Fremmedkrigere og domstolenes
kunnskap om internasjonal humanitær rett
– Rettssikkerhet og humanitært
handlingsrom
I Mosul raser kampene mellom Den Islamskestaten (IS) og Irakiske soldater, og Norge bidrar med militær opplæring avpeshmergastyrker. I Jordan trener norske styrker syriske opprørere,som skal kjempe mot IS i Syria.
Samtidig står to personer tiltalt iOslo tingrett, for støtte til og deltakelse i terrororganisasjon,og forsøk på slik deltakelse etter straffeloven av 1902 (strl.)§§ 147d (gjeldende straffelovs § 136 a). Kampen mot IS kjempes såledespå flere fronter. I Syria og Irak skjer det ved bruk militære virkemidler.I norske domstoler kjempes kampen ved å stille personer til ansvarfor deres deltagelse i terrororganisasjoner.
Mens Forsvaret er tydelig på at detmilitære oppdraget også skal inneholde opplæring i internasjonalhumanitær rett (IHR), er det grunn til å stille spørsmålstegn vedpåtalemyndighetens og domstolenes bruk av dette regelverket nårde straffeforfølger de såkalte fremmedkrigerne.
Straffrihetfor utøvelse av medisinske oppgaver
I Syria og Irak er det ikke-internasjonalvæpnet konflikt etter Genèvekonvensjonenes fellesartikkel 3. Dehandlinger som utføres av partene i disse konfliktene skal såledesvære innenfor fellesartikkel 3 og de sedvanerettslige regler somkommer til anvendelse i IHR. En av disse sedvanereglene er forbudetmot straff for utøvelse av medisinske oppgaver. Regelen gjenspeilesi Tilleggsprotokoll II til Genèvekonvensjonene av 1978 (TPII) art10. Regelen omfatter også medlemmer av væpnede grupper som utøvermedisinske oppgaver. Til og med der gruppen etter intern rett erå regne som terrororganisasjon.
I en dom fra Oslo tingrett i 2015, hvorde tiltalte ble dømt etter straffeloven av 1902 § 147 d, påberoptetiltalte seg å ha utøvd humanitær aktivitet i Syria. Blant annetskulle de tiltalte ha deltatt rednings- og sanitetsarbeid underog etter angrep. Med henvisning til forarbeidene uttales det i dommenat humanitære oppgaver for en terrororganisasjon ikke kan fritafor straff, da en slik innsats «…bidrar til at flere ressurser kanfrigjøres til bruk i kjernevirksomheten – for ISILs del å skapesitt kalifat ved hjelp av terrorvirksomhet». Se TOSLO-2015 – 175034side 14. Spørsmålet om og eventuelt hvordan IHR regulerer de handlingenesom vedkommende er tiltalt for ble ikke behandlet.
Dommen ble anket og 18. januar 2016avsa Borgarting lagmannsrett dom i ankesaken. Se LB-2015 – 108037.Domfellelsene for brudd på strl. § 147d ble opprettholdt. (1) Lagmannsrettengikk likevel mer nyansert til verks enn tingretten. I dommen vurderesdet om forbudet mot straff i TP II art 10 gjør at visse former forhumanitært arbeid kan falle utenfor deltakerbegrepet i straffeloven§ 147 d. Etter en drøftelse av uttalelser i forarbeidene, og forholdettil de folkerettslige forpliktelser etter TPII art 10 uttales:
«Lagmannsretten kommer etter dette tilat de mer kvalifiserte former for humanitært arbeid, som for eksempelå redde mennesker ut av bombede hus og lignende hjelp til såredeog syke, ikke kan anses som straffbar deltakelse i terrororganisasjonen,selv om det er fordelaktig for organisasjonen. Men det må presiseresat den som fyller vilkårene for å være deltaker i en terrororganisasjon,vil kunne straffes etter straffeloven.. ..§147 d selv om bidragettil organisasjonen også har bestått i humanitært arbeid som fallerutenfor det straffbare. Det vil da høre under straffutmålingen åavgjøre det nærmere omfanget av deltakelsen.»
Selv om det er bra at Lagmannsrettensynliggjør at det eksiterer et forbud mot straff for utøvelse avmedisinske oppgaver i IHR, er dommen likevel problematisk på toområder:
1. Formålet med forbudet mot strafffor utøvelse av medisinske oppgaver er å sikre at sårede og syke,enten de tilhører væpnede grupper, statens væpnede styrker, ellerer sivile, skal kunne få nødvendig behandling. Dette gjelder uavhengigav hvilken part som gir den medisinske behandlingen.
Lagmannsretten måtte ta stilling tilformer for humanitært arbeid som ikke nødvendigvis er det sammesom helsehjelp. De oppgavene som Lagmannsretten nevner i uttalelsenomfattes imidlertid av definisjonen av helsehjelp i TP II artikkel10. Dersom norsk rett skiller mellom kvalifisert og ikke-kvalifiserthumanitært arbeid, må man være mye mer presis i forhold til at detteikke omhandler helsehjelp slik dette er definert i TP II artikkel10, all den tid straffeloven gjelder med de begrensninger som følgerav folkeretten jf. straffeloven § 2. Slik uttalelsene står nå gisdet ikke et klart bilde av hvor grensene mot TP II art 10 går.
2. Når det gjelder siste del av uttalelsenom at det må skilles mellom det å utføre humanitært arbeid og medlemskapeti terrororganisasjonen, er dette vanskelig å forene med forpliktelsenesom følger av TP II artikkel 10 nr. 1. Der står det at «under nocircumstances shall any person» straffes. Straffeforfølgelse avpersoner som yter helsehjelp for deres medlemskap i væpnede grupper,i stedet for det å gi medisinsk hjelp, vil også undergrave formåletmed bestemmelsen om å sikre helsehjelp i væpnet konflikt. Ordlyden«under no circumstances» i artikkel 10 er valgt bevisst. Denne viktigenyansen synes ikke Lagmannsretten å ha sett, og burde vært vurdertnår man først uttaler seg om problemstillingen.
Dommen i Lagmannsretten viser at deter viktig at både påtalemyndighet, forsvarsadvokater og dommereforstår hvilke regler som kommer til anvendelse når man skal straffeforfølgepersoner som deltar i kamphandlinger på vegne av væpnede grupperi væpnet konflikt. Med ikrafttredelsen av strl. § 145 i juli i år,som forbyr «rettsstridig» deltakelse i «militær virksomhet» i væpnetkonflikt i utlandet, blir ikke kunnskap om IHR og forbudet mot strafffor utøvelse av medisinske oppgaver mindre viktig.
Manglende kunnskap om IHR går ikke bareutover den enkeltes rettssikkerhet. I tillegg kan kriminaliseringenav medisinsk hjelp fra væpnede grupper medføre at sivile på territoriumsom kontrolleres av væpnede grupper ikke får nødvendig hjelp. DaIS tok kontroll over Mosul i juni 2014 var det i underkant av tomillioner innbyggere der. Ulike kilder spriker på antallet innbyggeresom er igjen nå, men Den internasjonale Røde Kors Komitéen (ICRC)forbereder seg på at opp mot 800 000 mennesker kan flykte fra Mosuli forbindelse med den militære operasjonen mot IS. ICRC regner ogsåmed at fire og en halv million sivile lever i områder av Syria somer vanskelige å nå, grunnet beleiring, eller annen form for territoriellkontroll utøvd av ulike væpnede grupper. I væpnet konflikt er sivileavhengig av den helsehjelp de kan få fra den part som har territoriellkontroll. Røde Kors har som mandat å fremme internasjonal humanitærrett (IHR), og er derfor opptatt av økt kunnskap om IHR blant norskedommere, påtalemyndighet og forsvarere. Særlig når det gjelder forbudetmot straff for utøvelse av medisinske oppgaver.
Den stadig økende bruk av de norsketerrorbestemmelsene på handlinger begått i væpnet konflikt er ikkeuproblematisk. Angrep på sivile personer, sivile objekter, sanitetspersonellog sanitetsobjekter, vold og annen inhuman behandling av fanger,og seksuelle overgrep begått i væpnet konflikt, er omfattet av strl.kapittel 16 om krigsforbrytelser. Bestemmelsene underbygger IHR,ved å skape incitament til etterlevelse av krigens regler. Blantannet fordi straffebud mot krigsforbrytelser gjelder likt for alleparter. Dette i motsetning til terrorbestemmelsene, som ensidigrettes mot en av partene. Krigsforbryterbestemmelsene underbyggerogså det humanitære handlingsrommet, som sivile rammet av væpnetkonflikt er avhengige av. Straff for handlinger begått i væpnetkonflikt bør heller vurderes opp mot krigsforbryterbestemmelsene.Det gjelder også i Syria og Irak, når partene bryter IHR.
Utfordringen er at det i praksis erlettere å bygge en straffesak rundt medlemskap i terrororganisasjon,eller rettstridig deltakelse i væpnet konflikt i utlandet, enn åbevise en krigsforbrytelse eller medvirkning til krigsforbrytelsebegått i et annet land. Samtidig er det viktig at bestemmelsene omkrigsforbrytelser benyttes så langt det er mulig, da dette virkemiddeletunderbygger IHR og det humanitære handlingsrommet i væpnet konflikt.Her kreves det at påtalemyndighet og domstoler er modige nok tilå velge noe annet enn minste motstands vei.
Er ikke norske domstoler og påtalemyndighetbevisste på forholdet mellom straffelov og IHR, bidrar man til åundergrave beskyttelsen av sivile i Syria og Irak og deres tilgangtil medisinsk hjelp, som de sivile har behov for og rett til etterIHR.