg tror det er kjempesårt å være så nærme en person som mister synet, sier Heggberget som blir personlig når vi spør ham hva han savner mest etter at han ble blind.

– Jeg får alt det er mulig å få for å kunne jobbe, og selv om ikke alt teknisk utstyr fungerer optimalt ennå, så er jeg godt fornøyd med tilretteleggingen der. Hvis jeg skal nevne forhold utenfor jobb, så er det største tapet i mitt liv at jeg aldri mer vil få se min kone og barna inni øynene igjen, og vise versa. Det er tapt for alltid.