Venter opptil 16 måneder på å få avtjene ungdomsstraff Begår ny kriminalitet i ventetiden

Dette går fram av en «underveisrapport» gjort av Nordlandsforskning på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Rapporten viser resultatene fra en studie av 13 av 20 ungdommer som forskerne har fulgt fra og med våren 2015 og frem til utgangen av juni 2016.

I følge rapporten er det generelt mønster i de områdene som inngår i studien at det tar lang tid fra lovbruddet avdekkes og til oppfølgingen av ungdommen starter. Studien viser at det, for de 13 ungdommene som er fulgt av forskerne, tok fra fire måneder til hele 16 måneder før ungdommene fikk den oppfølgingen som ungdomsstraffen- og oppfølgingen forutsetter. I rapporten skriver forskerne følgende:

«Lang ventetid oppleves som en belastning både for ungdom og verger blant annet fordi de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om hva som skal skje. Lang ventetid før oppfølgingen settes i gang, har også resultert i at problematikken som ungdommen sliter med, har blitt forverret og at ytterligere lovbrudd har blitt begått».

Forskerne peker på flere aspekter som er tidkrevende, og at etterforskningen er ett av disse.

«De som arbeider med disse sakene beskriver at alt fra organisering og koordinering av arbeidsoppgaver til kompliserte lovbrudd, virker inn på prosessen. Påtaleansvarlig jurister og politi løfter i tillegg fram utfordringer knyttet til at ressurser, i form av bemanning og tilmålt tid, er for knappe både til å fylle «minstekrav» og til å gjøre et så grundig arbeid som de selv mener er nødvendig», skriver forskerne.

Stormøtene

Juristkontakt har gjennom flere reportasjer fulgt utviklingen av ungdomsstraff etter at den ble innført i 2014.

Ungdomsstraff er et alternativ domstolene kan bruke i stedet for bruk av ubetinget fengselsstraff overfor unge som var under 18 år da de begikk lovbruddet. Ungdom og verge skal samtykke til at ungdomsreaksjonene kan anvendes. Ungdomsreaksjonen skal bygge på en kombinasjon av gjenopprettende prosesser og tverrfaglig forpliktende samarbeid mellom konfliktråd, justissektor og offentlig hjelpeapparat, samt privat nettverk. Et innledende gjenopprettende møte, eller stormøte, hvor ungdommen møter offeret ansikt til ansikt, var innledningsvis ment å være svært sentralt i gjennomføringen av ungdomsstraff.

Rapporten som nå er lagt fram viser at de gjenopprettende møtene likevel ikke har vært mulig å gjennomføre i den grad man opprinnelig så for seg, og forskerne ber om at det blir vurdert hvorvidt disse stormøtene er hensiktsmessig å bruke i tiden som kommer.

«Et sentralt aspekt i straffereaksjonene, i alle fall på papiret, er at gjenopprettende prinsipper skal stå sentralt. Det å innlede oppfølgingen med et gjenopprettende møte setter blant annet tonen for det som skal skje videre, og gir signaler om hvor sentral gjenoppretting skal være. I praksis kommer imidlertid dette ofte på kollisjonskurs med reell ivaretakelse av gjenopprettende prinsipper både når det gjelder den som har brutt loven, og den som har vært utsatt for lovbrudd. Sammenlignet med andre stormøter i konfliktrådene, preges de gjenopprettende møtene i ungdomsreaksjonene av et fravær av berørte parter, utover ungdommen som har brutt loven og hans/hennes verge(r), og de(n) som lovbruddet har gått utover direkte. Vår studie indikerer også at tilstedeværelse av oppfølgingsteamets profesjonelle aktører på gjenopprettende møter, kan gjøre den gode dialogen vanskelig. I tillegg representerer saker med rus og brudd underveis i oppfølgingen store utfordringer, og dette tydeliggjør i spesielt høy grad hvordan en kompleks virkelighet får problemer med å passe inn i ideer om den ideelle praksis.

Fireårig studie

Studien gjennomføres i fem konfliktrådsregioner Øst-Finnmark, Salten, Nord-Trøndelag, Hordaland og Oslo/Akershus. I disse regionene følger forskerne inntil 20 ungdommer gjennom hele oppfølgingsforløpet for å få fram aspekter knyttet både til prosesser og til endringer. Studien gjennomføres over fire år og vil avsluttes mot slutten av 2018. I alle sakene deltar forskerne både på ungdomsstormøtet og på møter i oppfølgingsteamet. Hver ungdom blir intervjuet tre ganger, en gang like etter straffegjennomføringen har startet, en gang underveis, og en gang etter at straffen er gjennomført. I tillegg intervjues verger, den eller de som lovbruddet har vært rettet mot, ungdomskoordinatorer, deltakere i oppfølgingsteam, meglere og påtaleansvarlige jurister.

Den siste delrapporten er skrevet av forskerne Ann Kristin Eide, Therese Andrews, Clara Luckner Strømsvik, og Annelin Gustavsen.

De 13 ungdommene som utgjør datamaterialet er i alderen 15 til 19 år og har forskjellig etnisk og sosial bakgrunn. Kun en er jente. Sakene omfatter alt fra seksuelle overgrep og ran, til vold, trusler, tyveri og bruk og/eller salg av illegale rusmidler. Oppfølgingsperioden har vart fra seks måneder til 2,5 år. Da rapporten ble skrevet hadde fire ungdommer gjennomført og avsluttet oppfølgingen. En ungdom hadde gjennomført oppfølgingen, men var da under ny oppfølging etter nye lovbrudd, en annen hadde avsluttet etter brudd, mens to andre var under avklaring etter brudd. Fem saker pågikk fortsatt, hvorav en var under forlenget oppfølging etter brudd.

I en pressemelding skriver Justis- og beredskapsminister Per Willy-Amundsen at Nordlandsforskning sin delrapport viser at mange ungdommer har fått god hjelp så langt, men at det kan gå for lang tid fra lovbruddet blir begått til oppfølgingen starter, og at faren da er større for nye lovbrudd. Departementet skriver at dette er noe det vil ta tak i.

– Underveisrapporten gir oss god kunnskap om den faktiske gjennomføringsprosessen. Dette vil vi bruke til å foreta tiltak og justeringer slik at vi kan hjelpe flest mulig unge lovbrytere på rett vei, sier Amundsen.

105 ungdommer har fått ungdomsstraff og 648 ungdomsoppfølging mellom oppstart i juli 2014 og utgangen av 2016.