Idrettsjus Barneidrett – glede og/eller blodig alvor?

«Barn skal få en positiv opplevelsehver gang de er på trening eller i annen aktivitet. I idretten skalbarna ha det sosialt, føle seg trygge, ønske å prøve nye ting, ogikke være redde for å feile.

Alle idrettstilbud for barn skal væreåpne for alle som ønsker å være med. Aktivitetene bør, så langtdet er mulig, foregå i barnets nærmiljø. Det sparer både tid ogpenger – og skaper lokalt samhold.»

Dette er utdrag fra Norges Idrettsforbundsmålsettinger for norsk barneidrett, vedtatt av Idrettstinget oglagt til grunn for arbeidet som foregår ute i enhver klubb og kretstilsluttet NIF.

Viktige ord om et helhetlig fokus, somgir inntrykk av trygge og solide rammer for barna. Er det da sliki praksis? Kan vi sette likhetstegn mellom uttalt visjon fra organisatoriskhold til det faktiske liv?

Norge har, som eneste land i verden,utarbeidet egne barneidrettsbestemmelser med utgangspunkt i FNsbarnekonvensjon. Og det er ingen tvil om at det legges ned et solidarbeid for barn og unges muligheter til å drive sport. Tidligerekulturminister Thorhild Widvey sa det så tydelig i sin tale på Idrettsgallaeni 2015: «I Norge er vi verdensmestere i barneidrett!» Og det erkorrekt. Vi er superflinke. Nettopp fordi vi vet hva idrett girav positive opplevelser, utvikling av kameratskap og inkludering,ivaretakelse av kropp og helse, følelse av prestasjon osv osv. Likeveler det stadig forhold som utfordrer det gode fundamentet. Problemstillingenekan nevnes i fleng – økonomisk press for deltakelse, elitesatsingog topping på lavt nivå, foreldrenes rolle, diskriminering og ekskludering,frafall av unge i tenårene, mindre dugnadsinnsats og utfordringermed å opprettholde aktivitet osv.

Når vi så vidt godt kjenner verdienav å drive med leik og idrett, er dette utfordringer som må taspå alvor. Det må da også være et mål at arbeidet og diskusjonenomkring dette skal skje uten at det begrenser barn og unges aktivitet.De skal ikke bli skadelidende av forhold de overhodet ikke har kontrollover eller kan gjøre noe med. Denne oppgaven tilligger foreldre,trenere, offentlige myndigheter, Norges idrettsforbund, og andre,som på en eller annen måte har noe å si for hvordan barneidrettenforegår og organiseres. Media har også en nøkkelrolle ved å settefokus på temaene i den offentlige debatten. Det er viktig at alleer bevisste sin posisjon, og hvordan de kan bidra til å ta varepå og fremme de gode verdiene.

Interessen for sport er enorm og visetter oss gladelig ned foran tv’n en solskinnsdag, dersom det eren viktig fotballkamp eller et mesterskap å følge. Det er da ogsåklart at voksenidrett selger betraktelig bedre enn barneidrett.Et mediekjør og et så vidt bredt personfokus, som skjer overforde voksne, ville selvsagt også vært helt uakseptabelt og galt overfor barna.Utover å være god underholdning og generator for solide økonomisketall, er de voksne idrettsutøverne viktige rollemodeller for ungene. Atde inspirerer og skaper motivasjon til idrettsglede, mestringsfølelse, samarbeidog inkludering har stor betydning for de små aktive! La dette kommeenda tydeligere frem, og skån ungene for økende utstyrshysteri, higetter spalteplass, og tilbakevendende debatter om doping og andre negativeutfordringer i sportsverden.

Herunder tror jeg også det er avgjørendeog nødvendig å ha et fokus på utvikling og mestring, i stedet forhard konkurranse og jag etter resultater. Dette kommer naturligog tidsnok uansett, og det bør derfor være viktigere å tenke motivasjonog lystbetont prestasjon og aktivitet. De minste skritt og den enklesteleik, kan ha stor betydning på ungenes følelse av tilfredsstillelseog iver til å fortsette og utforske.

En forutsetning for å kunne tilby idrettpå et bredt nivå, i lokalmiljøet og med trygge fysiske og psykiskerammer, er tilstrekkelige økonomiske midler. Dugnadsinnsatsen måfølges opp med tilsvarende store tilskudd fra organisatorisk ogoffentlig hold, slik at det er mulig å bygge nødvendige idrettshaller,arrangere turneringer og sikre at de som jobber med dette dagligfår nok å rutte med til å opprettholde aktivitetsnivået. Tryggeøkonomiske vilkår til drift og organisering, kan også ha betydningfor folks motivasjon til å gjøre frivillig arbeid, når en vet atekstrainnsatsen da går direkte til ungene og deres aktivitet, i stedetfor «i det store sluket».

Så en oppfordring til offentlige myndigheter,idrettsorganisasjonene og andre i posisjon til å påvirke ivaretakelseog utvikling av barneidretten må være: la det solide verdigrunnlagetkomme til syne; vis handlingskraft, bidra til leken og «put themoney where your mouth is!»