Dommer etterlyser skjerpet
årvåkenhet rundt ID-sjekk i retten – Vi må vite hvem som forklarer seg for domstolene

Utviklingen har gått så langt at tingrettsdommeri Fredrikstad tingrett, Inge B. Tonholm tidligere i år fant grunntil rope et varsku gjennom å skrive et innlegg til domstolenes bransjeblad«Rett på sak», som utgis av Domstoladministrasjonen.

Juristkontakt fant opplysningene ommangelen på id-sjekk i domstolene så oppsiktsvekkende at vi tokturen til Fredrikstad tingrett for å snakke mer med juristen som bledommer allerede i 1978. Vi møter en frittalende tingrettsdommermed glimt i øyet og med et viktig budskap i ermet.

– I de fleste tilfellene vet kanskjeaktor, forsvarer eller andre i saken hvem vitnet er, og risikoenfor at noen fremstår med falsk identitet kan virke liten. Men deter et faktum at dagens praksis gjør at det eksisterer en risikofor at personer avgir forklaring for domstolene under falsk navn,sier Tonholm som peker på at det til syvende og sist vil være dommereni den enkelte sak som har ansvar for å forsikre seg om at det errett person som avgir forklaring for domstolen.

Han mener samfunnet nå er blitt myemindre gjennomsiktig enn tidligere.

– Norge har endret seg fra å beståav lokalsamfunn hvor de fleste visste hvem som var hvem, til å bliet mobilt samfunn hvor mange flytter på seg, og vi kanskje ikke lengervet navnet på vår nærmeste nabo. Dette skaper en utfordring somer med på å skjerpe behovet for å sjekke hvem vi rent faktisk harfremfor oss når vi som dommere innhenter bevis gjennom vitneforklaringer.I ytterste konsekvens kan jo det et vitne sier i retten få avgjørendebetydning for sakens utfall, sier Tonholm.

Godtroende

Han mener det er nødvendig å utøveen større grad av sunn skepsis i disse sakene.

– Det påstås at nordmenn er verdensmest godtroende folk. Vi er sikkert ikke uten konkurranse her, menjeg synes det er et betimelig spørsmål om vi i domstolene ikke tarfor lett på spørsmål om hvem som er hvem og hva som skal godtasav skriftlige bevis. Det kommer personer inn i retten som ingenkjenner. Vi legger uten videre til grunn at de er den de sier deer, sier Tonholm som har et eksempel som viser hvor galt det kangå. Han hadde selv en straffesak i 2006 hvor to brødre av romfolketvar tiltalt i en teppetyverisak i Fredrikstad. Da det kom til dokumentasjonav straffeattest protesterte den ene broren, som var 23 år, påat det i straffeattesten sto at han tidligere var dømt for en svindelsaki Oslo. I teppetyverisaken i Fredrikstad vedgikk imidlertid 23-åringens20-årige bror å ha stått bak begått svindelsaken i Oslo.

– Det viste seg at 20-åringen hadde«tyvlånt» identiteten til sin tre år eldre bror, og klippet sammenet falsk identitetskort for å komme inn på utesteder. Da han senere blepågrepet for en svindel i Oslo, legitimerte han seg som sin storebror.Storebroren ble innkalt til retten i det som da var han tilståelsessak,men 20-åringen fant innkallingen og møtte. Politiet oppdaget ikkeidentitetstyveriet og 20-åringen ble dermed dømt i storebrorensnavn.

– Hvorvidt alt i denne historien ersant, vet ikke jeg. Men jeg vet den kunne vært det, så lenge desom møter i retten ikke må legitimere seg, sier Tonholm som også pekerpå at telefonavhør nå ofte skjer uten at man helt sikkert vet hvemsom snakker til retten.

– Tidligere måtte sakkyndige møte idomstolen, selv om det bare var for å bekrefte at hun eller han haddeskrevet rapporten. Nå kan disse ringes opp, og gi en eventuell utdypningav rapporten via telefonavhør, noe som er helt problemfritt, ogklart ressursbesparende, sier Tonholm.

Dommeren peker imidlertid på at brukenav telefonavhør har gått mye lenger.

– I dag kan man oppleve at aktor ellerforsvarer under hovedforhandling ringer opp et vitne mens han ellerhun står i gaten og venter på grønt lys, eller du kan høre at vitneter i en svømmehall med skrålende barn i bakgrunnen. Og at det ikkeer noen som kan gi en kvalifisert id-kontroll av vitnet, sier Tonholmtil Juristkontakt.

–Bør foreta en innskjerping

I følge «Forskrift om fjernmøter ogfjernavhør i straffesaker», fra 2011, kan fjernavhør gjennomføressom lydavhør, eller i praksis telefonavhør. I forskriften heterdet at avhøret bør «fortrinnsvis skje fra domstol, politistasjon,lensmannskontor eller fra fengsel. Avhør kan også skje fra sykehus,sykehjem, pleiehjem eller aldershjem dersom det er nødvendig avhelsemessige årsaker og finnes hensiktsmessig», heter det. Men forskriftenhar en unntaksbestemmelse: «Når retten finner det ubetenkelig, kanavhøret skje fra annet sted».

– Etter hvert synes dette å ha blitthovedregelen. Det er i dag høyst vanlig at retten bare får beskjedom at et eller flere vitner skal avhøres over telefon og da somregel på «annet sted». At det er dommeren som skal beslutte syneså være glemt. Man ringer folk der de måtte være, det være seg hjemme,på gata eller på ferie, sier Tonholm.

En regel om å sikre identitet er hellerikke konsekvent, da det er en kan-bestemmelse. «Retten kan beslutteat siktede, vitner og sakkyndige skal ta med legitimasjon. Et påleggom å ta med legitimasjon skal fremgå av innkallingen», heter deti forskriften.

Tonholm mener en utbygging av videokonferansergir domstolene et utmerket redskap.

– Folk slipper å reise lange avstanderfor å avgi vitneforklaringer. En person som har møtt på et av stedenesom nevnes i forskriften, legitimert seg og kommer inn på storskjermi retten, ligger så tett opp til tilstedeværelse at det i de færrestetilfelle synes betenkelig at dette erstatter personlig frammøte.Dette er noe helt annet enn å avhøre en person som står på CarlBerners plass og venter på grønt lys, sier Tonholm som oppfordrertil økt bevissthet rundt betydningen av id-sjekk av vitner, siktedeog tiltalte.

– Slik jeg ser det, bør domstoleneforeta en innskjerping av praksis og følge forskriften. Videokonferanserer i de fleste tilfelle ubetenkelig, telefonavhør kan framstå somakseptabelt når en overlege skal besvare et par spørsmål i tilknytning tilen avgitt erklæring eller en person ligger på sykehus eller sykehjemog avhøret formidles gjennom personalet på stedet som bekreftervedkommende identitet. Handlekøer og kafeer er ikke egnede stederfor å avgi forklaring som vitner, sier Tonholm som også oppfordrertil økt årvåkenhet når det gjelder elektronisk godkjente erklæringer.

Som for eksempel hvis en psykiaterhar godkjent en attest elektronisk, og retten kun får en utskriftav at attesten er elektronisk godkjent, men uten stempel eller underskrift.

Utenbekreftelse

– Det betyr at man får erklæringeruten noen form for underskrift eller bekreftelse. At en slik godkjennelseer godt nok så lenge den ligger i systemet, slik man nå er i ferdmed å innføre med Elsam i domstolene, er greit. Men i det øyeblikkman tar en utskrift av dette på et papir, så er dette en ikke undertegnet erklæring,sier Tonholm som viser til at det i Fredrikstad tingrett kom innen legeerklæring som bekreftet at en person ikke kunne møte tilhovedforhandling.

– Det var skrevet på et blankt A4 ark,ikke undertegnet og uten så mye som et stempel. Hvem som helst kunneha skrevet denne ved å finne en attest utstedt til en annen veden annen anledning, og skrevet den av, kun endret navn og dato.Borgarting lagmannsrett la imidlertid erklæringen til grunn utenen bemerkning. Jeg forlanger ikke at den lege som har skrevet journalennødvendigvis skal undertegne denne, men at den som ekspederer utskriftenforsyner den med påtegning om rett utskrift og et stempel, burdeikke være et urimelig krav, sier Tonholm som peker på at dette alleredeer praksis i store deler av offentlig forvalting.

Han mener det dermed bør foretas eninnstramming av id-kontrollen på flere plan, og at det er særligviktig at det ikke må kunne trekkes i tvil hvem som har forklart segfor domstolene.

– Når folk skal gifte seg i tingrettene,må de legitimere seg. Dette selv om de har med to vitner som bekrefterunderskriftene. Møter man som siktet, tiltalt eller vitne er det ingensom spør etter legitimasjon. Jeg kan vanskelig se at det er noengrunn til å vente på den store skandalen før man foretar en innskjerping,sier Tonholm.

Fårfull støtte

Leder av Den norske Dommerforening,Ingjerd Thune, støtter Inge B. Tonholms oppfordring omå forsikre seg om at det er rett person som møter i retten elleravgir forklaring via fjernmøter eller fjernavhør.

– Når det gjelder gjennomføringen avfjernmøter/fjernavhør så har vi en forskrift som regulerer dette,og det er opp til dommeren i den enkelte sak hvilke krav som stillesi forbindelse med gjennomføringen av dette i den konkrete sak. Fjernavhører en svært praktisk ordning, som også sparer samfunnet og den somavhøres for store ressurser. Det er imidlertid viktig at dommerensikrer seg at det virkelig er vedkommende som skal avgi forklaringsom stiller, samt at vedkommende oppholder seg på et sted der detikke er unødige forstyrrelser, sier Thune.

Hun mener det også må være opp tilden enkelte dommer å kontrollere dokumenter som legges fram i retten.

– Med hensyn til kravene til skriftligdokumentasjon så har vi i Norge tradisjonelt akseptert at det leggesfram kopier av dokumenter, uten at disse er bekreftet. Det må væreopp til dommeren i den enkelte sak å foreta en konkret vurderingav de fremlagte dokumentene og ektheten av disse, sier Thune tilJuristkontakt.

– Når det gjelder spørsmålet om sikringav at det er riktig person som møter i retten, og om vedkommendebør legitimere seg, så må det også være dommerens ansvar å sikreat det er rett person som møter. Dersom det kan være tvil om dettebør dommeren forsikre seg om dette ved eventuelt å be om at vedkommendelegitimerer seg, sier Dommerforeningens leder.

Hun forteller videre at det nok ermange land som stiller større krav til bevis og til bekreftelseav personers identitet enn det vi gjør i domstolene i Norge.

– Jeg var en gang til stede ved enrettsak i Spania, og der måtte til og med advokaten legitimere segog dokumentere at han hadde advokatbevilling før han slapp inni retten. Videre måtte alle dokumentene som skulle fremlegges forretten være notarialbekreftet. Dette synes vel vi ville være å gålitt for langt ut fra våre tradisjoner. Samtidig så er samfunneti endring, og det er viktig at domstolene ikke er godtroende ognaive i sin behandling av sakene, understreker Thune.