Akademiker og samfunnsmenneske

Universitetet har en unik rolle å spilleogså i vårt politiske liv. Ved å fremskaffe troverdig, pålitelig,upartisk viten kan det tilby nødvendig drivstoff til en informert samfunnsdebatt,et fungerende demokrati og gode politiske veivalg. Men ny viten harkonsekvenser og kan kreve mot og innsats å introdusere. ProfessorStåle Eskeland ga innhold til begrepet akademisk frihet og vistebetydningen av den. Han oppfylte i høy grad universitetets oppdrag,ikke bare få frem kunnskap, men også å formidle den til publikum.

Få i samfunnet har mulighet for å talemed helt fri stemme. Også akademikeres mulighet for å ytre seg frittuten konsekvenser er satt i fare av nye finansierings- og styringssystemerog økende avhengighet av næringslivet. Prosjektmidler og fristelsen tilekstrainntekter kan skade uavhengigheten. Eskeland forsvarte denakademiske friheten i sitt livsverk, han ble en illustrasjon avmulighetene og betydningen av at professorer tar universitetetssamfunnsoppdrag på alvor. Men også på hvor mye det koster å setteintegritet og mot foran egen fordel og komfort.

I den norske samfunnsdebatten er hanmest kjent for sine innsatser for rettssikkerhet, for fanger, forpasienter, og i de seneste par tiår for de som er uriktig domfelt. Somsin venn og professorkollega Anders Bratholm ble han dømt til åleve sine to siste tiår med en svær samfunnskonflikt, innen Justisdepartementetsansvarsområde. Et selvpåtatt ansvar som ikke kunne legges vekk.Bratholm opplevde å få Høyesteretts dom for at politiet i Bergenhadde begått systematiske voldsovergrep mot arrestanter. Eskelandopplevde, virkelig tragisk, ikke å komme i havn med sitt arbeidfor en mer forsvarlig metodikk i domstolenes arbeid med å avgjørespørsmål om tiltaltes skyld. Naturens lover, logikk og matematikk,statistiske prinsipper gjelder allment. Domstolene må ha kyndighetnok til å gjennomskue uholdbare metoder og slutninger fra vitenskapeligsakkyndige, det var det som var selve målet med Eskelands innsatsi Torgersensaken. The Torgersen case er allerede et begrep i internasjonalemiljøer som arbeider med uriktige domfellelser (the Innocence project).Når den saken en dag er endelig løst og systemfeilene analysertvil rettsvesenet stå vesentlig bedre rustet mot å begå justismord,ikke bare i Norge, men verden over.

Det var dette arbeidet han var mestkjent for i de senere år, men selv anså han et annet fagfelt somlangt viktigere, folkerett, fredsrett, nasjonenes organisering avklodens liv. Her handler det ikke om enkeltmenneskers skjebne, menå sikre liv og overlevelse for oss alle, hvor på kloden vi enn måttebo. I 2011 utga han boken han anså som sitt hovedverk, «De mestalvorlige forbrytelser.» Her behandlet Eskeland rettsreglene omaggresjon, krigsforbrytelser, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten,terror, tortur, bruk av masseødeleggelsesvåpen.

I boken avsto han ikke fra å bruke konkreteog aktuelle eksempler. Når en ansett og kjent professor etter femårs forskning kommer frem til at norske politiske og militære ledereburde ha sittet på tiltalebenken for lovbrudd etter norske og internasjonalerettsregler som skal hindre krig og krigsforbrytelser, skulle mantro det ville ha vært interessant for media og for norsk offentlighet.Men det fungerer ikke slik. Snarere enn riksrettssak og utrykningbeordret av Riksadvokaten fulgte en øredøvende taushet som bekreftethva filosofen Jon Hellesnes skrev i Klassekampen våren 2015: vestligeledere kan begå krigsforbrytelser i trygg forvissning om ikke åbli straffet.

Eskeland ble kontroversiell, men deter forbausende å se hvor mye han likevel ble brukt av media, ikkeminst når NRK ville ha en å intervjue om aktuelle juridiske spørsmål.Det må ha sammenheng med at han evnet å kombinere et varmt engasjementmed en rolig faglig besindighet som vekket tillit og ga troverdighet.Et så krevende faglig og offentlig liv har konsekvenser, men mangenøt godt av Ståles omtanke, omsorg og interesse for sine medmennesker.