Barneranernes liv festet til film

Filmen har premiere på kino 21. oktober og følger tre av karakterene fra den såkalte barneranersaken, med fokus på hovedpersonen Noah (15). Han var en av 19 ungdommer som ble tiltalt for 25 grove ran av andre unge i Groruddalen. 12 av de tiltalte var under 18 år.

Det er regissør Jon Haukeland som har fulgt guttene etter at han ble kjent med noen av de tiltalte høsten 2013.

– På den tiden flommet mediene over av massiv kritikk rettet mot dem og deres foreldre fra høytstående politikere og andre samfunnstopper. Ungdommene ønsket å fortelle sin versjon av saken, og jeg mente det var riktig at samfunnet kunne få noe mer innsikt i de personene som var med i det media kalte«barneranersaken», sier Haukeland til Juristkontakt.

I tillegg til å skildre det aktuelle ungdomsmiljøet håper han også filmen vil skape en debatt om hvordan samfunnet på best mulig måte bør ta seg av kriminell ungdom i gjengmiljøer.

Brutaliteten som rammet de som ble ranet kom klart og tydelig fram både før, under og etter rettssaken. Ofrene var i alderen 9 – 19 år. En egen innsatsgruppe mot barneranerne ble etablert ved Stovner politistasjon våren 2013, noe som bidro til at de fleste sakene ble raskt oppklart.

Ved ett av ranene det brukt et såkalt«knokejern» – eller slåsshanske – til å true med. Andre opplevde å ha blitt holdt, sparket og slått og verbalt truet på livet. En 13-åring fikk et kne i brystet og ble tatt kvelertak på før han ble fraranet sin mobil. Det var da også hovedsakelig mobiltelefoner som ble fraranet de unge, og som oftest opptrådte de tiltalte i mindre eller større grupper, slik at de var en gjeng ranere mot enslige eller noen få ofre. En niåring ble slengt i bakken i en undergang av to ranere. Da den lille gutten lå nede, plukket ranerne mobiltelefonen fra ham.

Film på innsiden

Rettssaken mot de 19 tiltalte barneranere pågikk i seks uker i Oslo tingrett høsten 2013. To av de eldste og mest aktive barneranerne, på 18 og 19 år, ble dømt til fengselsstraffer på henholdsvis ett år og seks måneder, og ett år. Fire av de tiltalte ble helt frikjent. Enkelte av de domfelte fikk samfunnsstraff.

Alle de tiltalte fikk tilbud av politiet om å delta i oppfølgingsteam, men Noah var den eneste som takket ja. Noah, som filmen følger, ble frifunnet for flere punkter i tiltalen, men dømt til 120 dager betinget fengsel for å ha ranet en gutt sammen med tre andre.

Juristkontakt har fått se en tidlig versjon av filmen, som er en såkalt hybridfilm med blanding av dokumentar og fiksjon. Filmen gir en følelse av nærhet og «tett-på-skildring. En av scenene som skildres er hendelsen som førte til at 15-år gamle Noah ble kjent skyldig, og viser kynismen og justisen som rådet blant ungdommene. En av de eldre gjenglederne ga beskjed til Noah og en annen av gjengmedlemmene om å ta med seg en gutt de kjente til et avtalt sted. Så skulle gjenglederen komme og tilsynelatende rane alle tre. Det var bare den felles og intetanende bekjente som trodde han var med venner, som mistet sin mobiltelefon. Noah og den andre som deltok i det avtalte spillet skulle få igjen sine mobiltelefoner.

Haukeland forteller at offeret var med på rekonstruksjonen av den aktuelle scenen sammen med Noah i filmen.

– Det var en spesiell dag når offer og overgriper gjorde handlingene i situasjonen på nytt, men denne gangen for filmen, sier regissøren.

Frykten rådet

Regissør Haukeland fulgte rettssaken mot de 19 tiltalte barneranerne i Oslo tingrett høsten 2013.

– Etter mitt syn skaper en så stor rettssak med så mange tiltalte ungdommer, ikke den rettsfølelsen man skulle ønske. De var mer redde for å si noe som kunne få konsekvenser i gjengen enn å fortelle sannheten om hva de hadde gjort og ikke gjort. Det handlet om hvem som har sagt hva, og hvem får bank nå, sier Haukeland.

Han forteller at flere av ungdommene i ettertid forteller at de var tiltalt i saker de ikke hadde vært med på.

– Ved å stille alle for retten samtidig ble det enormt intensivt. I det tilfellet som Noah ble dømt for, kunne det vært et spørsmål om han følte seg presset til å være med. I stedet sa han at han hadde en skyld i det. Hans forsvarer prosederte imidlertid på at han var presset inn i situasjonen og hadde lite annet å velge, sier Haukeland som har jobbet med ungdommer på film i over 20 år.

I 1997 var han med på å starte produksjonsselskapet Medieoperatørene. Han har regissert flere dokumentarfilmer og serier for tv og kino. I 2005 fikk han regjeringens menneskerettighetspris for kinodokumentaren «Mannen som elsket Haugesund». Han vant Amanda for sin dokumentar «Reunion – ti år etter krigen», som er en dokumentar om møtet mellom en gruppe albanere og serbere fra Kosovo, før og etter krigen.

Etter å ha fulgt barneranssaken, og etter sin kontakt med miljøet under produksjonen av filmen «Barneraneren»,stiller Haukeland spørsmålet om samfunnet bør gjøre mer for å ivareta ungdom som havner i en kriminell løpebane.

– Jeg stiller meg blant annet spørsmålet om hvorfor ikke Norge har egne ungdomsdomstoler. Gjennom rettssaken mot barneranerne var det tydelig at det ble kjørt tilnærmet samme prosess for barn som for voksne, sier regissøren som har ventet med å slippe filmen til Noah, og de øvrige, har fylt 18 år. Han, og de to andre hovedpersonene i filmen er blant de som spiller seg selv, andre karakterer i filmen spilles av skuespillere. Da den 15 år gamle Noah ble tiltalt i 2013 fikk han tilbud om å delta i et prosjekt med oppfølgingsteam som et alternativ til fengselsstraff, etter en modell som i dag tilsvarer ungdomsstraff.

Kontrakten med politiet innebærer streng sosial kontroll, og at han må flytte bort fra vennene i drabantbyen, til et nytt miljø i Bærum. Samtidig oppstår et dramatisk personlig dilemma som handler om hvorvidt han føler at han skal redde seg selv og svikte barndomsvennene Tim og Hachim.

Indre justis

– Han opplevde at oppfølgingsteamet tok stadig mer kontroll over livet hans, og at han måtte underlegge seg en egen autoritet som ikke alltid harmonerer med hans egen oppfatning av hva som var bra for ham. Kravet som ble stilt, om at han ikke fikk lov å være med barndomsvennene sine, som også var tiltalt, ble umulig for ham å følge. Han følte at han måtte hjelpe dem i en vanskelig tid. Filmen forteller også om den indre justisen som eksisterer mellom ungdommene. Et rettssystem som er så hardt at det egentlig styrer de valg ungdommene gjør, i større grad enn oppfølgingsteamet. Dette er to systemer som lever side om side i et parallelt univers. Noah strever med å finne en balanse mellom disse to sterke kreftene samtidig som han jo også skal vokse opp og finne seg selv. Derfor havner han i en identitetskrise når han må flytte til sin far i Bærum, sier Haukeland.

Han mener filmens skildring av den strenge kontrollen som ungdom i oppfølgingsteam må underkaste seg også vil kunne medføre en debatt om ungdomsstraff, som ble innført i Norge i 2014.

– Ungdomsstraff krever veldig mye av systemet og jeg er usikker på om systemet egentlig stiller opp med det de lover, sier Haukeland.

Han er full av lovord over den hjelp han har fått underveis av både politi og Konfliktråd.

– Spesielt vil jeg bemerke samarbeidet med Stovner politistasjon. Jeg er imponert over den åpenheten jeg ble møtt med og den hjelpen jeg fikk, sier Haukeland.

Filmen er finansiert av Filminstituttet, Norges Røde Kors og Fritt Ord.