«Robotkrig» ikke lenger bare
science fiction Autonome våpensystemer utfordrer jus og etikk

Det har lenge vært debatt om bruk avubemannede militære droner som kan fjernstyres fra den andre sidenav jordkloden. I november 2002 ble al-Harethi, en antatt al-Qaidaleder, drept i et amerikansk droneangrep i Jemen. Hendelsen omtalessom første gang en fjernstyrt bevæpnet drone ble brukt til å drepe.Dette blir sett på som begynnelsen på en ny æra av «krigføring medfjernstyrte roboter». Men utviklingen stanser ikke der; våpen somselv velger ut og angriper mål, såkalte autonome våpensystemer,kan være få år unna. Dette reiser en rekke militære, juridiske,etiske og politiske problemstillinger og er tema i boken «Når dronenevåkner – autonome våpensystemer og robotisering av krig».

Boka er redigert av Tor Arne S. Berntsen(feltprest og hovedlærer i etikk ved Forsvarets stabsskole), oberstGjert Lage Dyndal (Forsvarets stabsskole) og Sigrid Redse Johansen(hovedlærer i folkerett ved Forsvarets stabsskole og medlem av Etiskråd for Forsvarssektoren). I april lanserte de boka på et seminarder også professor Torbjørn Knutsen og PRIO-forsker Henrik Sysedeltok.

Det brukes ikke dag fullt ut autonomevåpen, som selv kan velge ut mål og angripe dem, men utviklingendit kan gå raskt. Militær teknologi preges i stadig økende grad avautonomisering, og det pågår en teknologisk revolusjon. I boka visesdet til USAF (US Air Force) såkalte «roadmap», som anslår at autonomevåpensystemer kan være i bruk kort tid etter 2030.

– Vi må ta en debatt om dette nå. Denneutviklingen kan begynne å rulle fort når det først kommer i gang,sa Gjert Lage Dyndal under lanseringen og understreket at det vilvære behovet for autonome kapasiteter, herunder den sikkerhetspolitisketrusselen, som bestemmer når, eller om, teknologien vil utviklesi stort omfang.

Synspunktene i debatten om autonomevåpensystemer spenner fra total aversjon og krav om forbud, tilmer pragmatisk optimisme om en mer human krigføring. Noen frykterde-humanisering og tap av kontroll over slagmarken, mens andre sermed optimisme på de mulighetene som teknologisk utvikling gir forøkt presisjon og situasjonsforståelse. Det kan redusere skader påsivile personer, heter det i boka.

Ansvaret

Noen argumenterer for at disse våpensystemenevil bli bedre i stand til å håndheve krigens regler enn det soldaterer ved at man kan programmere inn hvem og hva som er å regne somlegitime mål. I motsetning til mennesker er ikke systemene drevetav panikk, hevn eller andre følelser når de fatter beslutninger.De blir heller ikke slitne.

Men hvem sitter med det rettslige ansvaretog hvem skal holdes ansvarlig når autonome våpen gjør feil? Er detpolitikere, produsenter eller offiserene?

– Folkeretten forutsetter at det ermennesker som vurderer og tar avgjørelser. I boka stilles spørsmålet– «hva når systemet blir sin egen bruker?» Men selv en robot er etstridsmiddel og ikke en aktør. Det er mennesket som tar beslutningen.Spørsmålet er bare hvor stor avstand det er mellom beslutningenog utførelsen av drap eller ødeleggelse. Ansvaret blir ikke borteselv om utførelsen skjer et annet sted. Dette er ikke særegent forautomatiske eller autonome våpensystemer, men det er særlig utpregetved disse, sa jurist og hovedlærer i folkerett ved Forsvarets stabsskole,Sigrid Redse Johansen.

– Rettsreglene i krig krever vurdering.De krever et menneskelig skjønn. For enkelte forhold kan ikke dennevurderingen bortsettes, men det kan forhåndsvurderes. Dette er envanskelig balansegang. Et eksempel som kan vurderes av en maskin,og som gjøres i dag, er om et kjøretøy eller et fartøy oppfylleren bestemt signatur. Maskinen er programmert til å kjenne igjenen stridsvogn, for eksempel. Men, dersom det er sivile personerrundt stridsvognen, kan ikke maskinen vurdere om stridsvognen erså «mye verdt» at angrepet kan gjennomføres selv om det rammer personene rundt.Denne verdivurderingen, mener jeg at rettsreglene krever at menneskene foretar– men den kan foretas på forhånd. Så er spørsmålet – hvor lengepå forhånd?

– Man kan tenke seg ansvarspulverisering,men det er ikke noe nytt i seg selv. I alvorlige saker ser tendensenut til at ansvaret skyves oppover, sa hun.

Redse Johansen minnet om at jussen tillateruhell, men at det går en grense mellom slurv og uhell.

– Er det foretatt en god nok vurderingav sikkerheten til våpensystemet? Her vil nok ansvaret hefte høytopp, sa hun.

Sigrid Redse Johansen pekte på at dissevåpensystemene kan gi bedre situasjonsforståelse og så ikke bortfra at det kan virke krigsdempende. Et slikt våpensystem kan ogsådesignes for å identifisere og angripe mål autonomt, men holde igjen beslutningenom å benytte våpenmakt til det gis tillatelse fra høyere hold.

Oberst Gjert Lage Dyndal sa at det uansettikke er tvil om at det er en terskel som flyttes og i forordet tilboka heter det at:

«Det er gode grunner til å anta at autonomevåpen vil prege den ikke altfor fjerne fremtidens krigføring. Deter derfor maktpåliggende at den offentlige debatten om disse våpnenebegynner allerede nå».