10
års-jubileum for de som vokter lovens voktere – Systematisk slurv avdekket etter dødsfall i politiets arrester

Den 29. mai avholdt Spesialenheten etseminar i Oslo i anledning 10 års-jubileet. Under sin gjennomgangav de erfaringene som enheten og dens etterforskere har gjort, servertePresthus en meget sterk melding til Justis-Norge knyttet til brukenav arrester her i landet.

12 personer har fra 2005 til 2014 mistetlivet i eller i sammenheng med opphold i politiarrester i Norge.I forbindelse med sin etterforskning av anmeldte politifolk og politidistrikterhar Spesialenheten avdekket alvorlig svikt i tilsynsrutinene vedflere av politiarrestene. I følge arrestforskriften skal arrestforvarerne«som minimum ved selvsyn forsikre seg om den innsattes situasjon,herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjonhvor vedkommende lett kan skade seg selv». Regelen kan bety livog død for arrestanter som er suicidale eller sterkt påvirket avrusmidler. Men den brytes.

– Vi har flere saker hvor inspeksjoneneframstår som overfladiske. For eksempel saker hvor man i arrestenbruker elektroniske kortlesersystemer for å registrere når det erforetatt inspeksjon. Vi har sett at kort er dratt mellom de ulikecellene med få sekunders mellomrom. Det har også skjedd i sakervi har etterforsket som følge av celledødsfall, i følge Presthussom fortsetter:

– Dette fant vi fordi vi gikk inn i ensak som følge av at en person døde i arresten. Da er det naturligå stille seg spørsmål om hvorvidt svikten i inspeksjonen bare skjeddeden aktuelle natten, eller om dette er en del av en form for systematiskslurv. Hvis vi frigjør oss litt fra strafferettens strenge beviskravså bør vi kunne tillate oss å si at dette er nettopp det – en formfor systematisk slurv, sa Presthus foran en fullsatt konferansesal påBristol hotell i Oslo med polititopper både innen politi og påtalemyndighettil stede, deriblant riksadvokat Tor-Aksel Busch.

Lokaleinstrukser

I anledning 10 års-jubileet var brukav arrest hovedtema. Presthus viste til erfaringene med Spesialenhetensavsløringer av inspeksjonsslurv og stilte spørsmålet:

– Har vi her kommet borti noe som vigjerne vil kalle for en form for ukultur – altså en aksept for atoppdraget ikke utføres med den kvaliteten som kreves og som børforventes? Jeg har sett i mange sammenhenger at politiet prøverå distansere seg fra begrepet ukultur, og det skjønner jeg fordibegrepet er så uklart. Men i Spesialenheten er vi av den oppfatningat dette bør kunne defineres som mangelfullt lederskap. Oppstårdet en ukultur som åpner for inspeksjoner som ikke ivaretar de kravenesom er stilt, så må det kunne henføres til mangelfullt lederskap.Og mangelfullt lederskap da på flere nivåer, sa Presthus som etterlysertiltak.

– Burde vi ikke hatt et likelydende instruksverki arrester i Norge og ikke bare lokale instruksverk som i dag? Deter vanskelig å se for seg at det skal være behov for store forskjellerpå dette området mellom de forskjellige arrestene. Normen for godkvalitet og innhold i inspeksjoner og andre forhold i arrest burdevære felles for alle politidistrikter, sa Presthus.

Han viste videre til at Spesialenheteni sin etterforskning av anmeldelser mot politifolk og politidistrikterogså har registrert en svikt i mangel på etterprøvbarhet ved innbringelserav arrestanter.

– I mange saker ser vi at kravene tildokumentasjon og god journalføring ikke er oppfylt. Og det er selvsagtproblematisk for Spesialenheten som skal drive kontrollvirksomhet.Det kan også gi grunn til uro for at det kan ha skjedd ting somman ikke ønsker skal være gjenstand for etterprøvning, sier Presthus.

I noen saker som Spesialenheten har etterforskethar den funnet at dokumentasjon er helt fraværende.

– Vi har noen saker i løpet av noen århvor personer har vært pågrepet, og innbragt, ransaket og vurderti arresten, uten at det finnes noe dokument eller notoritet overhodet.I disse sakene må vi starte med å nøste opp saken utelukkende påbakgrunn av anmeldelsen fra personen som da har vært håndtert avpolitiet. Det spørsmålet vi har stilt oss er om det i politiet kanfinnes en aksept for mangelfull journalføring, sier Presthus somforteller at dette er et spørsmål Spesialenheten stiller som følgeav noen av de forklaringene den har mottatt fra de avhørte polititjenestemennene.

Uakseptabelt

– Blant annet er det type forklaringersom at; «det ble ikke funnet noe». «Det ble ikke gjort noe beslag».«Det var ikke behov for å følge opp saken». Og; «Fordi vi ønsketat denne personen ikke skulle være omtalt hos politiet, så ble detheller ikke sikret noen notoritet knyttet til hendelsen». Det menerjeg må være en uakseptabel tilnærming. Den er ikke i tråd med regelverketheller. Og det er klart at den åpner for vilkårlighet fra politietsside når man unnlater å oppfylle notoritetskrav. Mangelfull notoritet gjelderda også flere av de sakene hvor det er blitt reagert med foretaksstraff,sier Presthus.

Han viser til at mangel på etterprøvbarheter mest alvorlig der inngrepet er mest alvorlig.

– For eksempel gjelder det situasjonerhvor det er brukt bendsel eller håndjern inne i cellerommet. Deter da uklart hvem som har besluttet bruken av det og det er uklarthvilke vurderinger som ble foretatt knyttet til bruken og det eruklart hvilke vurderinger som er foretatt i forhold til varighetenav inngrepet. Vårt poeng er at overholdelse av notoritetskrav bidrartil å sikre kvalitet og hindre vilkårlighet. Skriftlighet bidrartil større bevissthet og kvalitet i arbeidsprosesser, styrker kontrollmuligheterog er en garanti for de pågrepne og borgerne om at politiet brukersine fullmakter riktig og med omhu, sier Presthus.

Spesialenhetens leder understreker betydningenav å utøve kontroll med politiet.

– Frihetsberøvelse er det mest inngripendevirkemiddel politiet benytter. Den som frihetsberøves, deres familierog samfunnet for øvrig må være trygge på at frihetsberøvelsen ernødvendig. For politiet er frihetsberøvelse et tiltak som brukesregelmessig og som i noen tilfeller også har karakter av å væreet rutinemessig inngrep. For den som innbringes og settes i arrester dette i mange tilfeller den eneste gangen de er gjenstand forden type behandling. Det oppleves selvsagt som ydmykende for mange –unødvendig, utrygt og altfor inngripende. Derfor må frihetsberøvelse barebrukes når det er velbegrunnet behov, understreker Presthus.

Varrådmann

Juristkontakt har besøkt lederen forSpesialenheten i hovedkvarteret på Hamar. Dit kom Presthus alleredei desember 2004. Årsaken til at Spesialenheten ble opprettet 1.januar 2005 var at forgjengeren «De Særskilte Etterforskningsorganene»(SEFO) som hadde vart siden 1988, hadde vært gjenstand for langog hard kritikk. SEFO-organene var spredd rundt i landet, bestoav en dommer som leder, og en advokat og en polititjenestemann.Mye av kritikken gikk på at ordningen bar preg av at politi etterforsketpoliti, og dermed hadde liten troverdighet blant folk flest. Presthuser utdannet cand. jur. fra 1986, og fikk advokatbevilling 1995.Etter embetseksamen arbeidet han først som saksbehandler i Justisdepartementetog deretter som saksbehandler og kontorsjef i Utlendingsdirektoratet.

Fra 1991 til 2000 arbeidet Presthus vedAsker og Bærum politidistrikt, først som politifullmektig og fra1993 som politiinspektør. Fra 1993 til 1997 var han nestleder iForvaltningsavdelingen, og fra 1997 arbeidet han ved Kriminalavdelingen,først som påtaleleder ved kriminalavdelingen og senere leder forkriminalavdelingen (kriminalsjef). Presthus hadde vært ansatt sområdmann i Tynset siden 2000 da han begynte som leder av Spesialenheten.

– Du kom vel inn i et minefelt, med storrisiko for å bli målskive for kritikk, slik SEFO ble, fordi sværtfå saker endte med at politifolk ble tiltalt og domfelt. Hvorforsøkte du den gangen?

– Når du søker en jobb så er vel ofteårsaken en sammensatt kombinasjon av ulike forhold. Jeg hadde værtrådmann i Tynset kommune i fem år og kunne tenke meg å skifte bådejobbmessig og bomessig, og det var en del av motivasjonen. I tilleggvirket det jo klart som en spennende utfordring. Noe helt nytt.

– Var du med på oppbyggingen av enheten?

– Det var gjort et grundig forarbeidfra Justisdepartementets side, og ansatt noen få medarbeidere. Trekontoransatte og fire etterforskere var på plass. Men da vi bleopprettet i 2005 var tanken fortsatt at man i veldig stor gradskulle basere seg på personer på verv. Så det var nærmere 20 advokatersom var satt opp på verv i enheten – fra Stavanger i sør til dennordligste som satt i Tromsø.

Etterforskere

– Kritikken om at politifolk etterforskerpolitifolk har vel levd videre selv om den kanskje har blitt littmildere. Handler dette om at man må ha personer med etterforskningskompetansefor å kunne opprettholde en kvalitativ etterforskning, og at manda må bruke tidligere politifolk?

– Ja, og det var det vel også enighetom lenge før jeg kom inn i bildet for man hadde jo nettopp rekruttertinn etterforskere i faste stillinger i Spesialenheten. Gjennom dettetiåret mener jeg at overbevisningen om at vi har behov for dyktigeetterforskere, som kan etterforskerfaget både fra utdanning og praksis,ikke er blitt svekket. Utviklingen gjennom disse årene er at dethar blitt flere etterforskere og færre personer på verv. I dag erdet 10 personer på verv – en psykolog og ni advokater. Vi har 17faste etterforskere – tre i Trondheim – tre i Bergen og resten eri østlandsområdet.

– Fra tid til annen får dere jo kritikkfor det store antall henleggelser av anmeldelser mot politifolk,føler du at det har endret seg over tid?

– Det vi erfarer er at det er den sammekritikken som dukker opp på nytt igjen med jevne mellomrom. Detknytter seg ofte til etterforskernes bakgrunn. Av de 17 etterforskernevi har i dag er det én som er politiutdannet fra Sverige – som aldrihar vært etterforsker i Norge – én revisorutdannet, og i tilleggså er 3-4 rekruttert inn til stillinger hos oss fra arbeid i forsikringsselskaper,selv om de opprinnelig har etterforskererfaring fra politiet. Vårtmål er selvsagt å utføre oppdraget så profesjonelt riktig som mulig.Vi er etter hvert også flere jurister.

– Her hos sjefen for Spesialenheten påHamar er vi fem jurister, inklusive meg. Beslutninger i vanskeligesaker treffes etter at flere har deltatt i behandling og diskusjon. Juristene hos sjefen for Spesialenheten har variert yrkesbakgrunn.Tre av dem har aldri jobbet i politiet tidligere. En kommer fraStatens Vegvesen. En fra Sivilombudsmannen, og en kommer fra lovavdelingeni Justisdepartementet. Selv for de mest ivrige kritikere må detvel være vanskelig å si at deres bakgrunn tilsier at de skal hanoen forkjærlighet for politiet. Når det gjelder kritikken mot Spesialenhetenom bruk av tidligere politietterforskere, så er det klart at vivil ansette de etterforskerne som vi – i en grundig tilsettingsprosess– anser for å være best kvalifisert, i tråd med vanlige prinsipperfor ansettelser i offentlige virksomheter. I en slik prosess viljo også dette med egnethet, personlig integritet og synspunkterpå politiets virksomhet være ting som prøves. Argumentet med atpolitiutdannede i større grad enn andre – på bakgrunn av sin etatsutdanningog erfaring – skal la seg påvirke i måten de utfører oppdraget på,har jeg aldri fått helt tak på. Argumentet er mer eller mindre basertpå en antagelse, slik jeg oppfatter det.

Domstolene

– Hvis du ser i perspektiv på de 10 årene– føler du at organiseringen og gjennomføringen som dere gjør –har vært utsatt for den samme kritikken som rammet SEFO?

– Det er noen kritiske røster som gårigjen, noen advokater og noen professorer. Jeg tenker at det viktigstemå være at sakene undergis en god og riktig behandling, og kritikkenretter seg i liten grad mot saksbehandlingen. Den retter seg motsystemer – og virker å være begrunnet i en mistanke om at her mådet være en feil – særlig fordi så mange saker blir henlagt. Nåhar vi jo imøtegått dette ved å legge ut – så langt vi klarer -sammendrag av de avgjørelsene vi treffer – og jeg vil jo tro atde som har noenlunde kunnskap om strafferett vil forstå at det erriktig at det aller meste av dette henlegges. Jeg mener for øvrigat det er riktig at en virksomhet med et så spesielt oppdrag somvårt følges med et kritisk blikk. Vi som har påtatt oss dette oppdragetmå vi leve med og tåle kritikk. Noe kritikk gir selvsagt også grunntil læring og endring. Kritikken gjør også bedre i stand til å forståhvordan vår rolle kan oppfattes.

– Domstolene er de som fintrimmer grensenfor hvor langt politifolk kan gå, blant annet i sin maktanvendelse.Hva er deres erfaring når dere tar ut tiltale og bringer sakeneinn for retten?

– Vår erfaring med å gå med saker i rettener at domstolenes terskel for å domfelle for ulovlig maktbruk erhøy. Selv om det ikke er veldig mange saker som blir prøvd årlig,så må man si at andelen frifinnelser er høy i maktbruksaker. Jegsynes at både kritikken fra enkelte aktører og fra media tar forlite hensyn til det.

Tall Spesialenheten har hentet ut forJuristkontakt viser at 12 av 17 rettskraftig avgjorte maktbruksakerhar endt med frifinnelse i løpet av 10 år. I fire av de 17 sakeneble tiltalte dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten.9 av de 17 sakene ble prøvd i to rettsinstanser. 6 av 10 saker somhar endt med frifinnelse har vært prøvd i minst to rettsinstanser.I tre saker har frifinnende dom i tingretten ikke blitt gjenstand foranke. I en sak har Spesialenhetens anke blitt nektet fremmet.

Fastlenking

Presthus mener det er flere forhold somgir grunn til å understreke viktigheten av at politimestere, påtaleledereog andre overordnede i politiet sørger for å informere og å innskjerperutiner i forbindelse med etatens bruk av makt og frihetsberøvelse.

– Vi er overbevist om at høy kvalitetpå politiets arbeid med arrestasjoner og arrestanter er avhengigav at politidistriktenes ledelse har oppmerksomhet rettet mot dette.Når vi i Spesialenheten etterforsker kommer vi fra tid til annenover forhold som gir grunn til undring. I en sak i Søndre Buskerudpolitidistrikt i 2013 ble en asylsøker, som skulle sendes ut avlandet, lenket fast til celleveggen i flere timer. Vår oppfatningav etterforskningen var at dette var relativt ukjent for ledelseni politidistriktet selv om man hadde dette som praksis i politidistriktet. Fastlenkingvar ikke benyttet i kun denne saken, men også i andre saker, saPresthus under seminaret i Oslo.

– Noe av det mest forstemmende med enslik fastlenkingspraksis er at norske myndigheter jo lenge forutfor dette hadde garantert overfor Europarådets torturovervåkingskomiteat man ikke brukte fastlenking i bred utstrekning, og da kun i forbindelsemed inkvireringssituasjoner. Så det er altså et klart misforholdmellom det norske myndigheter kommuniserer til torturovervåkingskomiteenog det som faktisk skjer i et politidistrikt. Da er det den øversteledelsen som må stå ansvarlig i forhold til det. Man kan i praksisikke laste den enkelte arrestforvarer som da ikke er tilstrekkeliginformert om hvilke krav som stilles til det krav han eller hunskal utføre, sa Presthus som også reflekterte om hvordan framtidenvil bli med færre, og større politidistrikter.

– Man kan jo gjøre seg en refleksjonom hva konsekvenser blir når vi går mot større politidistrikter,i forhold til det vi må kalle en distansert ledelse og mulighetfor utydelige krav. Jeg tror man skal ha bevissthet rundt dette spørsmålet,og i hvert fall bør man løfte kompetansen og forventningen til desom er ledere på underordnede nivåer når man velger å gå i den retningen,sa Presthus.

Fornøydriksadvokat

Spesialenheten for politisaker har egenpåtalekompetanse, med Riksadvokaten som overordnet påtalemyndighetog ankeinstans. Under seminaret i Oslo benyttet riksadvokat Tor-AkselBusch anledningen til å ta et tilbakeblikk og å gjøre en oppsummering.

– Jeg har fulgt dette området i 40 år– fra en Maridalssak i sin kanskje spede begynnelse med mer oppmerksomhetinn mot politiets opptreden vis a vis borgerne. Det vi kan si erat det gjennomgående har vært ihvertfall tre elementer i kritikkensom har ligget fast over tid. Det ene er at det er et stort antallhenleggelser totalt sett av det som anmeldes. Det er enkelte sakersom får veldig stor oppmerksomhet hvis det ikke blir noen strafferettsligreaksjon og da gjerne et personlig ansvar mot polititjenestemenn,noe Obiora-saken er et klassisk eksempel på i så måte. Og det tredjeer sammensetningen, organiseringen av selve arbeidet. Hvem skalvære med? Hvordan ivaretar man uavhengighet? På mange måter så blejo denne institusjonen og dens forgjenger skapt av frykten for politivold– det var det som var utgangspunktet. Men i dag, og det mener jeger norsk politi til ære, så kan vi konstatere at det er svært fåsaker knyttet til vold, eller til for stor grad av anvendelse avmakt i gitte situasjoner. Vi har noen, og vi skal på ingen måteundervurdere de, men tallmessig så er det ganske få, sa Busch somfortsatte:

– Hvis jeg ser disse tre elementene overtid, hva er så tendensene i utviklingen av kritikken? Ja, det ermulig at jeg nå er preget av tidens tann og ikke følger like godtmed, men for meg ser det ut til at kritikken totalt sett er avtagende.Vi har mindre oppmerksomhet om det store antall henleggelser, vihar fått større forståelse for at det er en konsekvens av den saksporteføljensom ligger der. Vi har noen enkeltsaker som vekker oppmerksom ogsom kommer til å vekke oppmerksomhet. Vi klagebehandler for tidenden såkalte Monika-saken ved vårt kontor – håper å være ferdig medden i midten av juni – og det er en klage både i retning av at detikke er benyttet personlig ansvar – og det er en klage over at detikke er et kvalifisert henleggelsesgrunnlag. Så begge ytterpunkterer med, sa riksadvokaten.

Han gikk videre til å analysere kritikkenav selve Spesialenheten og de ansattes bakgrunn.

– Når det gjelder sammensetningen, hvemsom er med i Spesialenheten, så opplever nok også jeg at dette vargjenstand for mer kritikk tidligere. Men det dukker opp fra tidtil annen. Ved vårt kontor er vi komfortable med den ordningen somman har i dag, og ser ikke at det er noen uheldige bindinger. Viskal ha et kompetent organ som kan etterforske og det forutsetterkunnskap og det er viktig at man også har noe erfaring med etterforskning,sa Busch som fortsatte sin ros av Spesialenheten.

– Vi kan selvfølgelig tenke oss å lagehelt andre skoler, helt andre tradisjoner, men i et lite land somvårt så må man også se på den totale ressurssiden. Så med andreord er vi hos oss både fornøyd med det arbeid som Spesialenhetenutfører, og mener de utviklingstrekk som jeg her kort berører, harsammenheng med at man har valgt en transparent opptreden, man ertilgjengelig for kommentarer, man skriver lenger enn man tradisjonelthar gjort i påtaleavgjørelser i vårt land, og alt det gjør at detblir større legitimitet knyttet til avgjørelsene, sa Busch.