PST-sjef
om mediehåndtering i «uvær» – Vær ærlig og faglig i dine svar

En åpen og direkte Bjørnland tok forseg både tiden som politifullmektig i daværende Tønsberg politidistriktog senere politimester i Vestfold politidistrikt, før hun gikk innpå sin kontakt med mediene i de fire og halvt årene hun nå har sittetsom sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Det er ikke bare stillingen som sjeffor PST som har vært krevende. Jeg har opp gjennom årene vært gjennomsaker i andre posisjoner som har bydd på utfordringer. Jeg velgerå fortelle om mine erfaringer og noen refleksjoner rundt det, dadet kanskje har en overføringsverdi, sa Bjørnland, som har mangeår i politi og påtalemyndighet bak seg.

– Når man jobber i politietaten og erpåtalejurist er man også per definisjon leder av etterforskningen.Får man en drapssak etter seks måneder i tjenesten så er det politifullmektigensom fronter den. Sånn var det i hvert fall den gangen jeg begyntei politiet i januar 1993, sa Bjørnland.

Hun fortalte at mediehåndtering er noehun stort sett har lært gjennom egen erfaring.

– Jeg har fått litt påfyll underveismed et kortvarig kurs, men min erfaring er at dette ikke er noeman lærer seg ved å sette seg ned og lese bøker eller ved å gå påmediekurs, selv om man sikkert kan få med seg noen gode tips. Hermå man kaste seg ut i det og man må gjøre sine feil og lære av feil.Jeg passer på å lære mer av feilene enn av suksessene, sa Bjørnland.

Hun fortalte at det til tider blåstegodt rundt ørene etter at hun ble politimester i Vestfold politidistrikt,og nevnte to saker. Den ene var da vestfoldpolitiet glemte en arrestantpå en ventecelle i 19 timer.

– Kommunikasjonsrådgiveren i politidistriktethevdet å aldri ha sett større fonter på overskriften som lå på VGsnettsider. Og for meg var det egentlig bare å legge seg flat forkritikken. Det første lærepunktet man skal ha som sjef er at omnoen i virksomheten har gjort en tabbe – enten ansatte eller duselv – så er det du som har ansvaret. Og du skal vite at ting kommerfor en dag. Læringen er som følger: Er det begått en feil, ta initiativog gå ut med beretningen om det som gikk galt. Ikke sitt og ventpå at mediene kommer til deg, sa Bjørnland.

Spesialenheten hadde etterforsket hendelsenog ilagt Vestfold politidistrikt en foretaksstraff på 85.000 kroner.

– Jeg vedtok det på vegne av virksomheten,og samme dag hadde vi en plan om at dette skal vi fortelle. Så vigikk ut med det selv. En kort pressemelding om fakta og vi la ikkeskjul på noe. Det ble en kjempesak, men lufta gikk fort ut av ballongenog saken forsvant fra nyhetsbildet. Oppfølgingen innad var å rettepå rutiner, og å foreta en korrigerende samtale med den som haddegjort feil, også var vi ferdige med det. Vi måtte gå videre, saBjørnland.

Måttegi trøst

PST-sjefen fortalte om nok en sak hunhusker fra tiden som politimester i Vestfold politidistrikt, somgjaldt etterforskning av anmeldte seksuelle overgrep mot to ungegutter.

– Bistandsadvokaten kritiserte oss forikke å ha gjort god nok jobb. Vi mente vi hadde gjort en anstendigetterforskningsjobb og saken ble henlagt av overordnet påtalemyndigheti flere ledd, sa Bjørnland som ble nedringt av aviser, radio ogfjernsynskanaler.

– Det var et stort medietrykk. Vi vari Dagsnytt 18 og andre steder hvor vi vi sa at vi registrerer atdet er forskjellige oppfatninger om etterforskningen, sa Bjørnlandsom trakk fram saken som et eksempel på at man ikke skal beklagefeil hvis man mener man ikke har gjort en feil.

– For de i politidistriktet som haddejobbet med saken var det likefullt smertefullt å bli anklaget forikke å ha tatt dette på alvor når de opplevde å ha tatt det på detytterste alvor. Så min rolle innad var å trøste, hjelpe og støtte,sa Bjørnland.

Juristen og PST-sjefen fortalte om hvilkenforskjell det var å begynne som leder for landets sikkerhetstjeneste.

– Det er en helt annen virksomhet ennet politidistrikt. I PST jobber vi i grensesnittet mellom politikkog praksis. Ting vi gjør bra, og ikke bra, smitter rett over påstatsråden. Dynamikken rundt det vi holder på med er en helt annen.Min erfaring er at ting som treffer førstesidene her ikke er vekkdagen etterpå, sa Bjørnland.

Hun viste til flere saker som PST harhatt den seneste tiden og dynamikken rundt det å være konstant imediebildet over tid. Hun forteller at intervjuforespørslene ermellom 20 og 30 i året.

– Vi er ganske bevisste på når jeg måut og svare, og når vi delegerer det. Men når politikken kommerinn, og særlig når det går dårlig, er det åpenbart en sjefs ansvarå svare, sa Bjørnland som svarer slik på spørsmål om hun er reddfor å si noe feil.

– Det finnes teknikker. Jeg bruker kortesetninger. Prøver å være forberedt og kjenne konteksten. Det henderat jeg sitter i bilen på vei til intervjuer og snakket høyt, stillerspørsmål og svarer på det selv. Hvis noen skulle avlytte bilen villedet sikkert høres veldig rart ut, sa en smilende Bjørnland.

Giraldri «hjemme hos-intervju»

Hun mener det hjelper å øve høyt.

– Det er sånn jeg gjør det og for hvergang så blir det litt bedre. I slike situasjoner er du fokusertpå at du skal svare faglig rett. Keep it simple – da er sjansenfor at du rører deg ut i noe litt mindre, sa Bjørnland som ogsåhar teknikker hvis det oppstår intervjusituasjoner hun ikke rekkerå øve seg på.

– Jeg er ikke tilhenger av å si «ingenkommentar» og tenker at om jeg kan svare så skal jeg svare. Etterfire og et halvt år som PST-sjef har jeg de sikkerhetsgraderte opplysningenei én boks i hodet, og én boks med ugraderte opplysninger. Om vinærmer oss det graderte så sier jeg, nei, det kan jeg ikke kommentere.Det vil intervjueren ofte respektere, sa Bjørnland som advarer motå si «ingen kommentar» eller å be om å få komme tilbake til spørsmålet.

– Hvis du bare svarer det gang på gang,så kan du fort havne i programmet «Nytt på nytt». Det er ikke noeålreit det heller. Det vet jeg, for jeg har vært der også, sa enhumørfylt PST-sjef.

Hun understreket overfor de fremmøttepå lederkurset at hun ikke er noen ekspert på mediehåndtering.

– Men jeg har funnet mine teknikker.Jeg prøver å være noenlunde imøtekommende og ærlig. Uansett hvasom har skjedd, så skal man ikke lyve. Da lurer man seg inn i ting.Å ta en kjapp vei ut av en vanskelig situasjon har tendens til åslå tilbake. Særlig hvis man jobber i en stor kompleks organisasjonhvor du ikke bare har venner. Du har fagforeninger og andre mekanismersom settes i spill, og som fort kan finne på å ville ta deg somleder hvis du er uærlig. Ærlighet er ikke bare moralsk riktig, detlønner seg også.

PST-sjefen røpet at hun har et bevisstog gjennomtenkt forhold til det å stille opp på intervjuer.

– Jeg gjør aldri hjemme-hos-intervjuermed koselig tekopp og ullent ullplagg. Jeg skal representere landetssikkerhetstjeneste. For meg er det i bluse og et straight antrekk,ikke i koseplagg. Det er en business-ramme rundt virksomheten jegskal representere, og den er skikkelig, seriøs og ordentlig. Deter også sånn jeg ønsker å fremstå, sa Bjørnland som hadde følgenderåd:

– Vær bevisst virksomheten man representerer.Jeg tror ansatte i PST er opptatt av hvordan jeg fremstår utad,fordi det ikke er så mange talking heads i virksomheten. Det erkommunikasjonsrådgiverne, et par seksjonssjefer også er det meg.Og det er jeg som er der når det virkelig røyner på. Og da må jegikke stå der i ullplagg og store øreringer, sa Bjørnland.

–Dårligere kvalitet i mediene

Sjefen for landet sikkerhetstjenestemener å merke at mange medier ikke lenger har like god kvaliteti sin dekning av de områdene som PST har ansvar for.

– Vi erfarer at mediehusene endrer seg.De nedbemanner. Det er færre journalister som skal produsere likemye. Det merker vi når vi skal ut og fronte kontraterror, men særligkontraetterretning. Journalistene er dårligere forberedt, sa Bjørnlandsom mener det er variasjoner i kvaliteten fra mediene.

– De store mediehusene, som VG, TV2 ogNRK er veldig flinke. De har tid til å forberede seg og kan fagetsitt – spesielt på kontraterror, sa Bjørnland.

Hun fortalte videre om sin erfaring medmediene som hun opplever er i endring.

– Vi kan ikke på å «preppe» en journalistom bakgrunn og forklare og fortelle, selv om vi forsøker å gjøredet. Det er en risiko vi må ta når vi møter mediene nå. Ikke minstom sommeren når ferievikarene kommer.

Hun mener det kunne merkes sommeren 2014,da Norge opplevde en terrortrussel.

– Det var etterretning som tikket innom at det skulle skje terrorangrep her og det var konfidens rundtopplysningene. Å forklare utad at det er usikkert, men likevel allmulig grunn til å iverksette sårbarhetsreduserende tiltak ute isamfunnet med blant annet å bevæpne politiet, er vanskelig. Vi skulleprøve å formidle til befolkningen et trusselbilde som var litt ullent.Det ble mye rart ut av det i mediene.

PST erfarer at dem de følger spesieltmed på innen sin kontraterrorportefølje, men også innen kontraetterretning,stadig benytter nye og mer avanserte måter å kommunisere på.

– Teknologien utvikler seg rivende, oglovarbeid utvikler seg ikke i samme takt. Å få teknologinøytralehjemler for det vi holder på med, er tunge prosesser. Det er krevendeog langsiktig arbeid og vi erfarer at teknologien løper fra oss.Trusselbildet skal forstås, samtidig som all etterretning – kanskjerundt 95 prosent av det vi holder på med – skjer i forkant av atting potensielt skjer. Det er forebyggede arbeid, og etterretninger usikker kunnskap. Det handler om å gjøre det usikre mindre usikkert,og vi har veldig få fasitsvar, sa Bjørnland.

Av store mediesaker som skapte langvarighodebry for PST, viste Benedicte Bjørnland til Aftenpostens artikkelserieom bruk av såkalte IMSI-catchere, som avisen omtalte som ulovligovervåking av blant annet Stortinget, statsministerens kontor ogforsvarsdepartementet.

– Det ble en sak som viser hvordan medienekan leve sitt eget liv, og hvor det kan oppstå en egen dynamikksom involverer politisk ledelse og Stortinget i betydelig grad,sa Bjørnland. Hun fortalte videre:

– Den 12. desember 2014 publiserte Aftenpostenstoryen der avisen mente å ha avdekket at det var utplassert ulovligeIMSI-catchere, altså falske basestasjoner, en rekke steder i Oslo.Vi sa at vi har et ansvar for å forebygge ulovlig overvåking avstatlige aktører, og at hvis stater som Russland eller Kina, forå sette navn på statene, skal overvåke norske politikere, så brukerde ikke IMSI-catchere. De har helt annet utstyr, såkalt stille utstyr,som ikke avgir signaler som IMSI-catchere gjør. Vi sa også at viikke kunne utelukke at det kunne være en IMSI-catcher eller to,men at vår erfaring er at det ikke er hovedverktøyet til store,statlige aktører, sa Bjørnland på Juristkongressen.

Dermed trakk PST i tvil avisens konklusjoner.

– I tiden fram til 9. mars 2015 fulgteminst tolv førstesider hvor vi opplevde at de undersøkelsene vihadde gjort ble trukket i tvil. Vi var uenige med dem og var etterhvertnødt til å hente inn ekspertise fra E-tjenesten (forsvarets etterretningstjeneste,red. anm.) og NSM (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, red. anm.). Davar alle de store tjenestene i Norge inne med teknisk personell,og gikk gjennom målingene som lå til grunn for reportasjene. Vifant ikke noe, sa Bjørnland.

Merpolitisk

Hun fortalte at saken ble mer og merpolitisk.

– Justisministeren var på forsiden ihvert fall tre ganger, så det ble en sak for politisk ledelse. Ogdet ble en sak hvor opposisjonen engasjerte seg, og hvor man stiltestatsråden spørsmål om det er slik vi skal ha det her i landet,at Storting og regjering jevnlig skal avlyttes av fremmede makterog PST sier at det ikke er noe?

– Når du får sånt over tid er det krevende.Det er noen teknikker som jeg tenker er viktig å håndtere underveis.Det er blant annet dette med ærlighet. Si det som det er. Vi holdtfast på den historien vi hadde. Hvis vi fant ting underveis somikke underbygget det – fortell om det – og fortell om usikkerheten.Still opp for mediene når de ber om intervjuer, sa Bjørnland.

Aftenposten fikk etter hvert Skup-diplomfor saken.

– Aftenposten opplevde å ha en viktigsak. Vi opplevde å ikke nå fram med vårt budskap for de var overbevistom at deres historie var riktig. Når vi hadde etterforsket i noenmåneder gikk vi ut og fortalte at tekniske personell fra NSM ogE-tjenesten hadde hjulpet oss med å gå gjennom materialet som Aftenpostenhadde presentert og at vi ikke fant tegn til falske basestasjoner,sa Bjørnland.

PST-sjefen opplevde likevel ikke at sakenstoppet, og PST bestemte seg da for å innhente sakkyndig vurderingutenfra.

– Vi ga forskningsstiftelsen Simula vårtmateriale, sa Bjørnland som vedkjente at hun var spent på utfallet.

– Jeg håpet jo selvsagt at de skullekomme til de samme konklusjonene som vi gjorde. Og det gjorde de,så i juni 2015 ble saken henlagt, sa Bjørnland, som ser tilbakepå erfaringen.

– I over ett halvt år var saken på førstesiderog på lederplass. Jeg sitter igjen med en vidunderlig karikaturtegningav meg som en høne på toppen av Stortinget. Det er jo ikke noe artig,men det er på en måte maktens pris, og lærdommene etter det er mange.Den ene er at mediene kan leve sitt eget liv. Det får en egen dynamikknår politikerne blir involvert og begynner å spørre.