Arbeidstakeren i formidlingsøkonomien

Gjennom nettbaserte plattformer og apperkan både forbrukere og næringskunder skaffe seg tilgang til arbeidskraftetter behov, uten å pådra seg langsiktige forpliktelser overforden som utfører jobben. Det er enkelt å skaffe en håndverker påMittanbud.no, et rom å overnatte i på Airbnb eller en renholderpå weClean. Fleksibiliteten som ligger i disse nye delene av arbeidsmarkedetkan være til stor nytte for oppdragsgiverne som får utført det detrenger når de trenger det. Det åpne markedet er også en fordelfor den som tilbyr sin arbeidskraft, i alle fall når de blir tildeltet oppdrag. Men hva skjer etterpå?

Sosial-, arbeid- og trygderettsgruppai Juss-Buss møter jevnlig klienter som er usikre på hvilke rettigheterde har overfor en oppdragsgiver. De blir overrasket når de oppdagerat de står på bar bakke dersom de blir syke, venter barn eller avforskjellige grunner trenger velferdsstatens sikkerhetsnett. Devar ikke klar over at de som oppdragstakere verken har rett tildagpenger, sykepenger eller foreldrepenger fordi loven stiller vilkårom tilknytning til arbeidslivet i form av et ansettelsesforholdfor disse ytelsene. De fleksible mulighetene for å utnytte arbeidskraftog produksjonsmidler skaper på denne måten også en ny kategori arbeidstakere.Disse risikerer å betale en høy pris for å få oppdrag dersom arbeidsevnenreduseres.

Hittil har debatten om delingsøkonomi,eller formidlingsøkonomi som er en mer treffende betegnelse, værtpreget av et positivt syn på mulighetene som skapes. Flere får mulighettil å jobbe og det skapes tilgang til rimelige tjenester. Men tilhvilken pris? Formidlingsøkonomien vokser fram i en gråsone mellomnæringsvirksomhet og deling av tjenester og ting. Hvor skal grenseneskal gå? Hvordan skal dette foregå i ordnede former? Svarene pådisse spørsmålene er kompliserte, men trenger snarlig svar.

Formidlingsøkonomien setter det tradisjonelletrepartssamarbeidet som har vært dominerende i det norske arbeidslivetut av spill. WeClean-renholderen er selvstendig næringsdrivendeog må innenfor anbudsprisen selv sette av midler til dekning avpensjon, sykepenger og lignende. Nettstedet eller appen er baremøteplass for tjenesteyter og oppdragsgiver, og ansvaret slutterder. Arbeidstid, vederlag og arbeidsmiljø forblir et forhold mellompartene. Det er ikke lagt opp til at feriepenger, forsikringer ogpensjonsopptjening er en del av oppdragsavtalen.

Avtalefriheten åpner for et marked derprisen presses ned på bekostning av HMS og sosial trygghet for tjenesteyterog de hun forsørger. På denne måten får formidlingsøkonomien konsekvenserfor en videre krets enn oppdragstakeren selv. Tradisjonelt har bareenkelte yrkesgrupper som frilansere, oppdragstakere eller løsarbeiderehatt en løsere tilknytning til arbeidslivet. Nå ser vi kontureneav en utvikling der stadig flere grupper presses ut av arbeidslivetsetablerte former. Teknologiutviklingen rammer i første rekke yrkesgruppersom allerede er sårbare for utnytting i arbeidslivet. Transport-og renholdsbransjen er eksempler på dette. Dette er en utviklingvi må ta på alvor for å sikre velferdsstaten i fremtiden.

Når problemstillingene blir liggendeutenfor ansvaret til de tradisjonelle partene i arbeidslivet blirdet opp til politikerne å ivareta arbeidstakernes rettigheter. Hvilke reguleringersom bør innføres er ennå et åpent spørsmål. På regjeringens hjemmesideer det magert med informasjon om hvordan regjeringen stiller segtil utfordringene. Den venter kanskje på reguleringer fra Brüssel?EU-kommisjonen har foreslått endringer i en rekke direktiver forå skape større forutsigbarhet i formidlingsøkonomien. Dette er imidlertidmangfoldige virksomhetsformer, og det er mange hensyn å ta. Kommisjonenvektlegger imidlertid verken arbeidstakerrettigheter eller velferdsstatenssikkerhetsnett. Kommisjonen legger ensidig vekt på formidlingsøkonomienspositive sider for forbrukere og næringsdrivende (strategidokumenttil EU-parlamentet i oktober 2015).

Hvordan skal vi som samfunn møte envirkelighet hvor Uber, Haxi og weClean ikke bare er attåtnæring,men hovedinntektskilde for en stadig voksende gruppe arbeidstakere?Politikerne våre må våge å gå i bresjen for en regulering av dettenye arbeidslivet, og det må skje snart. Formidlingsøkonomien erallerede en realitet i Norge. I ytterste konsekvens står hele velferdsstruktureni samfunnet vårt står på spill.