Fagartikkel Ansvarlig næringsliv – en introduksjon

1.Innledning

Næringslivets ulike virksomheter kanha stor innvirkning på miljø, lokalsamfunn og enkeltpersoner. Innvirkningenkan være positiv; det skapes arbeidsplasser, nyttige produkter utviklesog kommer til markedene, og samfunnet får skatteinntekter. Men næringsvirksomhetkan også ha negativ innvirkning; arealkrevende virksomhet kan fordrivelokalbefolkningen, urbefolkningen kan fratas rettigheter, barn somburde vært i skolen kan brukes som arbeidskraft eller en teleoperatørkan bidra til myndighetenes ulovlige overvåkning, for å nevne noenaktuelle problemstillinger. I mange tilfeller kan næringslivetsvirksomhet være en like stor trussel mot miljøet, lokalsamfunneneog enkeltpersoners rettigheter som statene selv. I forlengelsenav denne erkjennelsen – og med vissheten om at næringslivet kangjøre en forskjell dersom problemene tas på alvor – kommer forventningeneom at næringslivet skal opptre ansvarlig.

Når man snakker om ansvarlig næringsliv– på engelsk «Responsible Business Conduct», forkortet «RBC» – erdet mange som understreker at dette er noe annet enn Corporate SocialResponsibility, forkortet «CSR». Noen går til og med så langt somå si at «CSR is dead!».Se RoelNieuwenkamp, Chair of the OECD Working Party on Responsible BusinessConduct, 2016: CSR is dead, what´s next? Blogginnlegget finnes her:http://oecdinsights.org/2016/01/22/ 2016-csr-is-dead-whats-next/ Hvorstore forskjellene er, kan nok diskuteres. Poenget er imidlertid følgende:CSR omtales gjerne som de frivillige tiltakene som bedriften setteri verk. CSR omfatter en rekke mer eller mindre tilfeldige bidragfra næringslivets side, herunder også mer filantropisk virksomhetfor å bidra til et bedre samfunnet og/eller et bedre miljø. Farenmed dette er at CSR ikke fokuserer på de konkrete risikoer som selvevirksomheten fører med seg. I verste fall blir CSR kun tilfeldigetiltak som først og fremst skal «pynte på» en ellers problematisk virksomhetuten at de bidrar til å avverge risiko eller avhjelpe skader.

RBC strammer opp CSR-arbeidet på tomåter: For det første baseres forventningene på formaliserte, internasjonaleinstrumenter. For det andre er forventningene og kravene rettetinn mot å arbeide systematisk for å identifisere, prioritere, avverge,begrense, rapportere og avhjelpe de mest fremtredende risikoenei virksomheten. Dette innebærer at arbeidet med å sikre at virksomhetenopptrer ansvarlig må integreres i selskapets ledelse, dets kultur,dets retningslinjer og i alle ledd i selve den operasjonelle delenav virksomheten.

2.Hvilke internasjonale instrumenter og hvilke temaer er særlig viktigfor bedrifter som vil opptre ansvarlig?

OECDs retningslinjer for ansvarlignæringslivOECD Guidelines forMultinational Enterprises, 2011 Edition. Se mer informasjon om retningslinjenepå hjemmesiden til Norges OECD kontaktpunkt for flernasjonale selskaper:www.responsiblebusiness.no. Her er også lenker til retningslinjeneog andre ressurser. er i dag den mest omfattende standardutarbeidet av myndighetene om hva RBC innebærer. StateneD.v.s de 34 OECD-landene og de 12ikke-OECD-landene som har sluttet seg til retningslinjene. harbundet seg til å gjennomføre retningslinjene og retningslinjene utgjørOECD-landenes forventinger til flernasjonale selskaper – både privateog statseideSe OECDs retningslinjerfor ansvarlig næringsliv, del I Concepts and Principles, pkt. 4.OECD Guidelines on Corporate Governance of State-Owned Enterprises(2015) bekrefter at statseide selskaper skal følge OECDs retningslinjerfor flernasjonale selskaper. Retningslinjene for god selskapsstyringi statseide selskaper finnes her: http://www.oecd.org/corporate/guidelines-corporate-governance-soes.htm – innenfor følgende områder: Vi vet at det i selskapenes compliance-arbeidogså kan være andre temaer av stor betydning, f.eks. finansregulatoriskekrav, sanksjoner som må respekteres, import- og eksportreguleringerog personvern. På alle disse områdene finnes det lovgivning somgir detaljerte krav til selskapene og regelbrudd er ofte straffbart. Åpenhet(«disclosure»); menneskerettigheter; arbeidstakere og partene iarbeidslivet; miljøvern; bekjemping av bestikkelser og pengeutpressing;forbrukerinteresser; vitenskap og teknologi; konkurranse; og skatt.Myndighetenes forventning er at alle flernasjonale selskaper somopererer i og ut fra medlemslandene følger retningslinjene uavhengigav hvilke land de driver sin virksomhet i.

Når det gjelder menneskerettigheterer UN Guiding Principles on Business and Human Rights («UNGP») ogforventningen om at næringslivet respekterer menneskerettighetenedet sentrale internasjonale instrumentet. UNGP bygger på et omfattendearbeid ledet av Harvard-professor John Ruggie. Han ble i 2005 utnevnttil spesialrapportør for næringsliv og menneskerettigheter til FNsgeneralsekretær, Kofi Annan. UNGP fikk enstemmig tilslutning avFNs menneskerettighetsråd i 2011 og har etter dette blitt den globale standardenfor hvordan menneskerettighetskrenkelser som næringslivet forårsaker,bidrar til eller er forbundet med, skal forebygges, avverges oghåndteres. UNGP bygger på tre pilarer:

I forbindelse med vedtakelsen av UNGPi 2011 ble OECDs retningslinjer revidert slik at disse er på linjemed UNGP når det gjelder næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene(pilar 2). I 2015 fulgte Norge opp UNGP med en handlingsplan omnæringsliv og menneskerettigheter der regjeringenes forventningertil næringslivet er klart formulert.^{Utenriksdepartementet, Næringslivog menneskerettigheter. En handlingsplan for oppfølging av FN´sveiledende prinsipper, finnes her: https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/naringsliv/ud_naeringsliv_og_menneske_uu-versjon2.pdf}

UNGP består av til sammen 31 prinsipperfordelt på de tre pilarene. Men de enkelte menneskerettighetenefinnes ikke der. UNGP henviser til den såkalte «International Billof Human Rights» som et minimum av de menneskerettighetene som næringslivetskal måles opp mot. Dette omfatter FNs menneskerettighetserklæring,FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjonom økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I tillegg kommerILOs kjernekonvensjoner som omfatter forbud mot tvangs- og slavearbeid,forbud mot barnearbeid, beskyttelse av fagforenings- og forhandlingsfrihetenog forbud mot diskriminering i arbeidslivet. Mer spesialiserte menneskerettighetskonvensjonerkan også få betydning. Tilsammen er det altså et omfattende settat rettigheter som selskapene i prinsippet må forholde seg til,men i praksis vil det gjerne være noen konkrete rettigheter somdet er stor risiko for at virksomheten griper inn og som kreversærskilt oppmerksomhet.

Både OECDs retningslinjer og UNGPkrever at selskapene gjennomfører konkete risikovurderinger og duediligence-prosesser for å forebygge, avverge og avhjelpe brudd påretningslinjene. Forventningene til selskapenes due diligence erkjernen i de fem stegene for å sikre at virksomheten opptrer ansvarligsom beskrives i pkt. 4.3 – 4.7 nedenfor.

3.Hvorfor ansvarlig?

Det er en grunnleggende forventningtil et selskap at det følger de lover og regler som gjelder i delandene hvor de operere. Ofte vil det være forbundet med straffeansvareller erstatningsansvar å bryte lokal lovgivning, noe som i segselv motiverer til etterlevelse. De fleste virksomheter vil søkeå unngå strenge nasjonale straffesanksjoner mot for eksempel korrupsjon ogkartellvirksomhet.

Videre må selskapene regne med å blimålt på etterlevelse av egne retningslinjer for etisk forretningsførsel(egne Code of Ethics og lignende).Detsamme gjelder andre prinsipper og retningslinjer som selskapet hargitt sin tilslutning. Det finnes en rekke slike retningslinjer utarbeideti samarbeid mellom aktører i en bransje, myndigheter, fagforeninger,NGOer og andre interessenter. ^{Et godt eksempel er Voluntary Principlesfor Security and Human Rights (2000) for olje-, gass- og gruveindustrien.Disse prinsippene angir «best practice» og mulighet for samarbeidfor å håndtere menneskerettighetsrisikoer knyttet til sikkerhetstiltaki deres operasjoner.}

Men forventningene går lengre enndette. De internasjonale retningslinjene for ansvarlig næringslivhar kanskje sin viktigste betydning der nasjonal rett er mangelfulleller ikke håndheves. Kanskje er det til og med slik at myndigheteneaktivt støtter virksomhet som bryter menneskerettigheter eller internasjonalemiljøforpliktelser for å stimulere til investeringer i landet. Hvaer da grunnen for en næringsdrivende til å opptre ansvarlig?

For en virksomhet som har sin «licenseto operate» i Norge, vil brudd på retningslinjene for ansvarlignæringsliv lett kunne medføre kritikk og omdømmetap. Norske forbrukere,eiere og andre interessenter vil måle selskapet opp mot globalekrav til ansvarlig næringsliv og ikke lokal, utilstrekkelig lovgivingi de landene hvor selskapet operere eller har sine leverandører.Brudd på retningslinjene kan dermed skade virksomheten og gjøreden mindre konkurransedyktig. Selskapet kan dessuten klages innfor Norges OECD kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv, noe som girOECDs retningslinjer noe mer «tenner» enn de rene forventningersom følger av for eksempel UNGP.

Det er dessuten bra for forretningenå opptre ansvarlig. For det første er det en alminnelig erfaringat arbeidstakere gjerne vil bli forbundet med en virksomhet somopptrer ansvarlig. Ansvarlighet bidrar til at bedriften får arbeidstakeresom er stolte av arbeidet sitt, er lojale og – må man anta – erlette å be om å gjøre det ekstra som medfører at bedriften presterer bedreenn konkurrentene. For det andre handler ansvarlighet om å beskytteverdiene i som skapes i selskapet. For det tredje blir man en mer attraktivforretningspartner fordi risikoen for at selskapet skal rammes av negativehendelser blir mindre. I mange tilfeller krever investorer og forretningspartnereen redegjørelse for anti-korrupsjonsarbeid og andre sider av selskapetsRBC-arbeid før man velger hvem man skal gjøre forretninger med.Dette må være noen av grunnene til at virksomheter som har sterkerutiner og retningslinjer for ansvarlighet over tid gjør det bedreenn selskaper som ikke har slike rutiner og retningslinjer. ^{SeProf. Dr. Roel Nieuwenkamp, Chair of the OECD Working Party on ResponsibleBusiness Conduct, Can Companies Really Do Well By Doing Good? The Business Case for Corporate Responibility. Innlegget med viderehenvisninger til relevant forskning finnes her: http://oecdinsights.org/2015/11/02/can-companies-really-do-well-by-doing-good-the-business-case-for-corporate-responsibility/}

Sist, men ikke minst: Det som i dager «soft law» har en tendens til å utvikle seg til «hard law» etterhvert.Det betyr at de virksomhetene som allerede har tilpasset seg retningslinjenefor ansvarlig næringsliv vil har store konkurransefortrinn når nye«hard law» krav kommer. Ett eksempel på en slik utvikling er dennye regelen i § 5 lov om offentlige anskaffelser. Når den trer ikraft skal oppdragsgivere ha «egnede rutiner for å fremme respektfor menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er risikofor brudd på slike rettigheter». I forarbeidene vises det nettopptil UNGP. Se Prop. 51 L, Lovom offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) s. 51 (pkt. 7.5.5.2). Bådeoppdragsgiver og leverandører som ønsker å levere anbud til detoffentlige må fra nyttår høyst sannsynlig begynne å implementereUNGP for å være sikre på å oppfylle de nye, lovbestemte kravene.Et annet eksempel er § 9–5 om redegjørelse for samfunnsansvar iforslaget til ny regnskapslov. SeNOU 2015:10 Ny regnskapslov. Bedrifter som har implementertde veiledende prinsippene for ansvarlig næringsliv og gjør en samvittighetsfulldue diligence i tråd med disse, vil langt på vei ha det materialetsom trengs for å kunne redegjøre om sitt samfunnsansvar slik dennye loven antakeligvis kommer til å kreve.

4.Fem steg for å sikre ansvarlighet

5.Avslutning

Denne artikkelen handler om forventningentil et ansvarlig næringsliv og jeg har kalt den «en introduksjon».Det er et svært omfattende tema. Selskapene er forventet å opptreansvarlig innenfor en rekke områder som igjen har et omfattendesett av prinsipper og normer man må forholde seg til. Bare på menneskerettsområdeter det flere konvensjoner med til sammen mange titalls rettighetersom kan være aktuelle. I tillegg kommer at risikobildet varierervoldsomt fra bransje til bransje, fra bedrift til bedrift, mellomjurisdiksjoner og for ulike lokale forhold. Det har derfor barevært mulig å presentere noen hovedtrekk.

For å kunne leve opp til forventningenom å opptre ansvarlig kreves en kombinasjon av intern kunnskap ombedriften og dens operasjoner, og ekstern fagkompetanse (for eksempelom metode og menneskerettigheter) og landkunnskap. Men først ogfremst kreves et grunnleggende ønske om å opptre ansvarlig og enerkjennelse om at den beste måten å beskytte og øke verdien av selskapetpå, er å opptre ansvarlig.